Johan Theorin holdt venstre hånd på rattet, mens høyre kløp underleppa med tommel og pekefinger. Han kløp, og slapp, kløp og slapp, og hadde gjort det kontinuerlig de siste minuttene. Så sa han:

- Skall vi til höger här?

Vi var på Öland, og nå ville han vise oss noe, det stora alvaret, som han kalte det, men plutselig var han ikke sikker på hvor dette store alvoret lå. Vi satt i forfatterens burgunderrøde Volvo S80, som er omtrent det eneste han har kjøpt etter at de store pengene begynte å fylle bankkontoen. Nok en gang blinket han ut til siden, og slo straks av tenningen. Hver gang han stoppet bilen, gjorde han det. Tomgångskörning er ikke bra for miljøet, som han sa. De er jo rigide på det i Sverige. Det er skilt over alt. Tomgångskörning max 1 minut, for tomgångskörning kan vara störande och ge hälsoproblem för människor.

Theorin bøyde seg bakover, plukket opp kartet fra det rotete baksetet, brettet det ut over rattet og skjøv bensinstasjonsolbrillene til 99 kroner opp i panna.

- Folk tror jeg kjenner hele Öland, men jeg har jo bare skrevet noen bøker herfra. Jeg tror vi må lenger sør.
Han dro ned brillene, startet bilen, blinket seg ut.

Vi var altså på Öland, og Öland, det er en 140 kilometer lang strek i Østersjøen, klemt inn mot den svenske østkysten. Solens och vindarnas ö, som det står i turistbrosjyrene, for intet sted i Sverige har flere vindmøller og solskinnsdager enn Öland. Om vinteren bor det 20000 der, men om sommeren er det endeløse bilkøer over den seks kilometer lange Ölandsbroen. Opp mot 300000 sommergjester i juli, og de mest prominente blant dem er kongefamilien, som tilbringer alle somrene på slottet Solliden. 14. juli hvert år feires kronprinsesse Victorias fødselsdag med folkefest på idrettsplassen i byen Borgholm, ja, det er da hun sitter der i folkedrakt, gjerne med blomster i hår og fang. Du har kanskje sett bilder av det.

De siste åra er Öland blitt langt mer kjent for drap, spøkelser og mysterier. Krimlesere i 20 land har slukt Johan Theorins bøker, og bare i Sverige har han solgt mer enn 250000 krimromaner. Hans store plan er å skrive én bok for hver årstid. Høsten er kommet, vinteren er
kommet og i disse dager kommer våren. «Blodleie», heter den.

- Den siste boka begynte med en drøm, sier han.

- Min far var sjuk, han hadde fått Alzheimer, og jeg uroet meg mye for ham. Ei natt drømte jeg at han ringte meg. Da jeg løftet av røret, skrek han: «Hjelp, jeg står fast i et brennende hus! Markus Lukas har låst meg inne». Jeg kunne ikke glemme dette, og begynte å fundere. Hva om en far ringer sin sønn og sier nettopp det?

- Boka begynte som i drømmen?

- Ja, sånn begynte det. Nå er pappa borte, dessverre. Han døde for et år siden. Han også.

Hver eneste sommer dro Johan Theorin til Öland, ja, akkurat der han nå står seigmager, skallet og skjegget, har han tilbrakt barndommens somrer. Den lille stugan var det hans morfar som bygde, ei beskjeden hytte i god, svensk sosialdemokratisk ånd. Han tråkker av seg treskoene, og der inne er det lyst og blått og maritimt så det holder, med tremåker, skutebilder og skjell.
Det lukter kaffe og innestengt. På bordet ligger ei fuglebok med innebygd MP3-spiller.

- Jeg signerte i en bokhandel i Kalmar i går, og da fikk jeg denne. Den er jättepopulær i Sverige, sier han blar opp på en tilfeldig side.

- Man titter sånn her, og så spør man kanskje: Hur låter en gluttsnäppa? Og da gjør man så her, sier han og taster inn et tall. Ut av boka strømmer lyden av ei gluttsnipe.

- Er den ikke kul? Den må ikke brukes utendørs. Man kan lokke til seg fugler. Det står en advarsel her: Må inte används utomhus.
Svenskene er rigide på slike ting.

- Jeg tenkte så her, sier han, og setter kopper og sjokoladekjeks på bordet. - Først kan vi prate litt, så ned til stranda og ta noen bilder. Deretter kan vi kjøre opp til steinbruddet. Så kan vi dra over til den andre siden, der det er fine strandenger. Der kan vi ha piknik. Og så sørover til alvaret. Det stora alvaret. Det er rätt häftigt.

I 1985 sendte den 22 år gamle Johan Theorin inn en novelle til en konkurranse. Den fikk såpass bra mottakelse at han fikk troen på at han kunne bli forfatter. Han skrev straks en roman på 700 sider om militærtjenesten sin i Örebro.

- Den ble veldig lang. Jeg tok med alt. Hver eneste militærøvelse. Det var min forfatterskole, kan du si, og mitt råd til alle nye skribenter er: Våg å velge bort.

Romanen ble refusert, og han gjøv løs på ei ny bok.

- Som handlet om en mann som renoverte en gammel gård nord for Örebro. Så hendte det forskjellige mystiske ting, og en etter en forsvant. Men jeg kom aldri på hvorfor de forsvant, og det var vel derfor forlaget aldri antok den. Det er et annet råd: Man må alltid gi leseren en forklaring på mysterier.

Etter disse to refusjonene ga han opp forfatterdrømmen. Han fikk en datter, og jobbet som journalist i Bohusläningen, Göteborgs-Posten og Svenska Dagbladet.

- Og jeg tenkte som så: Om jeg får noen ideer, skriver jeg noen noveller, og ellers jobber jeg som journalist.
Så blev mitt liv. Det blir rätt bra.

En av novellene han skrev, vokste i omfang og etter fem år ble den til krimromanen Skumringstimen.

- Hvordan jeg fikk ideen, har jeg fortalt hur många gånger som hälst. Må jeg ta den igjen?

I 1994, da Johan Theorin var journalist i Bohuslän, intervjuet han en eldre mann. Etterpå, da de gikk mot bilen, begynte mannen å fortelle en historie om en ung, voldelig mann som alle fryktet. Mannen havnet i slagsmål, og slo i hjel en kamerat. Foreldrene hjalp ham å flykte, først til Göteborg og deretter til Sør-Amerika. Derfra sendte han prospektkort og brev, uten avsender. Etter noen år døde mannen, og kom hjem i en forseglet kiste. Men det underlige var at postkortene og brevene fortsatte å komme.

- Den historien glemte jeg aldri, og det ble starten på romanen. Men så, underveis, mens jeg skrev, døde en nær venn av meg. Han ble deprimert og begikk selvmord. Da ble jeg deprimert selv, og jeg brukte min sorg. Jeg forandret begynnelsen, og skrev inn en gutt som
forsvant. Jeg er selv far, og det verste man kan tenke seg er at sitt barn forsvinner. Jeg skriver ikke selvbiografisk, men følelsene er selvbiografiske.

I bøkene sine maner Johan Theorin fram et lavmælt, murrende ubehag. Det er som å se en skrekkfilm der en fiolin dirrer i bakgrunnen og skaper ulyst og uhygge.

- Det er en ensom jobb å være forfatter, og jeg blir dyster og melankolsk av å være alene. Derfor blir

historiene som de blir. Jeg liker atmosfære, det som er kulsig, otäkt og läskigt. Jeg tror det blir best når forfattere skriver om det man er opptatt av. Saker som skremmer meg, skriver jeg om. Store hus og barn som prater i søvne. Og så liker jeg spøkelser.

- Tror du på sånt?

- Jeg har aldri opplevd noe overnaturlig selv, men jeg tror på dem som tror. Jeg liker ikke vold og blod, og skriver aldri detaljert om drapene, jeg er mer opptatt av dem som blir igjen etter at noen er drept. Om de etterlattes sorg. Da min mamma døde, sov jeg i hennes rom, jeg tenkte: Kanskje hun kommer tilbake? At jeg kunne få prate med henne en siste gang. Litt sånn er det når man rammes av sorg. Man vil ha tilbake den man har mistet.

- Er tid det eneste som hjelper mot sorg?

- Jeg har ingen oppskrift på det. Det første året er verst, siden blir sorgen mindre akutt.

- Hjelper det å skrive om det?

- Tiden går, i alle fall.

Johan Theorin bor alene i ei høyblokk ved Sahlgrenska Sjukhuset i Göteborg. Hver morgen står han opp halv åtte, sjekker e-post, og ni, halv ti setter han seg på sykkelen og triller to kilometer til et kontor.

- Jeg klarer ikke skrive her på Öland. Jeg må ha distanse. Går det bra, kan jeg sitte på kontoret til seks, går jeg trøtt kan jeg slutte fire. Litt fritt er det. Når jeg står fast, løper jeg. Fire-fem ganger i uka. Jeg flyter inn i landskapet, og tankene begynner å vandre.

- Har du begynt på bok fire?

- Så vidt, ja. Jeg har et mysterium, kan du si, og nå funderer jeg mye over det. Hva er det som kan ha hendt?

- Skal du skrive inn noe om bursdagen til Victoria?

- Nei, he-he. Victoriadagen er ingen stor dag for meg. Jeg skriver ikke disse bøkene for å være turistambassadør for Öland. Tvert om, jeg synes det er altfor mange turister her.

Fire bøker, fire årstider, og det eneste som går igjen i dem alle, er Öland og den gamle mannen Gerlof, uttales jærrlåff.

- I utgangspunktet var det min morfar, men han er mer og mer blitt sin egen. Min morfar var god og glad, Gerlof er sur og mistenksom.

- Det stora alvaret er annen ting som går igjen. Hva er det egentlig?

- Alvaret er store sletter av stein, mose, gress og einerbusker. Skal vi dra dit nå?

Johan Theorin rydder av bordet. Han skal vise oss sitt Öland. Han tar på seg hvit overtrekksjakke med pastellblå skuldre som han arvet fra sin tidligere svigerfar. Død, han også. Og så legger vi i vei. Først viser han oss steinbruddet, som er sentralt i den siste boka. Deretter kjører vi tvers over Öland til noen strandenger, og vi merker på den nølende kjøringen at han er usikker på veien. Der nede ved sjøen dekker han på ei grågammel åleteine med pasta, kalkun, rødbetsalat og jordbærbrus. Det er kald vind, men Johan Theorin lar seg ikke merke ved det.

- Gjør du noe annet enn å løpe og skrive?

- Jo, men det er et ganske tråkig liv. Ytre sett. Jeg har et rikt indre liv. En verden av personer, fortellinger og hendelser. Skal vi dra til det stora alvaret nå?

En time seinere står vi midt i alvaret. 37 kilometer langt og 10 kilometer bredt, goldt og øde. Det er faktisk verdens største alvar, og burde være rimelig greit å finne på ei lita og flat øy som Öland, men det tok sin tid.

- Er du fornøyd med livet nå?

- Ja, sier han kort. Så sier han ja, en gang til, men drar på det.

- Jaaa, stort sett. Det er splittet. Som forfatter går det veldig bra, men som person har det vært mye sjukdom, død og sorg de siste åra. Jeg har en karrieremessig jetlag. Det går bra som forfatter, men som person henger jeg litt etter.•

hop@dagbladet.no