INNLEGG

Hei Jesper!

Leser med stor glede din spalte i Magasinet hver lørdag og håper du kan hjelpe meg med et problem.

Jeg har en flott sønn på 6 år som heter Oscar. Min eks og jeg har hatt ett turbulent forhold, og gikk fra hverandre for 3,5 år siden. Vi har til og fra hatt en relasjon, men det har ikke bare vært bra det heller, så det sliter på oss begge. Det som derimot har vært bra i alle år har vært barneoppdragelse. Ikke det at jeg vet med sikkerhet at barneoppdragelsen er så bra, men at der er vi enige! Hun har 2 barn fra før og vi har sammen hatt et fundament og verdisyn, som har gjort at det sjelden har vert konflikt hva barneoppdragelse angår. Vi bor bare 10 min fra hverandre i nærheten av skolen til guttungen.

Men så fikk det en knekk her om dagen. Jeg har siden september i fjor vært innebandytrener for 2002-ungene. Vi har trent sammen fast hver tirsdag og spilt en miniturnering en gang hver måned. Siste turnering skulle avsluttes med et besøk på Peppes Pizza med alle foreldre og barn (Vi var 45 stk.) Mammaen til Oscar har ikke sett på verken treninger eller vært med på noen av de 6- 7 turneringene i vinter.

Torsdagen før hadde Oscar vært dum på Sfo og gjort bla. stått på stolen og ikke gått ned når han fikk beskjed om det, ledd når tante snakker til ham og rapet til svar når han ble tilsnakket. Riktig ufin oppførsel av vår sønn som overhodet ikke skal aksepteres.

Mammaen til Oscar ringer meg og sier hva som er skjedd og sier at hun setter enn straff, som innebærer at han ikke får være med på turnering søndag, og ikke får være med på den påfølgende avslutningen på Peppes med hele laget etterpå. Jeg sier jeg er helt uenig at hun straffer han med å frata ham deltakelse i en slik positiv aktivitet. Det er også 4 dager fram i tid, og at den straffen rammer veldig hardt. Den rammer også en tredjepart, laget som mister en spiller.

Om jeg hadde hentet min sønn på Sfo og fått en beskjed om dårlig oppførsel ville jeg aldri i iverksatt en straff som innbefatter gjøremål hos mor. Jeg er også veldig usikker på om en slik straff har noe som helst innvirkning på hans lite omtenksomme oppførsel han og vennen hadde der og da. Tror selv at gjentatte formaninger om respekt og ydmykhet ovenfor voksne heller er en vei å gå. At man skal lytte og være stille når frøken, Sfo-tante, trener eller noen andre snakker til ham er noe som man hele tiden trenger å formane til sine barn som vokser opp tenker nå jeg.

Hva mener du Jesper?

JESPER JUUL SVARER:

Dette er en spennende og hel dagligdags problemstilling for mange foreldre. Ideen om straff som nødvendig og konstruktiv oppdragelsesmiddel slipper bare langsom taket i mange voksne. Så lenge det er tilfellet er det grunn til å se på både straffens karakter og virkning. Men la oss først se nærmere på Oscars "forbrytelse".

Han har stilt seg opp på en stol der Sfo-medarbeideren mener han ikke har lov til å stå. Hun prøver å få ham ned igjen, i stedet blir han stående og ler. Jeg vil tro at spesielt det siste fornærmet medarbeideren. Hun tar det personlig og som et uttrykk for manglende respekt. For barn opp til ca. åtte år er det sjeldent tilfelle. Han har klatret opp på stolen son en del av en lek eller for å erte henne. Hennes kritikk overrasker ham og gjør ham forlegen. I stedet for å gråte ler han. For en pedagog med innsikt i barns reaksjoner og tankegang kunne det sluttet der. Han har overtrådt en grense, blitt bedt om å slutte, og hans reaksjon viser at han har forstått og prøver å komme ut av konflikten uten å tape ansikt. I stedet velger hun å bringe saken inn for «høyesterett» som utmåler en straff.

Det er en gammel uvane hos pedagoger og lærere at de selv ikke tar ansvar eller medansvar for konflikter de har med barn. Jeg kaller det en uvane fordi konflikten er en konsekvens av dere relasjon i øyeblikket, og skal derfor løses dem imellom. Det er helt fint å orientere foreldrene, men ikke utnevne dem til domstol. Når man gjør det svekker man barnas respekt i stedet for å styrke den. Barnets oppmerksomhet retter seg mot straffen i stedet for å reflektere over «forbrytelsen». Det kalles «management by fear» og fremmer i beste fall barnas lydighet, samtidig med at det langsomt, men sikkert, bryter ned respekten for den voksne, og for de regler som gjelder der voksne bestemmer.

Oscars mor velger en straffemetode som blant annet den amerikanske TV-psykolog Dr. Phil har gjort populær og stuerein, nemlig å ta noe fra barnet som betyr mye for ham/henne.

Det er en tilsynelatende mer human utgave av «Hvis du biter meg, biter jeg deg, så kan du kjenne hvor vondt det gjør!» Det er primitivt, men etterlater den voksne uten dårlig samvittighet, og med en følelse av å ha utøvet rettferdighet fordi, som de sier i sandkassa: «Det var ham som begynte!»

Skader dette Oscar? Nei, det gjør det helt sikkert ikke. Det påvirker forholdet til mor på en negativ måte. Hvis det er en metode hun ofte bruker, kan hun se fram mot en voldsom reaksjon i puberteten. Sannsynligvis også en gradvis dalende fortrolighet dem imellom som fører til løgner og fortielser fra Oscars side. Er hans mor uvillig til å påta seg en del av ansvaret for denne atferden da, kan forholdet bli svært så destruktivt dem imellom.

Hva kan man ellers gjøre? I dette tilfelle ville jeg satt meg ned med Oscar og spurt om hva som skjedde og hvorfor. Ikke som et forhør men rett og slett en anerkjennelse av at enhver konflikt har to versjoner. Hvis jeg ser at Oscar er berørt av konflikten kan jeg nøye meg med å gi ham en klem og eventuelt si: "Ja, ja, så lærte du det". Hvis ikke: "Nå har jeg forstått det, men jeg vil at du skal høre på de voksne på Sfo".

Etter denne setningen pleier det tradisjonelt å følge «Hvis ikke....», men det er et selvdestruktivt budskap. Budskapet er: "Jeg er ikke helt sikker på om du tar meg på alvor, så derfor truer jeg deg med noe som jeg håper du tar på alvor eller er redd for!

I stedet for å styrke sin egen autoritet i relasjon til barnet svekker man den. I stedet for å uttrykke positive forventninger uttrykker man negative.

Det ligger stor makt i voksnes forventninger til barn, fordi de ofte lever opp til dem.

Du har selvfølgelig rett i at Oscars mor dummet seg ut ved å la straffen utspille seg på din hjemmebane, så det må du gjøre klart for henne.

Hvis hennes mål er å lære deres sønn respekt for andre menneskers grenser, kan hun jo passende nok begynne med å være et godt forbilde selv!

Velger hun å fortsette med denne typen straff er det ikke mye du kan gjøre for å forhindre det. du kan gjøre Oscar oppmerksom på at du ikke er enig med mor. Dermed vokser han opp med to filosofier. Det venner skilsmissebarn seg som regel fort til, og det blir ofte en styrke for dem når de selv får barn. •

jesper.juul@dagbladet.no