Det er blitt mye løping langs veggene etter at den persiske prinsen tok steget ut av 2d-verdenen for en god stund siden.

Konseptet har vært det samme gjennom en rekke utgivelser de siste årene - men selv om den kreative miljønavigeringen alltid har stått i sentrum, har innpakningen noen ganger blitt litt for mye av det gode. Noe nytt må man jo finne på i en oppfølger, ikke sant?

Når det foreløpig siste «Prince of Persia»-spillet nå utgis samtidig med Jake Gyllenhaal-filmen, er det heldigvis ikke gjort for mange grep for å tilpasse seg filmen. Heldigvis.

I stedet tas vi tilbake til de mer renskårne «PoP»-røttene, der stressende historieelementer ikke står i veien for det som teller: Heftig akrobatikk, med innbakte slåsskamper mot skjeletter og dess like.

Det er noe jeg kan sette pris på. Musikken setter den rette stemningen, områdene du må navigere deg gjennom er av klassisk oppskrift, og kreftene du får tilgang på kommer godt til uttrykk i spillbarheten.

Å spole tilbake i tid, fryse vann til is, reparere ødelagte bygningsdeler eller skyte seg mot fiender gir den vanlige forseringen av feller og store rom det ekstra lille krydderet som gjør at spillet sjelden blir kjedelig.

I tillegg har prinsen nå mulighet til å oppgradere seg med erfaringspoeng han samler fra falne fiender. I en egen meny kan du velge mellom en rekke nye kamp- og forsvarskrefter, som etterhvert også kan skrus opp til nye høyder. En tornado, for eksempel, kommer godt med når du kjemper mot mange fiender av gangen.

De som har spilt mye «Prince of Persia» vil imidlertid kunne synes at dette blir litt for mye av det samme, samtidig som spillets gang kan føles litt fastlåst. Her er det bare en måte å komme seg fra A til B på, og den veien skjønner du lett hvor går.

Men det hindrer den altså ikke fra å være underholdende, helt til veis ende.