Jens Lapidus ser etter en drosje til å ta oss vekk fra Stureplan. I den høyre hånda har han ei svart dokumentmappe, i den venstre frakkekragen på en mørk trenchcoat, i et forsøk på å holde regnet og en isnende vind fra Østersjøen fra livet. Samtidig prøver han å forklare hvordan Stureplan i løpet av 20 år har gått fra være et sted for fine manerer og avmålt overklasseeleganse, til å bli et symbol på skandinavisk ultramaterialisme og grenseløs selvnytelse. Ikke at det ser sånn ut akkurat nå, egentlig:
Mandag morgen er Stureplan et nøyaktig like iskaldt og øde sted som hvilket som helst annet i Stockholm. På kvelden og natta, derimot, transformeres plassen til ei fargesprakende stripe av asfalt, neonlys og lange køer, til ei lekegrind for finansakrobater, rikmannssønner, TV-kjendiser og folk med bakovergredd sleik, adelige dobbeltnavn eller bare veldig mye penger plassert i aksjefond.

Det er også stedet hvor de svenske kongebarna og deres krets samles, hvor kronprinsesse Victoria vanket før hun møtte Daniel, hvor prins Carl-Philip champagne-dater glamourmodeller og prinsesse Madeleines tidligere forlovede Jonas Bergström ifølge de svenske tabloidene jevnlig skal ha blitt smuglet inn sammen med kameratgjengen via hemmelige ganger på diverse utesteder.
For på innsiden å finne, som Expressen skrev, «et bord med drikke og interesserte jenter».

Kort sagt, et sted Jens Lapidus, her han står og svaier i vinden, omtaler som «det nærmeste man i Sverige kommer en romersk orgie».

- I Sverige skal man være ydmyk, jobbe hardt og ikke stikke seg fram unødig, sier han.
- Men det denne kulturen sier, er noe radikalt annet. Det denne kulturen sier er: «Her er jeg. Jeg har spenn,
jeg vil ha det kult, og jeg driter i hva du syns om det. Og jeg akter å vise at jeg har penger, derfor stiller jeg meg på bordet og spruter champagne.» Stureplan er rett og slett en revolusjon mot janteloven. Et svensk St. Tropez,
om du vil.

Det finnes, ifølge Lapidus, tre typer mennesker: Han som alltid går inn med skoene på. Den neste: Han som blir usikker og ser på hva de andre gjør, som beholder skoene på dersom alle andre gjør det. Til slutt den tredje typen, han som alltid tror man skal ta skoene av seg, som glir lydløst fram i svette strømper. Og som derfor bare har seg selv å takke for mangelen på framgang i det sosiale liv.

Mannen bak dette noe alternative, hva skal vi kalle det - tankegodset - er en 36 år gammel praktiserende jøde og forsvarsadvokat fra Stockholm. Tilfeldigvis er han også et nesten usannsynlig litterært fenomen: Romanen «Snabba cash», eller «Cash», som den heter på norsk, har solgt nærmere 700000 eksemplarer siden den kom ut for fire år siden - bare i Sverige. Den er videresolgt til 26 land. Filmen, som hadde norsk premiere i går, er siden januar sett av 600000 svensker. «Aldri fucke opp», oppfølgeren til «Cash», nærmer seg snart en halv million solgte, mens «Gjengkrig 145», et sideprosjekt han gjorde med tegneren Peter Bergting, er den eneste tegneserie-romanen som har toppet en svensk bokhandlerliste - noensinne. Og likevel: Det er egentlig ikke godt å si om Jens Lapidus entrer festen i sokkelesten eller ikke.

Klart, man har jo sine mistanker. Et generelt striglet ytre (flere ganger har han blitt kåret til Sveriges best kledde mann) er bare én av de tingene som indikerer at han ikke tilhører dem som sparker av seg skoene i tide og utide. Måten han snakker på, i dette litt monotone toneleiet, halvveis på autopilot, er en annen - men det er før han med store, fektende armbevegelser kaster seg ut i et begeistret, nesten flammende foredrag om hvordan man skal beskrive, av alle ting, en lampeskjerm («Detaljer, detaljer, detaljer. Din jobb som forfatter er å overbevise leseren, og veien dit går via minutiøs detaljkunnskap.»)

Likevel: Det mest nærliggende svaret er at han faktisk ikke går på fest i det hele tatt. Fordi han ikke har tid.

På dagen jobber han i Tingrätten. Etter endt arbeidsdag drar han hjem til sin kone og to barn på hippe Söder. Etter å ha sendt ungene til sengs kikker han gjerne gjennom neste dags sakspapirer.

Og det er da, om det skulle finnes mer tid å ta av, at Jens Lapidus senker seg ned i Stockholms underverden, til Stockholms indre by og forstedene, til et univers befolket av jugoslavisk mafia, chilenske fengsels-rømlinger, MC-gjenger og kokainsnortende rikmannsbarn i kjendisløypa rundt Stureplan.

Ved å gjøre det, har han også gjort det alle kriminal-forfattere egentlig er ment å gjøre - finne opp sjangeren på nytt.

Eller prøver, i hvert fall. For der andre svenske krimforfattere skriver «deckare» - detektivromaner hvor en eller annen kriminaletterforsker prøver å oppklare en drapsgåte - har ikke Lapidus' romaner noen egentlig hovedperson - den har flere. «Snabba Cash» har for eksempel tre: En fengselsrømling, en jugoslavisk gangster og en wannabe-brat med base rundt uteplassene på Stureplan.

Én ting binder dem sammen. En voldsom higen etter penger. Som næres med kokain.

- Vi har hatt et kokainproblem i Stockholm i mange år, sier Torgny Söderberg, sjefskommissær ved Narkoroteln i Stockholmslänpolitiet.

- Og det er vanskelig å få bukt med det. Markedet er stort, og holdes oppe av nettverk som skifter på å variere i styrke og posisjon. Utfordringen for oss er å holde intensiteten oppe, og hele tiden orke å ta nye tak. I fjor ble det beslaglagt 14 kilo kokain i Stockholm. Tallet for hele Sverige var 15.

- Det spesielle med kokain er at det har blitt et billig stoff, sier Söderberg.

- Før var det et luksusdop, mens det nå ikke lenger er forbeholdt de rike. Det er ikke lenger bare en liten klikk på Stureplan som tar kokain - også helt vanlige mennesker bruker det.

Som med så mye annet svensk, har også Stureplan en norsk lillebror. Den heter Solli plass, og ligger på Oslos vestkant, i området rundt den amerikanske ambassaden.

- Men du kan bare glemme Solli plass, egentlig. Stureplan har et titall uteplasser, Solli plass har tre, sier Sverre Goldenheim (27), partyfikser og en representant for utelivet på Solli, og dessuten kjent som en som besøker Stureplan jevnlig.

- Stureplan er ikke bare et sted. Det er et fenomen. De virkelig dyrker det glamorøse. Det er ikke så mye jantelov der, hvis du skjønner hva jeg mener.

- Er det noen koder man må kunne for å gå der?

- Det er jo ekstremt trendy, i alle fall sånn rent klesmessig. Men det er også veldig mye vulgær festing der - hopping i sofaer og slikt.

Han kjenner etter hvert de fleste som betyr noe i utelivsbransjen på Stureplan. Og unnslipper dermed det verste aspektet ved plassen: Den lange køen.
- For å si det sånn: Står du i kø på Stureplan - da blir du stående. Det er en del av imagebyggingen til utestedene - det er ikke nødvendigvis pakka fullt inne.

- Har du, som kommer utenfra, inntrykk av at det er mye kokain i omløp på Stureplan?

- Det er jo ikke akkurat vanskelig å legge merke til de som peller seg i nesa når de kommer ut av toalettet, der heller. Men mellom oss, da...

- Det kan kanskje bli vanskelig, men ja?

- ...jeg tror egentlig det er vel så mye av dette på Solli plass.

Erik von Essen (40) er gruppesjef ved Krogsektionen i Stockholmspolitiet. Avdelingen hans jobber målrettet mot utesteder i Stockholm. Spørsmålet er: Er Lapidus' versjon av Stockholm egentlig bare litt som koloritten på en fargeplansje - mørkere på papiret enn på veggen?

- Kriminaliteten som beskrives i boka er nok noe overdrevet, slik jeg ser det. Det fins mange små nettverk, men ingen som dominerer fullstendig. Du har ingen jugoslavisk mafia, for eksempel, som holder resten i et jerngrep. Stockholm er for stor til at noen grupperinger klarer å bli toneangivende.

- Jens Lapidus skriver mye om en såkalt «garderobemafia», som kontrollerer alle dører og garderober i byen? Fins den?

- Hehe. Nei, den gjør nok ikke det. Det fantes elementer av slik kriminalitet på begynnelsen av 00-tallet, men det er ikke noe vi ser i dag.

- Boka og filmen gir med andre ord ikke et troverdig bilde av Stockholms underverden?

- Nei, det sa jeg ikke. Tvert imot, jeg syns den langt på vei lykkes. Den tegner opp et dystert bilde, og det er også det vi som jobber med dette ser hver dag. Jeg tror ikke det var noen som gikk ut av kinosalen og følte seg

spesielt bra til mote etterpå. Men jeg vil si, da, at Stockholm er en betydelig tryggere by enn for fem-seks år siden. Ting har blitt veldig mye bedre på utestedene. Det sto veldig dårlig til på slutten av 90-tallet, da hadde vi ikke oversikt eller kontroll, men etter hvert har vi fått til et samarbeid med stedene, og har mer politi både utenfor og inne på skjenkestedene, sier han.

Noe som bekreftes av Jonas Ghauri, nattklubbsjef ved Café Opera, et av de største og mest populære utestedene på Stureplan.

- Det er et problem som har blitt mye bedre, etter at satsningen «Krogar mot knark» ble iverksatt, sier han. For ti år siden slet utestedene med både utbredt bruk av stoff og kriminelle som virket truende på resten av gjestene. En gruppe uteplasser tok dermed selv initiativet til å koble inn politiet.

- Samtidig treffer vi jo hele tiden den typen folk som skildres i boka, sier von Essen.

- Unge folk med dyre vaner og høyt forbruk av det ene og det andre, som - slik det viser seg når vi drar hjem til dem - bor på en liten hybel med lite annet enn ei seng og et nattbord hvor det gjerne ligger ei «Sånn blir du rik i en fei»-bok.

Én av disse var Philip Kahm (36). Han var selv Stureplan-brat og stoffmisbruker. I dag jobber han med rehabilitering for firmaet Ljung & Sjöberg i Stockholm.

- «Snabba Cash» beskriver en virkelighet jeg kjenner igjen. Den glamorøse verdenen rundt Stureplan, det bildet kjenner jeg igjen. Og ikke minst kjenner jeg igjen ambisjonen - dette å skulle tjene penger raskt, det å bli noen.

Han kommer selv fra en bra familie. Foreldre og søsken som verdsatte og elsket ham.

- Likevel kjente jeg meg alltid utenfor. På skolen og blant venner. Da jeg kom i kontakt med Stureplan-verdenen, fant jeg noe jeg ble tiltrukket av, i det forbudte som omgir stoffmisbruk. Jeg hadde alltid søkt etter noe annet, og Stureplan var løsningen. Men boka og filmen viser også en forskjønnet og glorifisert virkelighet, slik jeg ser det. Virkeligheten er enda grimmere.

Først da han for tredje gang satt i «häktet», for kokainbesittelse, og etter å ha overlevd to selvmordsforsøk, la han kortene på bordet for familien. For første gang innrømmet han at han ikke kunne klare dette alene.
Han hadde blitt avhengig av rusen.

- Du får en enorm selvtillit. Blir kongen av verden. Føler deg uovervinnelig. Men tingen er: Ingenting kan noen gang måle seg med den første gangen du tok det. Siden bare jakter du etter å gjenoppleve den følelsen, helt til kokainen eier deg.

Jens Lapidus har akkurat satt seg inn i baksetet på drosja som skal ta ham til Stockholms Tingrett på Kungsholmen.

- Jeg var med på «Skavlan», sammen med utenriks-ministeren deres, hva heter han...

- Jonas Gahr Støre.

- Jonas, ja. Han og Skavlan satt der og lo og sa «nei, nei, noe sånt finnes ikke her». Jeg gikk ikke inn i noen debatt med dem, men jeg tenkte jo: «Dere vet ikke hva dere snakker om». For akkurat det der finnes overalt, det vet jeg. Selvfølgelig i varierende grad og i varierende former, men de er vel uansett for gamle til å vite om sånt.

Han ler.

- Men Skavlan var ikke rett sted å ta det opp. Jeg kunne vel kanskje sagt noe etterpå, sier han og kikker ut av ruta.

- Jeg merker forresten det samme i mange land jeg besøker. I Norge, i Danmark, i Finland. Folk tror dette utelukkende er et svensk fenomen. Det er det ikke. Det er heller ikke champagnespruting på bordet. Også denne tradisjonen fant veien til Norge. Før den forsvant igjen, her som der.

- Finanskrisa har selvfølgelig litt å si, sier Sverre Goldenheim.

- Det tar seg liksom ikke helt ut da. Men mellom oss...

- Hm?

- ...så var det jo fantastisk tacky. Det er ingen som vil bli sett mens de holder på på den måten i dag.

- Men folk drikker fortsatt champagne?

- Folk drikker fortsatt champagne, men nå er det mer husets enn Dom Perignon.

Stureplan er i ferd med å forsvinne bak Lapidus.

- Jeg har jo vokst opp i Stockholm, så det er klart jeg har vært mye ute der. Men det rare er: På gymnaset var vi en kompisgjeng som var ihugede anti-stekare. (et svensk uttrykk for en ung mann som er eller prøver å gi uttrykk for å være en del av overklassen, med fokus på en viss klesstil, VIP-festing og champagne på 'pappas plastkort', red.anm.) Og da mener jeg ihugede. Vi dannet et selskap som vi døpte SHKA - Samhällshumanistiska Kulturavantgardisterna. Vi var i oppo-sisjon til absolutt alt stekarene representerte, sier han.

Spørsmålet er: Hvordan ble Stureplan stedet alle ville bli sett på?

- Du har jo egne internettsider som er dedikert kun til Stureplan, med fotografer som går ut og dokumenterer kvelden, som presenterer sladder om hva som hendte på det og det stedet, sier Lapidus.

- Men Stockholm er nå engang ikke så himla stort. Det er kanskje en kjerne av noen hundre som går på Stureplan hver helg, likevel sitter hele Sverige og kikker på disse internettsidene. Og sånn skapes nye kjendiser.

For noen år siden ble Stureplan rystet av de såkalte «Stureplanvoldtektene».

- Og gjerningsmennene var aktive Stureplanmennesker, som festet og drev klubber. Det viste seg etter hvert at de, akkurat som en av hovedpersonene i «Cash», var fra småsteder i Sverige. De hadde ingen overklassebakgrunn, de hadde ikke penger, alt var bare fernisser og fasade, sier Lapidus.

- De var rett og slett folk som lekte rike. Og sånn har det blitt. For mange er det en drøm å ta seg hit, gjøre karriere, komme seg fram og bli et navn i denne lukkede jet set-verdenen.

Tjue minutter seinere: Jens Lapidus står foran ei lystavle inne i Rådhuset. På den står alle sakene som skal opp i retten i løpet av dagen. Svindel. Tyveri. Smugling. Grovt ran. Mishandling. Utført av tunge kriminelle. Lapidus tar dem alle i forsvar.

Å forsvare kriminelle har også gitt ham et blikk inn i voldsbildet som fins der ute. Og gitt ham materiale til de universene han beskriver.

- Bøkene dine er preget av mye vold. Slag, spark, knuste tenner og ribbein.
Du er ikke redd for at folk skal bli støtt?

- Men jeg prøver jo å ikke velte meg i vold, heller. Jeg forskjønner ikke vold. Snarere tvert imot - jeg tror heller volden jeg skriver om oppfattes som så grisete og ekkel som den faktisk er. Og så kan man som forfatter ta det til et visst punkt, og deretter overlate resten til leserne. Men man ser det jo der ute..., sier han, og nærmest sukker:

- ...at det blir mer og mer vold i krimlitteraturen. Mer og mer bestialske drap, sier han.
- Mer vidrigheter.

Han vet ikke dette sikkert. Men han har en teori, iallfall. Han har gjerne det.

- Jeg tror det betyr at man ikke har en god nok historie, og må oppjustere den med mennesker som blir slaktet i større eller mindre grad. Jeg er jo av den oppfattelse at har man en god fortelling, da trenger man ikke all den unødige volden. Har man nok tilstedeværelse, trenger man ikke alltid beskrive så mye, sier han.

Han begynner på veien opp til rettslokalet.
- Lesere er som regel mye smartere enn forfattere.•magasinet@dagbladet.no