TIGGING: Menneskerettighetsekspert Hanne Sophie Greve advarer mot at tigging kan være basert på tvang og misbruk av mennesker i nød. Greve ble første gang sitert i Bergens Tidende desember 2009, men uttalelsene gjengis i forbindelse med sommerens årvisse mediefokus på tigging. I motsetning til alminnelig debattkultur er «tiggerdebatten» preget av gruppeforfølgelse og unntatt krav om å forsvare argumentenes riktighet. Aftenposten publiserer på sine nettsider fotografier av intetanende personer, plottet på et kart over Oslo sentrum som i en forestående kommandoaksjon.

Stasjonssjef Arne Solberg ved Majorstuen politistasjon holder fast ved at det er kobling mellom tigging og kriminalitet selv om han tidligere har innrømmet at det ikke lar seg bevise.

NÅR GREVE, leder for Europarådets Overvåkingsorgan for den europeiske konvensjon mot menneskehandel (GRETA), begrunner tigging som menneskehandel med «informasjon fra Romania om at sigøynere har blitt utsatt for at sterke grupper har tvunget barn og voksne ut på Europas gater, og tvunget dem til å tigge og stjele», er det grunn til å lytte og undersøke påstandene.

Greves engasjement er ikke drevet av fremmedfrykt, økonomiske interesser eller estetisk bekymring for bybildet slik mange synes å være. Det er ofrene som er hennes spesialfelt, og denne kompetansen gir uttalelsene ekspertisens tyngde. Det har dessuten fått justisminister Knut Storberget til å snu i spørsmålet om gjeninnføring av tiggerforbud, for første gang siden han selv opphevet forbudet.

Argumentene er kjente, men holder de? Er tiggerne kriminelle, ofre eller begge deler? Fremstillingen av ofre på den ene side og oppfordring til å ikke gi penger på den andre siden, bygger opp under antagelser om at bestemte grupper er kulturelt infisert av overgrep og utbytting. Det er dessuten en grov umyndiggjøring av individuelle erfaringer og direkte kunnskap som politiske rådgivere, jurister og byråkrater ikke kan påberope fasitsvar på.

MINE EGNE ERFARINGER bygger på personlig kjennskap til en gruppe rom fra byen Bumbesti-Jiu over en fireårsperiode. Av en rombefolkning på rundt 200 holder flertallet seg helst så langt unna straffbare handlinger som mulig, mens noen har det man vil kalle en småkriminell karriere. En betydelig  prosentdel av disse har på ett eller annet tidspunkt reist til Oslo for å tigge for seg selv og egen familie. Landsbyens nettverk gjør dette økonomisk mulig, og kulturelle koder og tradisjonelle regler flettes sammen med organisering av pengelån, reise og overnatting.

Det som i mange tilfeller synes som usymmetriske maktforhold er også uttrykk for kulturell solidaritet, oppfinnsomhet og personlig ansvar. Vi stempler ikke lokalsamfunn i indre Finnmark som kriminelle nettverk selv om de holder fast ved sosiale regler og avhengighetsforhold. Derimot lar det seg å gjøre diskutere på hvilken måte og hvem de gagner.

DET SOM for ikke lenge siden var utstrakt materiell nød har med den økonomiske krisen blitt til en kronisk mangel på midler for å overleve. En ny lovparagraf i Norge kommer neppe til å demobilisere den nakne viljen til å overleve. «Homo sacer» var den gamle romerrettens betegnelse på mennesker som stod under samfunnet og som det dermed var ustraffbart å forfølge eller skade.

Den italienske filosofen Giorgio Agamben har i nyere tid brukt begrepet om visse gruppers utdefinering som politisk legitime individer. I samfunnets øyne befinner de seg alltid på terskelen til å miste sin menneskelighet. Som internasjonal menneskerettsjurist beveger Greve seg uheldigvis i en gråsone når hun låner autoritet til et lovforslag der hovedargumentasjonen er kollektivt klebrende stereotypier av en gruppe som ofre/overgripere.