For et par dager siden satt jeg sammen med en journalist fra La Repubblica på en restaurant i Milano. Vi hadde akkurat gjennomført en pressekonferanse i Feltrinellis store bokhandel. Nå var tida inne for en bit mat og et mer dyptpløyende intervju om familieverdier.

Etter et par minutter kom en liten familie inn, den består av mor, far, farmor og en liten gutt på 3 år. De setter seg ved nabobordet, og følgende drama utspiller seg, scene for scene, som om den var bestilt til anledningen og som svar på journalistens første spørsmål: «Hva er den mest alminnelige feil unge foreldre i Europa gjør i dag?» Et klassisk journalistspørsmål som er helt umulig å svare på. Nettopp derfor var denne familien til stor hjelp.

Det begynte med at foreldrene spør i kor om hvor den unge mann helst vil sitte. Han velger å sette seg ved siden av mor, men begynner ganske fort å sutre og klage i det skjærende og disharmoniske tonefall som er typisk for barn som allerede i tidlig år er blitt ofre. Faren forsøker å distrahere sønnen med store fakter og morsomme grimaser, og tryller fram en liten pakke fra jakkelomma.

«Hvem tror du denne er til?» spør han gutten, som ikke svarer, men klatrer ned av stolen og river pakka ut av hånda på faren. Han har problemer med å få papiret av, og sutringen når nye høyder. Faren tilbyr å hjelpe til men blir avvist. I løpet av sekunder låter gutten som om han er blitt slått av noe hardt.

Pakka viser seg å inneholde et lite elektronisk spill, som foreldrene kjøpte i håp om å få en fredelig middag uten scener. Faren forklarer at han må sette inn batterier, før den virker, men gutten nekter, og klager samtidig over at den ikke virker. Sånn går de første 20 minuttene. Kelneren blir bedt om å vente flere ganger, fordi ingen har tid til å se på menyen. Alle voksne stirrer intenst på gutten og forsøker på ulike måter å få roet ham ned.

Endelig sitter gutten på fanget til far og prøver å lære spillet, men ikke uten utbrudd av frustrasjoner. Før de voksne kan bestemme seg for hvilken rett de skal spise, forsøker foreldrene å få gutten til å si hva han vil ha, uten å lykkes. Så følger en håndfull forslag, alle blir avvist. til slutt virker det som om moren får overbevist sønnen om at han «elsker kjøttboller med tomatsaus».

Maten kommer. Faren tar med en gang gaffelen til sønnen og fisker opp en av kjøttbollene som han prøver å stappe inn i munnen på gutten. Den er for varm og blir avvist med et hyl, etterfulgt av en strøm av bebreidelser og gode råd fra de to kvinnene på den andre siden av bordet. Stemningen er ikke god, men de voksne bevarer det lett stivnede, barnevennlige uttrykket i ansiktene, mens de lener seg fram framover i overveldende imøtekommenhet overfor den 3-årige gullklumpen.

De voksne spiser mens hele deres oppmerksomhet dreier seg om gutten og hva han vil spise, siden han ikke vil ha maten sin. Han avviser alle forslag. Igjen får moren det til å se ut som om de har en avtale - pizza er det denne gang. Den kommer, og blir også avvist. Både mor og farmor prøver det gamle knepet med å ta et stykke pizza, smake på det, og rose av hvor godt det smaker. Det hjelper ikke. Til gjengjeld får de voksne tre minutters fred fordi gutten blir veldig opptatt av en hund ved nabobordet. Det vil si - fred blir det ikke - for de voksne har hele tida oppmerksomheten på gutten og hunden, samtidig med at de stapper i seg pizza og drikker vin som om det var vann.

Tilbake ved bordet kunngjør guttungen at han er sulten, men han vil ikke ha pizza. Etter langvarige forhandlinger faller man ned på farmors forslag og sier ja til sjokoladeis. Faren er tydeligvis uenig, men forholder seg taus og bestiller en grappa.

Isen ankommer, overdrevent presentert av en kelner med et ironisk glimt i øyet. moren lener seg over bordet, griper fatt i skjeen og mater sønnen med en munnfull, som han straks spytter ut på duken, mens han høylytt klager over at det ikke er nøtter i isen. Mor spiser

opp isen, og far bestiller nok en raus grappa og

betaler regninga.

Dette er av den type scener som kan få besteforeldregenerasjonen til å snakke om hvor bortskjemte dagens unger er for tida, og psykologer til å skrive moraliserende bestselgere om «Små tyranner».

Da familien forlot restauranten satt journalisten med blanke øyne og sa at hun akkurat hadde sett sitt eget familieliv fra utsida. Hun var rystet. Vi brukte den neste timen til å gjennomgå forløpet, og skissere alternative muligheter for foreldrene. Hun tilsto at hun og hennes mann (som har tre barn sammen) tilhører den generasjon foreldre som jeg kaller neoromantikere. De engasjerer seg fullt og helt i «prosjekt barn» og vil bare en ting: en lykkelig og harmonisk familie. De har lest alle de riktige bøkene, men har glemt kapitlene om uunngåelige og nødvendige konflikter. I stedet tar de alle tilløp til frustrasjon hos ungene personlig. De oppfatter det som uttrykk for at de nå er mislykkede, og ender med å bruke all energi, kreativitet og kjærlighet på å unngå konflikt og frustrasjon.

De utvikler derfor en defensiv holdning hos barna tidlig i barnets liv, der alt handler om å forebygge, forhindre og stoppe konflikter. Resultatet er selvfølgelig at de oppnår ikke annet enn disharmoni og konflikt. De har bitt seg fast i at barn har bruk for mye oppmerksomhet, og gir dem dobbelt så mye som de faktisk trenger. Barna får aldri muligheten til å lære at andre mennesker også har behov, grenser og følelser. Det som likner bortskjemthet er i realiteten omsorgssvikt. Barna ender opp med å betale en høy pris når de skal være sammen med andre mennesker.

Løsningen handler ikke om barneoppdragelse. Den handler om å gjøre det klart for foreldrene at barn har bruk for voksen styring og at det er helt OK at voksnes følelser, vilje og behov også skal ha plass rundt bordet. De har såpass bruk for dette at dårlig ledelse er bedre enn ingenting.

I den omtalte familien var treåringen familiens sjef. Det tar alle parter skade av.

Svaret er i virkeligheten mer komplekst, og disse foreldrene trenger all den veiledning de kan få, for å lære seg hvordan de kan kanalisere kjærligheten og engasjementet på en måte som får hele familien til å trives. (Se for eksempel Juul & Øien: «Rom for familien».



Etter min mening er det viktig at vi ikke dømmer eller fordømmer de neoromantiske foreldre. Det eneste vi får ut av det er en ny ubalanse i form av en neokonservativ bølge.•