Det er en pris som henger høyt, som hvert annet år deles ut til henholdsvis en utøver og en komponist, og med et prisbeløp som monner: 350000 danske kroner.

Nå kan man mene mye om musikkonkurranser. Men Nordisk Råds musikkpris befinner seg et godt stykke unna underholdningssirkuset, og er velsignet fri for publikumshysteriet som hoier fram den ene etter den andre prisvinner i alskens konkurranser i alle sjangrer.

Det er mer ro over denne prisen, der juryeringen ikke har noe av stand-up-hysteriet som preger musikkonkurranser ellers og kanskje også er nøkkelen til

populariteten: Se om kanskje ikke artisten ramler ned (for eksempel til 20. plass).

Lasse Thoresen får prisen for verket «Opus 42», skrevet for ensemblet

«Nordic Voices», som består av fire vokalverk: «Solbøn», «Likfærdssælmin», «Himmelske Fader» og «Tvetrall». For denne prisen er alltid til ett bestemt verk, selv om det knapt overrasker noen at det er Thoresen som innkasserer den i år (tidligere norske vinnere de siste åra er Natasha Barrett i 2006 og Rolf Wallin i 1998).

Men nok om Thoresens grunnfestede posisjon, som en av Nordens betydeligste komponister. Minst like viktig er det at den går til et verk der vi sporer komponistens oppriktige nysgjerrighet for den folkemusikalske vokaltradisjonen. Thoresen bruker ikke norsk vokalmusikk fordi den er så norsk, men fordi de klinger så fascinerende. Slik han ellers kan bruke annen etnisk musikk.

På dette punktet slår Thoresen følge med mange på utøversiden i norsk musikkliv, i ulike sjangrer, og markerer i så måte et høylytt brudd med norskdomen som red så mange av Thoresens eldre kolleger - og norsk musikkliv med - som en mare.

Utsøkt er Thoresens kobling av folketonens mange kvaliteter med nye teknikker hentet fra den aller nyeste musikkens redskapskiste. Eller for å si det med juryen: «I Opus 42 finner vi en slående vakker musikk som viser fellestrekkene mellom den helt gamle og den helt nye musikken.»

Det synes jeg er fint sagt, om nettopp dette verket.