INNLEGG:

Hei! Jeg er ei jente på 35 år, som snart kommer i en situasjon som mange befinner seg i.
Jeg skal bli «den nye kjæresten til pappa». Det vil si, jeg og kjæresten min bor på hver sin kant av landet, men nå skal jeg flytte 150 mil for at vi skal være kjærester på ordentlig. Vi skal i første omgang bo hver for oss, men flyttingen skjer fordi vi vil ha et forhold. 

Kjæresten min har en sønn på 7 år. Gutten har Aspergers syndrom. Jeg har ikke møtt sønnen hans, men han vet at jeg finnes. 

Jeg vet ingenting om barn. Jeg har hatt så lite med barn å gjøre at jeg faktisk ikke vet om jeg kommuniserer godt eller dårlig med barn generelt. Jeg tenker at jeg gjerne vil kommunisere godt med gutten når jeg treffer ham, og vil bruke masse tid sammen med ham.

Det jeg ønsker, er at han skal sette pris på meg som pappas nye kjæreste, og jeg håper vi kommer til å få det gøy sammen, og finne på ting som alle synes er moro, og ellers ha det avslappet og fint sammen. Kjæresten min har sønnen annenhver helg, ikke i ukedagene, og 
prioriterer sønnen høyt når de først er sammen. Det forstår jeg godt, og jeg ser for meg at gutten vil stå i fokus de helgene han er hos pappaen sin. 

Kan du gi meg noen råd ut ifra det jeg forteller? Jeg er så usikker på alt sammen. Jeg er usikker på situasjonen hvor vi skal presenteres for hverandre, hvordan jeg skal ta initiativ i forhold til å finne på ting sammen. Om dette er noe jeg i det hele tatt bør ta initiativ til, eller om jeg bare skal la gutten styre det til å begynne med.

JESPER JUUL SVARER:

I forhold til at han har Aspergers syndrom, har jeg gjort meg noen tanker rundt dette med å ta initiativ også, men jeg vet jo lite om hvordan dette påvirker ham siden jeg ikke har møtt ham ennå.

Kanskje du har noen gode råd før jeg hopper i det? Jeg føler jeg er flink med mennesker i alle livets situasjoner, så jeg tror ikke det vil bli annerledes med ham, men jeg vil gjerne at det skal bli bra fra starten av.
Det er flotte overveielser du gjør deg! 

La meg begynne med det faktum at ditt kommende «bonusbarn» har Aspergers syndrom.
Alle barn med dette syndromet er ulike. Dette mangefasetterte syndromet kommer til uttrykk på så mange ulike måter, blant annet noen som gjør samværet og kommunikasjonen mer vanskelig enn med barn generelt. Et fellestrekk hos de fleste jeg har møtt, er at de er
ekstremt sensitive. Man kunne også si musikalske, fordi de både er lydfølsomme og som følge av dette oppfatter de stemmer og mennesket bak stemmen skremmende presist.

Samtidig er de ofte «udiplomatiske» og mangler sans for timing - med tanke på det andre menneskets oppmerksomhet og interessen for å høre deres meninger og sanseopplevelser.
Dette kan selvfølgelig gjøre det både vanskelig og provoserende å bygge opp en relasjon. Jeg vil foreslå at du søker råd hos din kjæreste før og mens du forsøker.

Generelt er det min erfaring at barn med slike syndrom setter pris på nøyaktig de samme kvaliteter hos voksne som alle andre barn. De ønsker at voksne er så ekte som mulig - og at de er innstilt på å ta barnet på alvor, samtidig som de voksne er klare overfor de personlige grensene.

Det faktum at din kjæreste bor sammen med sin sønn annenhver helg, kan hjelpe deg til å unngå mange bonusforeldres største tabbe. De har det ofte for travelt med å etablere et nært forhold, og er for ivrige etter å gå inn i oppdragerrollen.

Slike forsøk blir som regel avvist på en veldig kontant måte av unger, som ikke finner seg i å bli formet av et menneske som de ikke opplever et gjensidig kjærlighetsforhold til. I stedet opplever de den voksne som krenkende og bedrevitende.

Bruk heller de første åra på å lære bonusbarnet å kjenne, og ikke minst la ham bli kjent med deg gjennom øyeblikk av fortrolighet. Husk også at hans diagnose alltid er tyngre å bære for ham enn for de voksne rundt ham. Når eller hvis det blir provoserende eller bare vanskelig for deg å være sammen med ham, kan du si det åpent til ham, bare ikke med et språk eller tonefall som antyder at han burde være annerledes.

Din absolutt viktigste rolle er å være din kjærestes partner, spesielt alle de dagene sønnen ikke bor sammen med ham. Når de to er sammen, må du være innstilt på å spille annenfiolin. Ikke fordi du er mindre viktig for ham, men fordi farsrollen oppsluker ham helt da. Begynn med å finne din plass i periferien, og la dem også være alene. Kanskje ser du situasjoner som kjæresten din takler feil, etter din mening. I stedet for å vurdere ham som far er det klokt å bruke de første åra på å oppdage hvordan han opplever sin rolle, sitt samvær med sønnen, og de tanker og erfaringer som ligger bak hans handlinger. Det ville vært min diagnose selv om sønnen ikke hadde noen diagnose!

Langsomt kan du begynne med å dele dine observasjoner og tanker med kjæresten din, og husk at når to voksne opplever et barn, opplever de alltid to forskjellige barn. Jo mer dere kan dele opplevelser og refleksjoner, jo mer forståelse kan dere utvikle for sønnens atferd og personlighet. Hvis du også kan få mulighet til å snakke litt uformelt med guttens mor vil dette styrke ditt forhold til dine nye familiemedlemmer.

Du skriver at du ikke har mye erfaring med barn. Det vil vise seg å være en stor fordel. Et godt samvær med barn krever ikke først og fremst kunnskap og erfaring med barn. Det krever åpenhet, interesse, nysgjerrighet og aller mest viljen til å se innover og lære mer om seg selv.

Barn med dette syndromet er ikke spesielt oppmerksomme på andre menneskers grenser. Det krever at du øver deg på å være så tydelig som mulig, og på den måten hjelper til med å oppdage og oppleve hvem du er. De har heller ikke den store sansen for «norsk folkeskikk», og det vil antakelig utfordre dine moralbegreper. Med litt flaks og masse gjensidig imøtekommenhet vil du om få år sitte med en verdifull erkjennelse av at det finnes ikke riktig eller galt med mennesker. Det finnes bare mennesker. •jesper.juul@dagbladet.no