Jeg ringte henne på sykehuset tre ganger dagen før. Samtalene våre var koselige og dagligdagse. Mamma gledet seg til jeg skulle komme, jeg skulle pakke ned shorts og sommertøy. Jeg ringte igjen for å fortelle at jeg ikke fant noen shorts. Og igjen for å fortelle at jeg hadde prøvd å klippe gresset, men at gressklipperen ikke virket. Hun sa jeg var så flink.

(Fra notatene jeg skrev natta etter selvmordet, jeg var 15.)

Det er blitt april 2010. Om noen uker kommer datoen som alltid er markert med en tusjtåre i kalenderen min, 6. mai.
Jeg trekker pusten før jeg skriver to ord på et ark: «Mysteriet mamma». 20 år er gått. Hvis hun hadde levd i dag, ville hun vært 66 år og mormor til ei tre år gammel jente med hvitt hår og store, blå øyne. Og den lille, tjukke broren hennes på ett år, som nettopp har lært seg å gå. Barna og faren deres har fylt livet mitt til randen. Av mening, kjærlighet, kaos, hverdag.
Men også av nye spørsmål.
Nå kjenner jeg på morsinstinktet. Vissheten om at jeg kunne gjort alt, hva som helst, for disse to små menneskene. Det er min plikt og mitt privilegium å være her for dem. Bestandig.
«Mysteriet mamma».
Klarer jeg å skrive mer enn to ord? Jeg tenker meg om i flere dager. Så bestemmer jeg meg. Jeg vil fortelle denne historien. Jeg må klatre opp på loftet til pappa.

Der oppe et sted, hjemme hos ham på Eidsvoll, ligger den: Ei blå kladdebok jeg ikke har turt å åpne på 20 år. Min egen barnslige løkkeskrift fra den gangen. Setningene, hulter til bulter, sånn de kom ut 6. mai 1990.
«Skriv», sier pappa samme dag som mamma har valgt å forlate meg.
«Skriv ned hva som har skjedd, det du tenker på, alt du lurer på og ikke kan forstå».
Det er den mørkeste natta i livet mitt, men jeg får ligge med lyset på så lenge jeg vil. Med blå kulepenn tar smerten en slags form, dag for dag, fram til begravelsen hennes.
Mamma er død. Frivillig.
Nå holder pappa den knirkete stigen mens jeg klyver opp på loftet. Roper etter meg at lysbryteren er bak stolpen til venstre.
Jeg finner den blå boka raskt. Men jeg leter etter noe mer. Bak et gammelt melkespann og noen fotoalbum fra russetida står flyttelasset:
Et helt liv pakket ned i pappesker.

Huset mamma og jeg bodde i ble tømt og solgt i en fei. Vi maktet ikke å rydde og sortere, stappet bare tingene hennes ned i kasser, med papir rundt det mest knuselige. Siden har lasset stått urørt her i den innerste kroken. Jeg velger meg ut en av eskene. Under laget med rusk og døde fluer er den en tidskapsel, tenker jeg. Gjenstandene oppi gir et glimt av hverdagen vår, sånn livet var i det øyeblikket alt brått tok slutt.
Der er brødkurven, fortsatt med smuler av kneipp i. Den røde tørkerullholderen. Salt og pepperbøssene som forestiller mann og kone. Trolldeigfiguren jeg lagde til henne en jul, jeg tror det var en baker, som har løst seg opp til det ugjenkjennelige. Kaffekruset hennes, pakket inn i en gulnet utgave av Aftenposten.
Jeg bretter ut avispapiret og leser hva verden rundt oss var opptatt av i 1990:
Aftenposten skriver om den nye bilmodellen til Ford, Escort. Lars Saabye Christensen er intervjuet om sin siste roman, «Bly».
Rett bak slottet, Oslos dyreste strøk, er en 116 kvadratmeter stor toppleilighet til salgs for 1 million kroner.
Så uvirkelig det føltes den gangen at Norge fortsatte som om ingenting var hendt. Noen måneder etter at mamma døde var det folketelling i landet. Norge hadde da 4 247 546 innbyggere. Så små vi blir i statistikken, alle sammen. Så ubetydelig mye større tallet 4 247 547 virker. Hvis ikke den ene personen som ikke lenger kan telles med er moren din som har valgt seg vekk.

Mammaen min ... død? To leger kom og pratet med meg. Jeg fikk ikke fram så mange følelser og ord fordi de ennå ikke hadde kommet inn i kroppen min.

Det er bare oss to. Alenemoren og enebarnet. Siden pappa flyttet ut allerede da jeg var baby, har jeg ingen minner om at vi noen gang var en kjernefamilie. Og jeg savner det ikke. Jeg er stolt. Mamma sier at vi er mer enn mor og datter. Vi er venninner.
Når jeg våkner om morgenen, er det av plystringen hennes på kjøkkenet, «Summertime», til lukten av nytraktet kaffe og solstråler som skinner gjennom de brune og oransje søttitallsgardinene.
«Trudemooor», roper mammas lyse stemme.
Like etter sitter jeg på bagasjebrettet bak på sykkelen hennes med musefletter i håret på vei til barnehagen. Når jeg legger meg om kvelden er det med mammas brukte nattkjole tullet til en ball inntil nesa. En gang sender hun med meg en nyvasket en på helgebesøk hos pappa og den nye kjæresten. Jeg hyler. Mammas lukt er hele poenget. Søtlig damekropp. Det er den jeg vil snuse i meg til jeg sovner.
Da er jeg trygg.
Og mens jeg ligger sånn — alle morgener og kvelder gjennom en hel, ubekymret barndom — tenker jeg at vi har det så fint, vi to. Når jeg blir stor, vil jeg også bli alenemor. Jeg vil ha en datter og ingen mann, akkurat som mamma.

Dette er Mia Lorentzen, født Else-Marie Skøien:
Datter av velstående foreldre på Hønefoss. Mormor var hjemmeværende, eksentrisk, og glad i rødvin, med fascinasjon for sigøynere. Bestefar stram dagligvaregrossist. To eldre søsken. Lærerutdannet med fordypning i engelsk, norsk og samfunnsfag.
Jeg syns hun er vakker.
Pen på en litt prippen måte. Kardigangensere og perleøredobber. Nydelige, hvite tenner. På lysbilder fra 60-tallet danser mamma rundt i struttekjoler. Så 70-tallet. Håret blir kort, brilleinnfatningene intellektuelle.
Mia møter ham som skal bli faren min på bokhandelen på Universitetet i Oslo. Der, ved reolen for statsvitenskap, grunnfagspensum, skrur Pål Lorentzen på sjarmen. Den ambisiøse arbeiderklassegutten fra Oslo øst går allerede på mellomfag og vet hvordan verden henger sammen.
Seks uker seinere gifter de seg, 24 og 21 år gamle. Først etter åtte år kommer en liten datter, deres eneste barn, til verden. Da jeg er halvannet år blir de skilt. Mamma sier aldri et vondt ord om pappa til meg.
I fjorten år overøser hun meg med trygghet og kjærlighet. Det er mamma som gjør meg sterk.

1988. Mysteriet begynner med et ustemt piano.
Mamma er 45 år. Hun jobber som rektor på et gymnas i Eidsvoll. Selv har jeg fått permanentkrøller og går i åttende klasse. Det er snart jul, og mamma skal arrangere avslutningsfest.
I gymsalen stimler lærere, elever og foreldre sammen. Stablestoler er satt ut, folk sitter tett. En lav summing av stemmer. Forventningsfull latter. Stillheten senker seg idet et piano rulles fram. En elev skal framføre «Deilig er jorden». Gutten setter seg på krakken, legger fingrene på tangentene.
Lydene som strømmer ut er skjærende falske.
Pianoet er ikke stemt. Tonene spriker i alle retninger, men eleven fortsetter å spille, strofe etter strofe av den kjente julesalmen som låter rar og fremmed.
Mamma er rystet. I dagevis etterpå bebreider hun seg selv for at hun som ansvarlig rektor ikke hadde fått noen til å klargjøre pianoet. Hun hadde ikke engang tenkt tanken. Gutten som spilte ble sikkert fryktelig flau, og alle som hadde samlet seg i gymsalen må ha tenkt sitt, forteller hun meg. Kveld etter kveld i ukene som kommer, dveler hun ved dette, det ustemte instrumentet. Selv om elevene, inkludert pianogutten, for lengst har tatt ferie, forblir mamma opprørt. Hun mener skandalen er et faktum.
Jeg skjønner at noe er alvorlig galt. Med mamma.

Hvordan er det mulig for et menneske å våkne en morgen i disharmoni, etter å ha vært tilsynelatende sunn i sinnet hele livet? Helt plutselig, å bli ustemt i sjela?
Mamma har ingen psykiatrisk forhistorie. I 45 år er hun blitt oppfattet som ei sprudlende, glad dame. Hun har gode venner, solid økonomi, en karriere. Meg. Likevel — brått forandrer hun seg. I løpet av uker. En gnagende uro. Et virvar av bekymringer vi rundt henne er ute av stand til å forstå. Pappa kommer for å hjelpe meg å snakke henne til fornuft. Vi setter oss ned sammen alle tre. Prøver å føre rasjonelle samtaler. Berolige.
Vi forteller henne hvor flink hun er i jobben. Ber henne slappe av. Men all logikk preller av.
«Depressiv nevrose», mener legen. Dette er bare ti år etter at depresjon ble en diagnose i psykiatrien. Før det var man trist, ikke syk. Og, som i mammas tilfelle: Redd. Men for hva? For å gi elevene sine karakterer i samfunnsfag. For å bestille koldtbord til konfirmasjonen min. For restskatt. For overgangsalderen. For at tunga skal dovne i munnen og halsen snøre seg sammen. For ingenting. For alt.

De falske tonene fra pianoet henger snart over hele livet vårt. Etter en måned blir mamma sykemeldt. Hun ber pappa ta over ansvaret for meg.
«Grusomme ting kan skje», frykter hun.
Selv bruker jeg mye krefter foran speilet på denne tida. På å dandere panneluggen. På å virke glad når jeg er ute sammen med vennene mine. Jeg skammer meg over at mamma er syk. Tenker at ingen må få vite det. På bussen hjem fra skolen blåser jeg tyggegummibobler og ler høyt.
Den vonde klumpen i magen kommer når jeg går av ved nærbutikken, nede i bakken.
Hvor dårlig er mamma i dag? Klarer hun å snakke? Eller går hun bare rundt i rommene igjen, jamrende? Hun sier hun er en belastning for meg.
«Det ville vært en lettelse for alle hvis jeg ikke fantes», sier hun.
Jeg blir livredd. Slår hånda i bordet. Kaster ei pakke cornflakes i veggen. Brøler.
Legen har gitt mamma ei rød notisbok, som del av terapien. Øverst på en side i den skriver hun:
Hva gleder meg?
Så: Ingenting. Resten av siden er blank.

Det går fire måneder. Det blir påske. Jeg har vært på fjelltur med ei venninne og blir kjørt hjem til pappas hus. Han står ute på gårdsplassen og venter når jeg kommer. Det er rart. Han pleier ikke å gjøre det.
Jeg hopper ut av bilen, glad og fregnete. Pappa smiler ikke.
«Det er mamma», sier han. «Vi må reise til sykehuset på Lørenskog med en gang».
Mamma har vært med en venn til England i påsken. Der har hun gjort sitt første selvmordsforsøk.
Hun klarte det ikke. Hun lever ennå. Vi prøver å trøste hverandre på vei nedover E6. Hun har ikke kastet seg foran T-banen i London. Bare inntil den. Er det et rop om hjelp? Hun kommer hjem til Norge med brukket kragebein og knust skulder. Blir øyeblikkelig lagt inn på lukket avdeling ved det som i 1989 heter Sentralsykehuset i Akershus (SiA), seinere Ahus.

Tre dører må bli låst opp før jeg er hos henne. Jeg husker mamma komme imot meg i korridoren, bandasjert, med blikket ned og to kassetter i hånda. Før hun reiste hadde jeg ønsket meg dem. Guns N? Roses, fra den store platebutikken på Oxford street. Hun må ha kjøpt kassettene før hun gikk ned til T-banen. Ingen av oss klarer å si noe, vi blir bare stående der på linoleumen. Hikste. Jeg har med et brev til henne som jeg har skrevet i all hast. En bønn på rosa papir om aldri, aldri å gjøre noe så dumt igjen. Det må hun love meg. Med binders til brevet har jeg festet det fineste bildet som fins av oss, der jeg sitter på fanget hennes og kysser henne på kinnet. Selv etter 20 år ser jeg klart for meg sykepleieren som går gjennom brevet før mamma kan få det. Hun tar av bindersen og holder den opp foran øynene mine mens hun rister på hodet.
«Binders? Moren din kan ikke ha noen binders når hun er på lukket avdeling, vet du.»
Jeg klemmer mamma, men snuser ikke lenger inn det søte og trygge. Hun har fått noe emment over seg. Lukta av institusjon. Og det er ikke lenger mamma som omfavner meg. Nå er det jeg som holder rundt henne. Så godt jeg kan, holder jeg. Om den forknytte, dirrende kroppen, som jeg engang har ligget inni.
Det er fra dette punktet hukommelsen min begynner å slette øyeblikk og tidspunkter. Alvoret er for stort. Det som har skjedd — og kan skje igjen — er så altfor, altfor ille.

Akkurat nå kjenner jeg et behov for å klemme og prate med voksne damer, i tillegg til å prate med pappa. Jeg kjente spesielt i går hvordan jeg ønsket at en dame bare skulle være her hos oss, uten at vi trengte å prate hele tiden. Bare være her og stryke meg.

Terapeutene på sykehuset journalfører mamma som alvorlig suicidal, men hun forsikrer dem om at hun ikke har flere konkrete planer om selvmord. Hun har en datter på 14 år, sier hun. Hun kan ikke dø. Det er bare så uutholdelig å leve.
Hun lover pappa det også, at hun ikke skal ta livet sitt når hun er ute på permisjon. I hvert fall ikke på et sted jeg kan risikere å finne henne. Ikke hjemme hos oss. Ikke på hytta. Det siste er hun opptatt av.
«Jeg vil ikke ødelegge hytta som feriested for Trude», sier hun til pappa.
Men når hun kjører bilen i autovernet på vei nettopp til det lille tømmerhuset vårt ved innsjøen, innrømmer hun at det er med vilje.
Jeg flytter til pappa, midlertidig, men insisterer på at katten min skal fortsette å bo i mammas hus. Ingen må få vite at hun er innlagt. Hver dag etter skolen fortsetter jeg å dra hjem dit. Garasjedøra står oppe så alle kan se mammas bil stå der. Her går livet som før. Hvis så lite som mulig blir forandret, tenker jeg at alt kan bli fint igjen når som helst. Like brått som sykdommen rammet, kan vel noe falle på plass igjen inne i henne så harmonien blir gjenopprettet? Mamma må bare bli frisk. Jeg mater Pussi, gråter i pelsen hans, finner fram reine klær til neste dag. Før pappa henter meg så jeg kan sove over hos ham fem kilometer unna.
Innimellom er det glimt av håp. Helger der mamma kan bo hjemme med meg igjen, øyeblikk av normalitet. Joggeturer. Pepperbiff til middag. Er det over nå?
Hun loggfører disse dagene selv, for å vise legen hvordan det arter seg.
En lørdag ser sånn ut:
Trude sov lenge. Vi hadde en alvorlig samtale på badet. Jeg ble bråsint da hun bannet og slo henne på overarmen. Angret veldig rett etterpå, som gjorde meg medgjørlig med penger til klær på butikken (hun kjøpte en burgunder haremsbukse, lekker).
Så kommer nye akuttinnleggelser. Kriser. Inn og ut, gjennom et helt år. En gang bryter mamma seg inn hos en bekjent på Kolbotn og tar en overdose med piller. Hun ringer til storesøsteren sin, sløv i stemmen, blir hentet i ambulanse og pumpet. En annen gang stiller hun seg på brua i Eidsvoll, utenfor gelenderet. Hun står der lenge og ser ned i den svarte elva, men hopper ikke. Ikke da.

I den røde notisboka forsøker mamma å nøste i sitt eget mysterium. Desperat utvikler hun teorier om hendelser i fortida som kan ha ødelagt personligheten hennes:
Var det riktig å melde seg ut av statskirken da hun møtte pappa? Å vende ryggen til en oppvekst som pyntelig Unge Høyre-pike, for å bli raddis og EF-motstander på Blindern?
Et etter et prøver hun å gjøre om valgene hun har tatt gjennom livet. Gå i den andre retningen. Hun forkaster mitt og pappas etternavn og blir igjen Mia Skøien. Melder seg inn i statskirken, prøver å finne Jesus. Raser ned i vekt. Begynner å røyke.
«For å få kreft», sier hun.
«Det er en bedre diagnose.»
Hvis hun dør av kreft, vil det være til å leve videre med. For meg. Da vil alle ha forståelse og medlidenhet. Det er synd på dem som har kreft.

6. mai 1990 er en søndag:
Det er vår i lufta. Vi har satt ut balkongflagget. Kvelden før har jeg vært på tivoli. Jeg ligger i vannsenga på rommet mitt hos pappa og leser Det Nye når telefonen ringer. Jeg tar den, men stemmen i den andre enden vil ha tak i Pål Lorentzen. Pappa lar gressklipperen bli stående og dure når han går inn for å snakke med mannen.
Minutter seinere hører jeg bråket fra motoren stilne. Pappa har gått ut igjen. Han slår av gressklipperen. Tar ned flagget. Før han går opp de 16 trappetrinnene til rommet mitt.
Så står han der i døråpningen.
Han holder seg for munnen. Bare står der. Stirrer på meg.
Det er jeg som må spørre:
«Har hun gjort det?»
«Er hun død?»
Øynene hans er allerede hovne. Og jeg tenker at nå må jeg også gråte. Hodet mitt tenker dette. Mamma er død. Men jeg føler det ikke. Jeg klarer ikke å få ut en tåre.

De første døgnene vil jeg bare sove. Dypt. Drømmeløst. 14 timer i strekk. Ingenting gjør vondt når jeg sover. Senga blir min flukt. Når jeg våkner, tar det tre sekunder før jeg blir overmannet av virkeligheten, de tre sekundene jeg bruker på å summe meg og huske hvor jeg er og hva som har hendt. Det er det deiligste øyeblikket i døgnet.
Resten av tida jobber hjernen ustoppelig:
Hvordan er det å hoppe fra 6. etasje av et hus? Hvor mange sekunder tar det før man treffer bakken? Hva rakk mamma å tenke mens hun falt? Hvis hun da ikke døde allerede i lufta? Kan hun ha gjort det? Kanskje hjertet stoppet i svevet, idet hun visste at nå, nå er alt over?
Jeg blir en stund opphengt i tanken. Føler at det gjør en forskjell på et aller annet vis.
Men det gjør jo ikke det.
«Freedom is just an other word for nothing left to loose», synger Janis Joplin. Jeg sitter på rommet mitt, foran gettoblasteren, og hører mye på henne. Den strofen fester seg, selv om jeg neppe tolker den sånn den er ment. For meg er det en befrielse å nå bånn.
I over et år har jeg fryktet at mamma skal dø. Nå slipper jeg å være redd mer.

Vi dro til sykehuset, til stedet der mamma hadde landet. Det var ikke noe blod. Det var en jordbakke med løvetann og en blomsterbukett. En venninne av mamma kom også. Hun var helt knust i tårer. Det var nok fordi hun virkelig forsto at dette er sant. Jeg tror ikke på det ennå.

Det er 1990 og fortsatt ti år til Norge skal få sin egen organisasjon for etterlatte etter selvmord, LEVE. Det skal gå enda flere år før staten utarbeider retningslinjer for oppfølging av unge pårørende, i seg selv definert som en høyrisikogruppe for selvmord.
Jeg får snakke med en lege i to timer.
Så må jeg finne ut av situasjonen på egen hånd.
Hadde jeg bare hatt søsken, tenker jeg. Hadde jeg bare hatt en bror eller søster, kunne vi taklet dette på et eller annet vis. Sammen.
Pappa tar meg med til stedet der det skjedde. Han vil ikke at jeg skal ha skrekkelige fantasier om ting som ikke stemmer. Nei, hun traff ikke asfalt, det var ikke mye blod. Jeg står nede i bakgården på sykehuset og ser på vinduet der oppe. Inne i bygningen får jeg et glimt av trappeoppgangen nedenifra. Trinnene hun snek seg opp, da en pleier skulle passe på at hun ikke gjorde nettopp det. Inne, i trappesjakten, er det montert gitter mellom etasjene for å forhindre selvmord.
Jeg får ikke lov til å se perspektivet ovenifra. Jeg får ikke se verden sånn mamma så den for siste gang idet hun valgte å forlate meg.
Derimot mener pappa det er lurt av meg å se mamma.

De forberedte meg på at hun hadde skrubbsår i høyre del av fjeset og at hun så svært rolig ut. Jeg og pappa gikk inn. Hun lå der i helt nystrøket bluse i en hvit kiste. Det var mamma, det var det, men ikke sånn jeg vil huske henne, det har jeg bestemt meg for.

Panna hennes er kald under hånda mi. Jeg stryker henne, forsiktig. Hun elsket at jeg klappet henne sånn, over hodet og håret. Jeg trenger å kjenne på døden. Fysisk. For å prøve å føle det som bare hodet hittil har skjønt. Fortsatt klarer jeg ikke å gråte. Sørger jeg riktig? Sørger jeg nok?
Mamma er død. Her ligger hun. Ser du, Trude? Dette er siste gang du er nær henne.
Jeg anstrenger meg for å granske ansiktet hennes. Øyenbrynene. Nesa. De hvite tennene, som jeg skimter mellom leppene. Stusser over hendene hennes. Virker de ikke annerledes? Dokkeaktige?

Noe av det mamma og jeg gjorde den siste søndagsmorgenen vi lå og dro oss i senga hennes, var å se på hendene våre. Finger for finger sammenliknet vi. Vi lo og klemte. Vi var så like. I ettertid, særlig nå, som jeg føler at dette var den siste ordentlige kosestunden mamma og jeg opplevde, står det klart for meg hvor falsk glede tivoli er.

Mamma har ikke etterlatt seg noe avskjedsbrev.
Hvorfor var livet så uutholdelig når hun hadde meg å elske?
Hvorfor valgte hun døden framfor å ta vare på meg?
Hvorfor hadde ingen låst vinduet i 6. etasje?
Fantes det ingen andre medisiner hun kunne fått?
Kunne hun vært reddet?
Jeg stiller alle disse spørsmålene, men jeg vil ikke dvele ved dem. Jeg vil at det skal finnes et liv etter døden. Mitt liv. Uten mamma. Hadde det vært kreft som spiste henne opp, kunne jeg vært sint på cellegift som ikke virket, leger som ikke skar vekk svulster og forskere som leter og leter og aldri finner en kur. Var det trafikken som hadde tatt henne fra meg, kunne jeg klandret den møtende bilen, is i veibanen eller Vegvesenet.
Mamma valgte døden selv.
Sykehuset stoppet henne ikke. Men det var hun som tok skrittet ut fra vinduskarmen. Pappa prater med meg om bitterhet. At det ikke vil gjøre sorgen noe lettere.
Jeg vil ikke være bitter.
Og jeg orker ikke mer skam og løgn.

Jeg er så redd for framtida. Vil vennene mine bli lei av at jeg sørger?

Ei tung lukt av roser fyller huset. Vi må ta i bruk termoser og litermål for å få satt alle bukettene i vann. Venninner, klassekamerater og naboer ringer på døra.
De vet ikke hva de skal si, men de står der.
I hendene har de glass med syltetøy fra hagen, brev og et kjede med gullhjerte som kan åpnes, sånn at jeg kan sette inn et bilde av mamma. Så mange klemmer. Så mye varme.
Til min store forundring. I halvannet år har jeg trodd at ingen ville være venn med meg hvis de fikk vite at mamma var syk. Jeg har løyet om hvor hun er blitt av, gitt usannsynlige forklaringer på hvorfor ingen kunne være med meg hjem etter skolen lenger, over at jeg plutselig måtte begynne å overnatte hos pappa.
Nå står de der.
Jeg syns så synd på dem, for de har ikke ord. For å hjelpe dem skynder jeg meg å snakke. Det er som om alt jeg ikke har fortalt hele denne tida vil ut av meg så fort som mulig. Noen sier de har skjønt at noe var galt. De har bare ikke turt å pirke i det. Så vanskelig det må ha vært å forholde seg til meg. Jeg bestemmer meg for å være ærlig herfra og inn i evigheten. Seinere i livet skal jeg lure på hvor fort jeg kan fortelle om mamma til nye bekjente. Å ha en mor som har begått selvmord blir en del av identiteten min.
Hvis noen syns det er et problem, velger jeg dem bort.
Men det skjer ikke.
Til og med de mest pøblete guttene i klasse 9b ved Vilberg ungdomsskole finner sin måte å uttrykke sympati på.
«Trude skal være med oss», sier Jon Wilhelm når det skal velges fotballag i gymmen, enda alle vet at jeg har dårlig ballkontroll.
Elleve dager etter selvmordet går jeg sammen med klassen i 17. mai-tog med bare svarte klær.

Pappa, jeg og en overformynder som heter Marit dro hjem til mammas og mitt hus. Det føltes som om alt var som før, som om mamma levde i beste velgående og bare var ute en tur. Å, jeg kunne ønske det var sånn. Vi var ikke lenge der. Vi hentet bare de mest verdifulle smykkene og en del papirer. Jeg fikk utlevert en pose med mammas ring, øredobber og klokke som hun hadde hatt på seg da hun døde. Det var blod på klokkereima. Fælt.

April 2010. Ei uke etter at jeg har lest notatene mine i den blå boka, reiser jeg til Akershus universitetssykehus (Ahus) på Lørenskog. Det var her hun døde, innlagt på psykiatrisk akuttavdeling, det som den gangen het Syd 1. Det nye sykehuset er fortsatt under oppføring bak høye gjerder. Trond Rangnes, direktør for psykiatrisk divisjon, tar meg imot på anleggsplassen. Han peker forbi den moderne bygningen i glass og stål som i dag er hovedinngangen. Bort mot et krater av stein.
—Der sto huset som moren din hoppet fra. Den gamle høyblokka ble revet for et års tid siden, sier han.
Da mamma tok livet sitt, kom ingen på å be om innsyn i journalen hennes. Nå vil jeg se den offisielle versjonen av tilfellet Mia Lorentzen. Hvis den fortsatt finnes? Jeg er heldig. Journalen kunne vært makulert for ti år siden, men Rangnes og kollegene har lett både manuelt og digitalt etter at jeg ringte. I går kveld fant de den. Han viser meg inn på det midlertidige kontoret sitt i ei rød brakke.
Rangnes kom til Ahus lenge etter mammas død. Ingen av dem som jobbet her da hun var pasient er lenger ansatt. Hele sykehuset er reorganisert. Han kan uttale seg fritt.
—Dette er 14 sider med trist lesning, begynner han.
—Tilfellet hennes er merkelig ... Historien begynner så plutselig.
Han setter på seg brillene. Lener seg over arkene.
—Hun har ingen psykisk forhistorie. Sykdomsforløpet er relativt kort. Men det er ingen tvil om at dette er et menneske som har følt seg dypt fortvilet over tid. På grunn av hva, er ikke godt å si. Legene som behandlet henne søkte i liten grad etter årsaker. Der ville psykiatrien hatt et sterkere fokus i dag.
Jeg forteller at jeg har funnet en slags trøst i at hun hadde flere selvmordsforsøk bak seg da hun gjorde alvor av det.
—Betyr det at hun hadde et dyptfølt ønske om å slippe livet?
—Det kan se sånn ut, på slutten her. Men hun virker samtidig ambivalent i terapi. Tre dager etter en innleggelse for akutt selvmordsfare, står det at hun kjeder seg og mener hun ikke trenger hjelp.

I tillegg til samtaler med psykologer og psykiatere, fikk mamma medisiner. Rangnes gjenkjenner ikke navnene.
—Utviklingen av psykofarmaka har revolusjonert den moderne psykiatrien siden moren din døde. I dag har vi legemidler som gir stemningsforbedringer, med dokumentert anti-suicidal virkning.
Jeg svelger. Tør egentlig ikke stille dette spørsmålet, av frykt for at han skal svare ja:
—Kunne hun vært reddet?
—Det er umulig å svare på.
Mamma ble overført fra lukket til åpen avdeling ei drøy uke før hun tok livet sitt. Der hadde hun en avtale om aldri å gå ut uten følge. Hvordan det likevel kunne skje, har jeg bestemt meg for ikke å spørre om. Jeg velger å snu problemstillingen på hodet:
—Er det riktig å stoppe noen som oppriktig ønsker å dø? Å tvinge dem til å leve?
—Bruken av tvang i psykiatrien er strengt regulert. Vi balanserer hele tida på en hårfin linje i forhold til personvernet, sier Rangnes.
—Samtidig ligger det i behandlerrollen at vi skal bidra til å forhindre død så langt det lar seg gjøre. Det ligger i den hippokratiske ed.
Nederst på side 14, den siste linja i Mia Lorentzens journal: Klokken 12.10 kastet hun seg i døden fra et av sykehusets tak. Det ble umiddelbart forsøkt resuscitering uten hell. Med vennlig hilsen (legens navn), ass. lege.

Vi gikk inn i kapellet der kisten med mamma i (og med brevet mitt som jeg hadde stukket mellom hendene hennes) var overfylt med blomsterkranser. Min var et hjerte av rosa, fiolette og hvite blomster, og det sto: «Takk for alt vi hadde sammen. Du var den beste mamma og venninne jeg kunne fått».

Jeg er blitt 35 år og har levd mer enn halve livet siden 6. mai 1990. Uten mamma, med alle spørsmålene.
Noen ganger er det diffust. Jeg kan plutselig kjenne et stikk av skyldfølelse når jeg oppdager at jeg ikke har tenkt på henne på dager, ja hele uker. Andre morgener våkner jeg og er først glad, så sjokkert og sint, fordi jeg har drømt at hun ikke er død i det hele tatt. Som om ingenting noen gang har skjedd går hun blid rundt i tankene mine om natta. Betyr det at jeg fortsatt ikke har tatt det helt inn over meg?
Jeg har genene hennes. Har jeg også et traume? Hvor mye av mamma fins i meg? Kan jeg også bli ustemt i sjela?
I 14 år overstrømmet hun meg med kjærlighet og trygghet. Jeg tror det var styrken hun hadde gitt meg som reddet meg da jeg var 15. Som fortsatt redder meg. Hver dag.
Jeg håper jeg aldri fullt ut blir i stand til å forstå mysteriet mamma.
Jeg vil ikke vite hvor vondt det er å være psykisk syk.
Og jeg vil ikke huske henne blek og kald, med skrubbsår i ansiktet liggende i ei kiste.
Jeg vil huske henne sånn:

«Trudemooor.»
Å «drunte», kaller mamma og jeg det, vårt eget ord for slappe, deilige morgener. Jeg ligger i senga med nattkjolen hennes mot nesa. Men denne lørdagen kan jeg ikke drunte for lenge. Hun stikker hodet inn av døra, oppspilt.
«Skynd deg, opp og hopp. Vi drar om en halvtime!»
Det er ikke nødvendig å se ut av vinduet for å sjekke været. Mamma har skyfri himmel i øynene. Hun har pakket den syregule Datsunen vår full. Av sekker og bæreposer og vannkanner og mat og flytemadrasser og Donald-blader og myggspray. I forsetet har hun spent sikkerhetsbeltet rundt buret til Petter, den like syregule undulaten min. Petter sitter inni og dirrer på pinnen sin.
Han blir alltid sur når vi skal kjøre på de ruglete grusveiene til hytta.
Det blir ikke jeg.
Jeg skal ikke i barnehagen på mange uker! Vi skal på hytta! Mamma og jeg!
Vi to, på vei til det fineste stedet vi vet om i hele verden. •

tlo@dagbladet.no

Kilder: Trude Lorentzens notatbok fra 6. — 14. mai, 1990. Mia Lorentzens røde kladdebok fra terapi i 1989. Innsyn i psykiatrisk journal fra Sentralsykehuset i Akershus, 1989 — 90.