ALBUM: Crystal Castles satte elektropunkklørne sine rett i den musikalske tidsånden da de ga ut den aggressive, men melodisterke debutplata «Crystal Castles» i 2008.

Selv om de ankret opp i kjølvannet av Ed Banger og Justices gjenoppdagelse av forvrengt synthlyd, føltes Crystal Castles-debuten som et friskt pust i en ellers opptråkka sjanger.

Paranoia

Derfor er det gledelig å se at vokalist Alice Glass og rytmesmed Ethan Kath har tatt et aldri så lite steg til siden når de nå skal følge opp debutsuksessen.

Der debutplata opplevdes som å være fanget inni en Atari-maskin med kroppen sprengfull av GHB, ser det ut som at den kanadiske duoen har byttet bort litt av den primale aggressiviteten til fordel for et mer hjemsøkende og marerittaktig lydbilde på «Crystal Castles II».

Diskomonster

Det er fremdeles like hypnotiserende — men siden sist har det i tillegg lagt seg et tjukt lag av desperasjon og paranoia utenpå Ethan Kaths analoge synthgnikking.

De malende beatsa er kjørt gjennom John Carpenters skrekkfilmfilter og festlighetene flyttet fra strobelysfylte kjellerklubber til Killer BOBs hjemmealenefest i The Black Lodge.

Crystal Castles har vel aldri laget musikk for det kommersielle dansegulvet, men gjennom den tilgrisa italodisko-låta «Celestica» har de skapt seg et lite diskomonster av en låt. For hvem hadde vel trodd at Alice Glass kunne synge så rent, pent og Sally Shapirosk, når hun i neste øyeblikk snerrer fra bunnen av døpefonten i den technotunge ravelåta «Baptism»?

Satans spilledåse

På resten av plata klippes og limes det heftig i vokalsporet, og i flere tilfeller — som på kirkeorgelelektroniske «Violent Dreams» — er Glass' stemme så herlig Fever Ray-fremmedgjort at den fungerer mer som et instrument enn som vokal.

Og når det på det monstrøse avslutningssporet «I Am Made of Chalk» høres ut som at det er Satans spilledåse Kath sitter og skrur på, beviser det bare at de pene tingene i livet trenger å være litt stygge de også.