Dobbel albumdose fra en annerledes gitarhelt.

Tips oss 2400
5

«Half Nelson Courtship»

  • Artist: Puma
  • Plateselskap: Rune Grammofon
 
4

«Pitch Black Star Spangled»

  • Artist: Stian Westerhus
  • Plateselskap: Rune Grammofon
 
ALBUM: Sist jeg så Stian Westerhus spilte han sologitar i en toppleilighet i en av Bergens mer fasjonable bygårder.

Foran noen gigantiske forsterkere lagde han ørsmå lyder, mens folk stod sammenklemt inntil dyre malerier og en peishylle full av nips. De liksom fryktet et kjempesmell fra Westerhus.

Han ville i så fall blåst ut rutene.

Foruroligende lyd

Nå er jazz- og støygitaristen aktuell med to album på én uke.

Det ene med trioen Puma, det andre mutt putt alene.

Puma ble kåret til Årets unge jazzmusikere i 2006, og består ikke uventet av prima musikere, kjent fra mer konvensjonelle konstellasjoner som Jaga Jazzist og Susanne Sundførs band, men også ekstreme orkestre som Monolithic og Bushman's Revenge.

Med sitt tredje album har trioen senket sitt fritt framimproviserte og støyete lydbilde i tjære, og de ville utbruddene og temposkiftene fra to år gamle «Discotheque Bitpunching» er tonet ned.

I stedet får vi foruroligende, intens tromming fra Gard Nilssen, spøkelsesaktig og svampete synthspill fra Øystein Moen. Og selvfølgelig Westerhus sine dirrende gitartoner som vrenges og vris til det ugjenkjennelige — og legges lag på lag.

Skummel moro

Tidvis er dette ganske skumle saker, nesten pur horror. Som lyden av en drill mot kneet. Rust som klumper seg på en metalldør. Skygger i skogen. Man fniser, grøsser og gjemmer ansiktet i hendene.

Og som med en skrekkfilm, føles også musikken på «Half Nelson Courtship» fjern og veldig tiltrekkende på samme tid.

Vi kan høre referanser til både Burzum, Wolf Eyes og Sunny Murray, og grunnstemningen er tvers igjennom dyster, men uten at det blir for mye.

Det er nemlig noe med porsjoneringen av buldring, bråk og stillhet som gjør denne platen så god. Det er en overbygning i kaoset, noe som gjør at du skrur platen på igjen så fort den er over. Noe må utforskes.

Særegen signatur

Westerhus' soloplate er også relativt mørke saker, og det blir her helt klart at Steinkjer-gitaristen er i ferd med å utvikle en særegen signatur. Noen ganger ulende, andre ganger mer skimrende, men hele tiden framoverbøyd og detaljrik.

Trass særegenhet, kan det være naturlig å trekke sammenligninger til Lee Ranaldos soloprosjekter eller Tore Elgarøys old skool-Rune Grammofon-plate «The Sound Of The Sun» fra 2001.

Fri impromusikk for sologitar kan være krevende, og deler av «Pitch Black Star Spangled» føles også som en noe langdryg prolog til Pumas mer samkjørte og progressive uttrykk.

Likevel blir man sittende og lytte til Westerhus som haler og drar i strengene sine.

For hvem vet, kanskje blåser han plutselig ut rutene?
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør