Alex Rosén skiller seg litt ut fra de andre gjestene i bibliotekbaren på Hotel Bristol. Klokka fem over halv elleve en regnfylt mandag kommer han slentrende inn, med bustete hår, olabukser og hettejakke. Et tungt smykke henger over T-skjorta. Han hilser, manøvrer den lange kroppen ned i et hjørne av sofaen, bestiller en brus, og begynner å snakke.

—Skulle dette intervjuet egentlig ha vært for lenge sida? Jeg har akkurat vært på Boeing-fabrikken i Seattle. Det er jo helt sinnssykt! De har en hangar med plass til 30 jumbojeter. Vi fløy over med et sånt lite propellfly, sier Alex. Og ler. Det er nesten som han blir en annen når han ler.

Å si at Alex Rosén har mange baller i lufta er en underdrivelse. Noen ganger er det til og med bokstavelig. Boeing-besøket kommer på Alex-TV, en anarkistisk tv-kanal og møteplass for kreative hoder. Fredag er han tilbake i dommerstolen under finalen i Norske Talenter, der han uke etter uke har hoiet og ledd og herjet med både deltakere og meddommere.

—Det er jo kjempegøy! Jeg har aldri sett på det før, men plutselig ser jeg jo på det hele tida. Det morsomste er at folk ikke vet hva de kan. Det er jeg fascinert av, jeg er jo litt sånn sjæl. Man bare raller videre, kanskje uten den store selvinnsikten. Mange har nok vokst opp med hele tida å få høre hvor flinke de er. Jeg sier det jo hele tida til min sønn — du er dritbra. Jeg sier jo det, man skal jo det. Mora mi gjorde også det. Jeg var litt sånn at hvis jeg ikke ble verdensmester i noe, så skulle jeg gi meg. Jeg skulle for eksempel bli verdensmester i sjakk, sier Alex.

Han lærte sjakk av morfaren, Bosse, som 4-5-åring, og digger det fortsatt.

—André Bjercke sa en gang at fotball er sjakk med levende brikker. Haha. Sjakk er moro, sier Alex.

Som guttunge på Grefsen spilte Jon Alexander Rosén både fiolin og sjakk, og gikk på danseskole sammen med de andre pene barna.

—Hvilket talent ville du selv deltatt i Norske Talenter med?

—Stuping. Å stupe er mitt talent. Dessverre klarte jeg å ødelegge meg i et bryllup for noen år siden, da jeg hoppa fra ti meteren på Hvalstrand bad. Jeg Jeg glemte at det var is på vannet. Dessuten var jeg splitter naken, og når du stuper bør du helst ha på deg skikkelig badebukse. For å si det sånn, ballene er det siste som treffer vannet når du stuper, forklarer Alex.

Ferden endte på legevakta.

—Hvorfor gjorde du det?

—For å tøffe meg. For å døtse. Det er jo helt drøyt, sier Alex.

Og, ja, han angrer.

Det er ikke den eneste tabben Alex har gjort i sin tid. Under Berserk-ferden til Nordpolen terget han på seg en isbjørn, og ble anmeldt og bøtelagt. Han er arrestert flere ganger, blant annet i Thailand og i USA, og ifølge seg selv er han sparket ut av NRK åtte ganger — selv om han ikke er fast ansatt. Under tv-programmet «Folk i farta» ble han innklaget for Kringkastingsrådet etter å ha drukket øl mens han kjørte bil. Likevel er han, ifølge seg selv, æresmedlem i Avholdsforbundet. Det er ikke den

—Det går an å stå for noe og gjøre noe annet, sier Alex om den saken.


Det er på tide med mat. I bibliotekbaren står de lekreste og mest konservative smørbrød utstilt i monter, og Alex gliser bredt.

—Det de har her, det er det beste i hele byen, nemlig biff tartar. Det er mat for løver. Da ler du når du går ut herfra. Jeg er veldig glad i god mat. Og kaker. Selv om jeg prøver å bli litt mer sånn som Thomas Giertsen, sier Alex, og renner ut i en lang forklaring om med-talentdommerens sunne matvaner.

Men sannheten er at tobarnsfar Alex Rosén ganske ofte står på kjøkkenet hjemme på Fagerborg på Oslos vestkant, eller i den hvite trevillaen i Åsgårdstrand, og lager mat. God, gammeldags mat fra bunnen av. Eventuelt en Toro grønnsaksuppe utvidet med gulrot, sellerirot, purreløk og hjemmelagde kjøttboller.

—Når du har unger må det går fort, slår han fast.

Alex Rosén har også sin egen vin, Alex Rosén Nero d Avola, som snart kommer i 2009-årgang. Den er han veldig stolt av.

—For meg er mat og vin kultur. Dit jeg kommer er det ofte full fest og folk er drita fulle, men de drikker dritt. Jeg tenker at hvis jeg kan ha litt påvirkningskraft, ikke bare spille for disse folka, men ha baren også, da kan jeg bruke kjendisstatuen min til noe bra. God vin er som himmelen. Bare synd man ikke får tid til å drikke nok vin fordi man må jobbe hele tida, sier Alex, og tenker seg litt om. Gliser ikke.

—Jeg ble kanskje mer opptatt av innhold. Jeg fikk kritikk for det en gang, at jeg var innholdsløs, og det tok jeg innover meg. Denne vinen er mitt forsøk på innhold. Og det er ekstra gøyalt at det går så bra, nå er den i Vinmonopolets fastutvalg.

—Da tjener du kanskje litt penger på den også?

—Ja, men husk på alt som forsvinner i avgifter. Det er ikke vin det er mest avanse på, det er ikke som solbriller.

—Solbriller?

—Ja, det må bli det neste jeg kommer med. Jeg er veldig opptatt av solbriller, og siden jeg oppholder meg mye der det er sol, det vil si i alle andre land enn Norge, så er jeg ekspert på solbriller.

Han har ingen oversikt over hvor mange land han har vært i. Det er mange, kanskje alle i Europa unntatt Moldova.

—Hvordan er det å være far og reise så mye?

—Jeg har verdens beste dame, så det funker bra. Men jeg er jo altfor mye borte. Sånn sett lever vi litt gammeldags, mor er hjemme med ungene, sier Alex.

Mor, det er Silje Urbye, som han skal gifte seg med i et fantastisk slott i Umbria i Italia bare de finner tid. Da skal de sove under glassvinduene på toppen, og drømme om korsfarerne som regjerte der på 1100-tallet.

—Er du romantisk?

—Ja, jeg blir jo det. Kjærlighet — det er en fargerik del av livet. Men jeg er også god på å bære den sorgen som følger med. Det er enkelte ting du aldri blir ferdig med, som tapet av en mor. Men det er derfor du må få barn. Da kommer den kjærligheten tilbake, den du hadde til dine egne foreldre, sier Alex.

Han er fryktelig glad i de to guttene sine, Thomas og Nicolai. Han skulle gjerne hatt flere, gjerne en hel haug.

—Har du forandret deg etter at du fikk barn?

—Ja, jeg tar ikke så stor risiko lenger. Det som skjer når man får barn er at man begynner på en ny etappe, jeg har allerede tenkt på å bli bestefar. Og besteforeldre er jo bare snille. Det er så utrolig kult å få barn. Jeg tror jeg er en naturlig pappa, jeg prøver å slappe av og gi rom for å kjede seg. Jeg stresser ikke. Det handler mest om å etablere lykke. Og evnen til å kjede seg. Med den kommer selvtilliten, og det er kanskje det aller viktigste for et barn, å bygge opp en selvtillit. Det var moren min opptatt av, og jeg tror det er riktig. Samtidig må du takle å få noen smeller underveis.


Alex er opptatt av lykke. Det er derfor han reiser verden rundt for å snakke med folk, det gjør ham lykkelig. Når han er hjemme og slapper av prøver han å gjøre minst mulig.

—Jeg er veldig bra på å konsentrere meg om ingenting. Det fungerer som en reload, og det er jeg god på. Det handler om mental lykke.

Det nye sommershowet hans i Fredrikstad handler om det. Om lykken. Det er en kombinasjon av standup, show og musikk, og det som opptar det meste av Alex sin tid om dagen. Altså ved siden av Norske Talenter, ny vinårgang, to aktive barn og nye stuntepisoder av Alex-TV.

—Det handler litt om flaks, om hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt, og om veien til lykke. Det er litt Aristoteles, det er dritseriøst, sier Alex.

—Finner du løsningen? På lykken?

—Ja. Den er enkel. Og genial. Veldig fin, og veldig filosofisk. Men jeg kan jo ikke fortelle det til deg, jeg må jo ha en cliffhanger i showet. Jeg kan ikke si det, sier Alex. Så sier han det likevel.


Kanskje er det en grunn til at Alex er så opptatt av lykke. Da han var sju år var han bare et hårsbredd fra å forlate denne verden.

—Jeg kjørte en sykkel rett gjennom en glassrute, og måtte sy 270 sting i ryggen. Jeg var så langt fra å dø, sier han, og viser med fingrene.

—Blodet rant overalt, den ene lungen var punktert, nyren var skadd, og hjertet var en centimeter fra å bli delt i to. Jeg brukte fem dager på å restituere meg. Det er derfor jeg er så redd for mine egne barn. De er nemlig like ville som meg — begge to, ser det ut til. Man må ha en indre brems, sier Alex Rosén.

Mange år seinere møtte han ei dame i Thailand som så tvers gjennom ham.

—«Du har en V på ryggen», sa hun. «Det betyr at du er uovervinnelig. Du er født med evig lykke.»

Maten er fortært, manageren har kommet for å plukke opp Alex og ta ham med på et møte i Drammen, og bare foto gjenstår. Og er det noe Alex Rosén kan, så er det å posere. Han bretter seg ut i all sin lengde og bredde, drar T-skjorta ned over magen og danderer det store sølvsmykket. Så ligger han der, i den lille skinnsofaen, innerst inne på den ærverdige bibliotekbaren på Hotel Bristol, i det ei søt gammel dame med rullnålskrøller snur seg og smiler:


—Det så deilig ut.