RETRO: Det er et gyllent, uangripelig strekk i diskografien til The Rolling Stones som burde fritas fra intern rangering.

De fire store — «Beggars Banquet» (1968) «Let It Bleed» (1969), «Sticky Fingers» (1971) og «Exile On Main St» (1972) — er alle, på hver sin måte og med sin ulike skyggelegging og struktur, eksempler på album hvor Keith Richards og Mick Jagger befinner seg på et helt nytt nivå, absolutt alle inspirasjonskilder er ferdigabsorbert, koder er knekt.

Storslagen finale

De har ikke bare «skjønt det», de vet mer og gjør det bedre enn noen andre har gjort i det kosmiske amerikanske musikkfaget, verken før eller siden.

Kanskje er det slik det går når ekstreme talenter modnes og deres virke raffineres.

Golden years kan være så mangt, men det som gjør Stones' fem år lange superraptus så imponerende, er at den avsluttes med en slags doktorgradsavhandling.

Streng, grublende og litt ekstra nerdete i sin utlegning av den store amerikanske sørstatsmusikkarven, og samtidig med transcenderende kvaliteter; blues, soul, gospel, country, folk og fjellmusikk hørt, tolket og videreformidlet i unike blandingsforhold og gjennom filtre av personlig dekadanse og darkness.

Uten snarveier

«Exile» er slik sett en ganske nådeløs lytteropplevelse, det er et album som knapt tilbyr snarveier («Tumbling Dice» er eneste singlespor fra albumet) og hvis kompleksitet og lagvise innsikter krever ekstra dedikasjon fra lytteren.

Det er lett å la seg rive med metaforisk når det gjelder den nesten animerte sørstatsgotikken og det voldsomme bluesopphenget her, men albumets originale side 1 er en slags lyttertest i helvetes forgård:

En forførerisk åpningslåt i «Rocks Off», så tre beinharde, rødglødende bluesøvelser før man premieres med en pust i bakken med «Tumbling Dice».

Ideen om Stones

Skal vi forfølge doktorgrad-avhandlingsmetaforen en runde til, så er «Exile» på et vis et album fra Mesternes Mestere, fordi det er også det Rolling Stones-albumet som oppsummerer ideen om bandet med størst presisjon.

De blander alt tankegods de har stjålet opp igjennom årene på en ikke nødvendigvis perfekt, men uhørt sømløs måte, og lager altså et album som er mer Rolling Stones noe annet.

Det er narkisknekk i knærne, digert bankende hjerte, bourbon til frokost og musikk som er farlig og sårbar, hard og øm.

Mytenes kraft

Mytene som er spunnet rundt albuminnspillingen i Frankrike (albumet ble fullført i Los Angeles), om skatteflukt og heroinkjør, om avslappet arbeidsdisiplin og interne feider, om Gram Parsons' eventuelle kreative, i tillegg til fysiske, tilstedeværelse («Torn and Frayed» har Parsons/Burrito-fingermerker overalt) vil for alltid gjøre albumet til noe mer symbolsk i Rolling Stones-historien.

Men først og fremst er det altså albumet hvor alt Stones hadde vært opp til da fikk en slags uslåelig oppsummering.

Boksen — luksusversjonen serverer både på CD, vinyl og dvd samt bok i salongbordformat — byr på en så renset mastring av det ulne utgangspunktet som vel er forsvarlig av integritetshensyn.

Tvilsom revisjonisme

Bonusmaterialet er spennende og til en viss grad givende om man klarer å se bort i fra det faktum at etterbehandlingen og tuklingen med de originale opptakene er tvilsomt revisjonistisk.

Alt dette dreier seg om innpakking og kommersiell merverdi. Kunstnerisk gjør originalalbumet nytten og vel så det — helt på egenhånd.