Da Thea (31), Arild (43), Mads (16) og Marius (4) skulle kjøpe hus, ble mormor Torill (62) med.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
Familietreet: Hele familien samlet foran retrotapetet til Inke Heilnad, som Thea ble så hektet på at hun selger det i butikken sin. Fra venstre mormor Torill Lindseth, Arild Gertz, Thea Eikrem Lindseth, Marius (4) og Mads (16).
Gode råd for å bo sammen
|
Barnerom: Marius stortrives på gutterommet. Ikke vanskelig å se at mamma er hekta på retrostil.
Som man selger: Reder man. Thea har dilla på greengate-porselen, og små underfundige figurer.
Nær besteforeldrene:
Nesten halvparten av alle norske barn har besteforeldrene innen en mils avstand. Bor de i samme hus, er klare avtaler avgjørende.
En tredjedel av norske barn ser besteforeldrene sine ukentlig, en tredjedel månedlig, og en tredjedel et par ganger i året, men selv på avstand er besteforeldrene delaktige i barnebarnas liv via internett og telefon. Ikke sjelden som daglig leksehjelp.
- Besteforeldre er en veldig viktig ressurs for barnefamiliene. Ofte er det de som får hverdagen til å gå rundt. Barnebarna vet at de alltid kan gå til bestemor og bestefar for hjelp. Det var overraskende å se hvor mange som bodde i nærheten av hverandre, sier professor i sosiologi, Gunhild Hagestad. Hun har i en årrekke forsket på generasjoner og er tilknyttet NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) og Universitetet i Agder.
Hun står bak den største undersøkelsen gjort her til lands på forholdet mellom besteforeldre og barnebarn. Besteforeldrenes avgjørende rolle i barnefamiliene kaller hun «heimevernet».
- Besteforeldrene tar ansvaret sitt alvorlig, de bruker mer tid på barnebarna sine enn nabolandene våre Danmark og Sverige. Faktisk er det nesten mer italiensklignende tilstander her til lands, sier Hagestad, og viser til at blant det største fødselskullet i Norge, født i 1946, hadde en tredjedel av dem nære slektninger bosatt innen 300 meter fra dem.
- Besteforeldre bidrar også betydelig økonomisk, og kjøper ofte dyrt sportsutstyr til barnebarna, eller de overdrar hytter og biler til ungene sine. Hagestad tror ikke det er så vanlig at besteforeldregenerasjonen kjøper hus sammen med barn og barnebarn.
- I Norge er det kårboligen som har vært vanlig. Nærhet, med litt avstand, med hver sine husholdninger, har vært den norske måten. Den nye internasjonale trenden blant eldre er å danne egne kollektiv. Mange av dem har bodd i kollektiv i ungdommen. Hun viser til en argentinsk studie som ble lagt fram på en verdenskongress for en tid tilbake og som sjokkerte forskerne i salen.
- Den viste at kvinner som bodde med sine barn følte seg mest ensom. Mange har forventninger om mer kontakt som ikke blir oppfylt når de flytter inn sammen med barn og barnebarn. Derfor er det viktig å avklare forventninger når en flytter sammen. Hun har tro på klare avtaler, grenser og avdelte boenheter.
- Det har vist seg å være viktig når generasjoner bor tett på hverandre, sier Hagestad.
En tredjedel av norske barn ser besteforeldrene sine ukentlig, en tredjedel månedlig, og en tredjedel et par ganger i året, men selv på avstand er besteforeldrene delaktige i barnebarnas liv via internett og telefon. Ikke sjelden som daglig leksehjelp.
- Besteforeldre er en veldig viktig ressurs for barnefamiliene. Ofte er det de som får hverdagen til å gå rundt. Barnebarna vet at de alltid kan gå til bestemor og bestefar for hjelp. Det var overraskende å se hvor mange som bodde i nærheten av hverandre, sier professor i sosiologi, Gunhild Hagestad. Hun har i en årrekke forsket på generasjoner og er tilknyttet NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) og Universitetet i Agder.
Hun står bak den største undersøkelsen gjort her til lands på forholdet mellom besteforeldre og barnebarn. Besteforeldrenes avgjørende rolle i barnefamiliene kaller hun «heimevernet».
- Besteforeldrene tar ansvaret sitt alvorlig, de bruker mer tid på barnebarna sine enn nabolandene våre Danmark og Sverige. Faktisk er det nesten mer italiensklignende tilstander her til lands, sier Hagestad, og viser til at blant det største fødselskullet i Norge, født i 1946, hadde en tredjedel av dem nære slektninger bosatt innen 300 meter fra dem.
- Besteforeldre bidrar også betydelig økonomisk, og kjøper ofte dyrt sportsutstyr til barnebarna, eller de overdrar hytter og biler til ungene sine. Hagestad tror ikke det er så vanlig at besteforeldregenerasjonen kjøper hus sammen med barn og barnebarn.
- I Norge er det kårboligen som har vært vanlig. Nærhet, med litt avstand, med hver sine husholdninger, har vært den norske måten. Den nye internasjonale trenden blant eldre er å danne egne kollektiv. Mange av dem har bodd i kollektiv i ungdommen. Hun viser til en argentinsk studie som ble lagt fram på en verdenskongress for en tid tilbake og som sjokkerte forskerne i salen.
- Den viste at kvinner som bodde med sine barn følte seg mest ensom. Mange har forventninger om mer kontakt som ikke blir oppfylt når de flytter inn sammen med barn og barnebarn. Derfor er det viktig å avklare forventninger når en flytter sammen. Hun har tro på klare avtaler, grenser og avdelte boenheter.
- Det har vist seg å være viktig når generasjoner bor tett på hverandre, sier Hagestad.
- Jeg synes det er fint å bo med svigermor, jeg. Arild Gertz (43) skotter bort på Torill Lindseth (62) med et skjevt smil.
- Hun tar veldig hensyn og gjør en kjempejobb som barnevakt, sier Arild
- Og jeg har fått en handyman i huset, kvitterer svigermor Torill.
Les også: Avhengig av foreldrehjelp
Etter tre år under samme tak, med mormor i første etasje, og Thea, Arild, og barna Mads og Marius i andre etasje, har familien funnet rytmen sammen i Furuveien i Bergen.
- Arild og mamma banker alltid på før de kommer, der er ikke jeg like flink. Jeg bare buser ned og roper «mammaaaa!», sier Thea Eikrem Lindseth (31).
- Mens jeg tenker at det kan være greit å banke på. De skal få lov å ha litt privatliv. Selv har jeg noen lapper jeg kan henge på døra mi om det ikke passer med besøk hos meg.
- Men dem har hun aldri brukt! skyter Thea inn.
De er blitt enige om felles husregler om vask og hagearbeid, og de har vært hos jurist og satt opp sameie- og bruksavtale.
- selv om vi bor i samme hus, var vi enige om at vi skulle ha hvert vårt hjem, sier Torill.
- Og ikke blande oss opp i hverandres privatliv uten å bli spurt, sier Thea.
Dørene åpne i begge etasjer, uten at de spiser middag sammen hver dag. Men Marius (4) får ofte både litt her og litt der.
- Jeg synes det er et privilegium å få følge barnebarnet mitt så nært. Marius kommer ofte ned i nattdrakten til meg. Da leser vi litt, tegner, eller prater, forklarer mormor.
Hun har sjørøverskip, klosser, puslespill og bøker. Et trygt fang, og gode saker på kjøkkenet.
- Pannekaker! Og sjokolade, stråler Marius.
- Bare på lørdager, sier mamma Thea.
- Mhm, svarer fireåringen pliktskyldig.
Torill er tidligere offshoresykepleier og nyslått pensjonist. Hun høres nesten for god ut til å være sann. Når hun ikke går på konserter, eller utforsker kunstverden i Bergen, er hun ofte å se bak disken i «En gul knapp», butikken Thea og kusinen driver i Skostredet i Bergen.
- Slekta er god å ha, men nå høres jeg vel ut som den mammadalten, sier Thea unnskyldende.
Hun forklarer:
- Jeg er enebarn, og da pappa døde, var det bare mamma og meg. Så da jeg flyttet tilbake til Norge etter noen år i USA, flyttet jeg liike godt inn hos henne i Bergen.
- Ja, vi var jo vant til å bo sammen, vi, sier moren.
Mamma Torill var også god å ha da Thea skulle få tatovøren Arild på kroken. Men historien om hvordan mormor endte opp med en edderkopptatovering på foten, og Thea og Arild ble mann og kone, tar vi senere.
Over til generasjonsboligen på Storetveit i Bergen. Med epletrær i hagen og mormor i første.
- Vi bodde i en bygårdsleilighet på Møhlenpris i Bergen og var i grunnen ganske fornøyde, sier Thea.
- Jeg hadde flammemalt kjøleskap, mimrer Arild.
Da hun og Arild fikk Marius, begynte de å drømme seg bort fra asfalt, til et hus med hage.
- Vi ville gjerne bo litt utenfor byen, men samtidig slik at det gikk an å gå inn til sentrum. Og da ble det jo sinnsykt dyrt! Jeg tenkte at det kunne gå om mamma ble med på prosjektet, men kvidde meg for å spørre. Tenk om hun ikke ville, men følte at hun måtte? Hun sa heldigvis ja, forteller Thea.
Mamma Torill hadde også noen krav.
- Jeg bodde midt i sentrum og var veldig glad i leiligheten min. Jeg ville ikke bo «dårligere» enn jeg gjorde. Her er det litt lenger til byen, men til gjengjeld hage. Det hadde jeg savnet lenge.
- Og det er vi veldig glade for, for vi har ikke så veldig grønne fingre, skyter Thea inn.
Thea og Arild har saktens hatt bruk for mormors omsorgsevne de siste årene. Samtidig som de kjøpte huset og startet oppussingen i 2007, startet de hvert sitt firma. Arild jobber til vanlig som tatovør, og startet sitt eget backline-firma. Når konserter og festivaler rigger opp i Bergen, har han hendene fulle. Thea startet nettbutikken «En gul knapp» med retroinspirerte barneklær, og åpnet høsten 2008 butikk med samme navn sammen med kusinen Christina.
- Vi lekte butikk sammen da vi var små, så drømmen gikk i oppfyllelse til slutt.
De selger fargeglade barneklær fra skandinaviske designere, og har utvidet sortimentet til interiørartikler, klær og sko til damer. Interiørutvalget vises i huset deres.
- Jeg liker farger og blander brukt og nytt. Og så synes jeg det må være kunst på veggene.
Her er vaser fra syttitallet, en rød fluesoppkrakk, en oransje bumlinglampe, bestefars morsomme streker, og som stuas største blikkfang: et stort tapettre, laget av den nederlandske kunstneren Inke Heiland.
- Vi har fortsatt en del oppussing igjen. Mamma har kommet lengst av oss, men vi har hatt nok å gjøre med å få butikkene våre opp og gå, forklarer Thea.
Hun har store planer for loftet - oppe i sin egen toppetasje.
- Det er nok Thea som er sjefen på interiør her, og jeg ser jo at det er koselig. Jeg har mitt eget gutterom i kjelleren der jeg maler og bygger gitarer, forklarer Arild, og gir oss et klimp på sin selvlagde bluesgitar.
Marius er også fornøyd med rommet sitt, for han har fått en elefant på veggen.
Den plante- og insektsglade mormoren i 1.etasje har tatt litt av naturen inn i fargevalg, som tapetmotiv og på puter.
- Grønt er en beroligende farge, sier Torill.
På baderomsspeilet har hun valgt en lapp med mening: «Jeg har peiling».
Men vi glemte visst kjærlighetshistorien. Hvordan to plutselig ble fire?
- Jeg er glad i kruseduller og ville ha en tatovert på magen, begynner Thea.
- I art nouveau stil. Visstnok veldig vanskelig å lage.
- Hadde det ikke vært for at du var så søt, hadde jeg aldri gjort det, sier Arild.
Thea og Arild stod igjen med hvert sitt skjelvende hjerte, men hvordan få til neste møte? Men Thea visste råd.
- Jeg tenkte at om jeg ga mamma et gavekort på en tatovering, så fikk jeg en anledning til å treffe ham igjen, sier hun.
- Jeg er glad i biller og insekter, forklarer Torill.
Så der troppet moromor opp. Det ble edderkopp på venstre fot. Og love, sweet love for Thea og Arild.
Det håndfaste beviset sitter der i sofaen på mormors fang.
- Skal vi lese litt i «Den lille larven som aldri ble mett»?
Mormor blar og Marius leser. Han kan den utenat.
Les også: Avhengig av foreldrehjelp
sondag@dagbladet.no
- Hun tar veldig hensyn og gjør en kjempejobb som barnevakt, sier Arild
- Og jeg har fått en handyman i huset, kvitterer svigermor Torill.
Les også: Avhengig av foreldrehjelp
Etter tre år under samme tak, med mormor i første etasje, og Thea, Arild, og barna Mads og Marius i andre etasje, har familien funnet rytmen sammen i Furuveien i Bergen.
- Arild og mamma banker alltid på før de kommer, der er ikke jeg like flink. Jeg bare buser ned og roper «mammaaaa!», sier Thea Eikrem Lindseth (31).
- Mens jeg tenker at det kan være greit å banke på. De skal få lov å ha litt privatliv. Selv har jeg noen lapper jeg kan henge på døra mi om det ikke passer med besøk hos meg.
- Men dem har hun aldri brukt! skyter Thea inn.
De er blitt enige om felles husregler om vask og hagearbeid, og de har vært hos jurist og satt opp sameie- og bruksavtale.
- selv om vi bor i samme hus, var vi enige om at vi skulle ha hvert vårt hjem, sier Torill.
- Og ikke blande oss opp i hverandres privatliv uten å bli spurt, sier Thea.
Dørene åpne i begge etasjer, uten at de spiser middag sammen hver dag. Men Marius (4) får ofte både litt her og litt der.
- Jeg synes det er et privilegium å få følge barnebarnet mitt så nært. Marius kommer ofte ned i nattdrakten til meg. Da leser vi litt, tegner, eller prater, forklarer mormor.
Hun har sjørøverskip, klosser, puslespill og bøker. Et trygt fang, og gode saker på kjøkkenet.
- Pannekaker! Og sjokolade, stråler Marius.
- Bare på lørdager, sier mamma Thea.
- Mhm, svarer fireåringen pliktskyldig.
Torill er tidligere offshoresykepleier og nyslått pensjonist. Hun høres nesten for god ut til å være sann. Når hun ikke går på konserter, eller utforsker kunstverden i Bergen, er hun ofte å se bak disken i «En gul knapp», butikken Thea og kusinen driver i Skostredet i Bergen.
- Slekta er god å ha, men nå høres jeg vel ut som den mammadalten, sier Thea unnskyldende.
Hun forklarer:
- Jeg er enebarn, og da pappa døde, var det bare mamma og meg. Så da jeg flyttet tilbake til Norge etter noen år i USA, flyttet jeg liike godt inn hos henne i Bergen.
- Ja, vi var jo vant til å bo sammen, vi, sier moren.
Mamma Torill var også god å ha da Thea skulle få tatovøren Arild på kroken. Men historien om hvordan mormor endte opp med en edderkopptatovering på foten, og Thea og Arild ble mann og kone, tar vi senere.
Over til generasjonsboligen på Storetveit i Bergen. Med epletrær i hagen og mormor i første.
- Vi bodde i en bygårdsleilighet på Møhlenpris i Bergen og var i grunnen ganske fornøyde, sier Thea.
- Jeg hadde flammemalt kjøleskap, mimrer Arild.
Da hun og Arild fikk Marius, begynte de å drømme seg bort fra asfalt, til et hus med hage.
- Vi ville gjerne bo litt utenfor byen, men samtidig slik at det gikk an å gå inn til sentrum. Og da ble det jo sinnsykt dyrt! Jeg tenkte at det kunne gå om mamma ble med på prosjektet, men kvidde meg for å spørre. Tenk om hun ikke ville, men følte at hun måtte? Hun sa heldigvis ja, forteller Thea.
Mamma Torill hadde også noen krav.
- Jeg bodde midt i sentrum og var veldig glad i leiligheten min. Jeg ville ikke bo «dårligere» enn jeg gjorde. Her er det litt lenger til byen, men til gjengjeld hage. Det hadde jeg savnet lenge.
- Og det er vi veldig glade for, for vi har ikke så veldig grønne fingre, skyter Thea inn.
Thea og Arild har saktens hatt bruk for mormors omsorgsevne de siste årene. Samtidig som de kjøpte huset og startet oppussingen i 2007, startet de hvert sitt firma. Arild jobber til vanlig som tatovør, og startet sitt eget backline-firma. Når konserter og festivaler rigger opp i Bergen, har han hendene fulle. Thea startet nettbutikken «En gul knapp» med retroinspirerte barneklær, og åpnet høsten 2008 butikk med samme navn sammen med kusinen Christina.
- Vi lekte butikk sammen da vi var små, så drømmen gikk i oppfyllelse til slutt.
De selger fargeglade barneklær fra skandinaviske designere, og har utvidet sortimentet til interiørartikler, klær og sko til damer. Interiørutvalget vises i huset deres.
- Jeg liker farger og blander brukt og nytt. Og så synes jeg det må være kunst på veggene.
Her er vaser fra syttitallet, en rød fluesoppkrakk, en oransje bumlinglampe, bestefars morsomme streker, og som stuas største blikkfang: et stort tapettre, laget av den nederlandske kunstneren Inke Heiland.
- Vi har fortsatt en del oppussing igjen. Mamma har kommet lengst av oss, men vi har hatt nok å gjøre med å få butikkene våre opp og gå, forklarer Thea.
Hun har store planer for loftet - oppe i sin egen toppetasje.
- Det er nok Thea som er sjefen på interiør her, og jeg ser jo at det er koselig. Jeg har mitt eget gutterom i kjelleren der jeg maler og bygger gitarer, forklarer Arild, og gir oss et klimp på sin selvlagde bluesgitar.
Marius er også fornøyd med rommet sitt, for han har fått en elefant på veggen.
Den plante- og insektsglade mormoren i 1.etasje har tatt litt av naturen inn i fargevalg, som tapetmotiv og på puter.
- Grønt er en beroligende farge, sier Torill.
På baderomsspeilet har hun valgt en lapp med mening: «Jeg har peiling».
Men vi glemte visst kjærlighetshistorien. Hvordan to plutselig ble fire?
- Jeg er glad i kruseduller og ville ha en tatovert på magen, begynner Thea.
- I art nouveau stil. Visstnok veldig vanskelig å lage.
- Hadde det ikke vært for at du var så søt, hadde jeg aldri gjort det, sier Arild.
Thea og Arild stod igjen med hvert sitt skjelvende hjerte, men hvordan få til neste møte? Men Thea visste råd.
- Jeg tenkte at om jeg ga mamma et gavekort på en tatovering, så fikk jeg en anledning til å treffe ham igjen, sier hun.
- Jeg er glad i biller og insekter, forklarer Torill.
Så der troppet moromor opp. Det ble edderkopp på venstre fot. Og love, sweet love for Thea og Arild.
Det håndfaste beviset sitter der i sofaen på mormors fang.
- Skal vi lese litt i «Den lille larven som aldri ble mett»?
Mormor blar og Marius leser. Han kan den utenat.
Les også: Avhengig av foreldrehjelp
sondag@dagbladet.no
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen