TEATER: Det er ikke alltid lett å være Kurt. Det vil si, når han får gjøre jobben sin, kjøre rundt med sin kjære truck og lempe store ting fra den ene siden av kaia til den andre, går det ganske så bra. Men når det dukker opp en rivaliserende kai ved siden av, og når en av kontainerne viser seg å være fulle av mennesker fra andre land, med fyrig musikk og tragiske livshistorier som Kurts kone Anne-Lise synes er ubeskrivelig spennende, og når hun synes den mest spennende av alle han ene som kan kjøre truck bedre enn Kurt - da er det det begynner å syde inni Kurt.

Og da er det Erlend Loes naivistiske prosa er på sitt beste: Når kommunikasjonsproblemene gjør verden absurd for menneskene og de begynner å oppføre seg som selvhevdende femåringer fordi de ikke finner ordene og strategiene som skal gjøre alt bra igjen. Den eneste som holder hodet kaldt når det koker rundt ham er Kurts fremmelige sønn Bud på tre år.

Fargesterkt

«Kurt koker hodet» på Oslo Nye er, i likhet med oppsetningen i Trondheim i 2003, produsert i samarbeid med Trondheims-baserte Cirka Teater, og det er nyslått teatersjef Cathrine Telle som har husket suksessen fra den gang og brakt en sterkt beslektet forestilling opp på hovedscenen i Oslo.

Teaterstykket og forestillingen «Kurt koker hodet» kom forut for boken, og det er skjedd en tydelig uttrykksmessig forskyvning fra det ene mediet til det andre - der historien i boken filtreres gjennom Loes og illustratør Kim Hiorthøys lakoniske linse, er forestillingen frisk og fargesterk.

Et rent scenebilde, der en klar himmel og stabler av containere dominerer, gjøres fort til en boblende showarena når de ankomne danser på kaia eller truckmesteren Rashid (Assad Siddique) trikser med trucken, eller når selveste kongen på reddes fra en hai i siste del. Fortellingen om Kurt fungerer utmerket sett gjennom begge brillepar.

Utdatert humor

Johannes Joner har gummi i kropp og ansikt og gjør Kurt til en ekstravagant, tegnefilmlignende figur. Det er som om han går rundt med en konstant skjevhet i trekkene som gjør at ansiktet i blant er et eneste stort, forurettet, stirrende øye. Morsomt er det. Like morsomt er det ikke at referansene som er beregnet på de voksne, fremdeles er datostemplet 2003. Det er en stund siden vi sluttet å snakke om lysfontener og Odd Børretzens måker. Iblant blir også spillet litt for stort og sint og ropete, som i konfrontasjonene mellom Kurt og Anne-Lise (Helle Haugen); her kunne man vært tydelig på en annen måte.

Men «Kurt koker hodet» er en forestilling med kvalitet i alle ledd, en historie fortalt med kjærlighet til teatermediet og stort overskudd. Det koker inne i hodene på regissør Anne Marie Sæther og hennes ektemann, scenograf og Cirka Teater-partner Gilles Berger. Det er godt de har en scene de kan få syde litt sammen på.