INNLEGG:

Jeg trenger ditt råd. Jeg er kommet opp i alvorlige problemer med min 13 år gamle sønn som er født og oppvokst i Norge. Vi er opprinnelig pakistanere, og jeg trodde at vi har oppdratt sønnen etter vår kultur.

Han er den eneste innvandreren i klassen, så han har bare norske kamerater i nabolaget, siden vi har valgt feil sted å bo. Dette er noe som har bekymret oss over i lengre tid. Frykten vår ble veldig tydelig da han begynte å kommentere en del ting. Han første kommentar var at vi aldri reiser på ferie (foruten i sommerferien). Det han siktet til var at flere av klassekameratene stadig er på hytta, mens vi stort sett er hjemme når vi har høst-, jule-, vinter- og påskeferie. «Hvorfor drar vi ikke bort i ferien? Jeg har ikke noe å fortelle dem, jeg blir ikke med som en del av gjengen lenger. Guttene snakker bare om merkeklær, og jeg blir ikke en del av gjengen. Hvorfor får jeg ikke lov å dra i bursdager? Hvorfor får ikke jeg kjøpe merkeklær?»

Jeg sa til sønnen min at du er pakistaner, og du må lære deg din rolle i det hele og store bildet av vår kultur. Han svarte: «Er ikke jeg nordmann? Hva mener du med at jeg er pakistaner og innvandrer?»

Jeg begynte å gråte innvendig, og skjønte med en gang at vi har mistet sønnen vår. Han er ikke til å kjenne igjen. Jeg og kona prøvde å unngå å forklare ham dette med «vi og dem», siden jeg selv vet at det foregår en del skjult rasisme og diskriminering av innvandrere når det gjelder jobb og så videre. Jeg avslørte litt overfor ham, og han reagerte kraftig på det jeg forklarte, og svarte: «Hvorfor har du ikke anmeldt arbeidsgiveren når du ikke fikk jobb?» Jeg ble bare målløs over hvor naivt han tenker, hvor perfekt Norge er ut fra hans beskrivelse. Siden han ikke har innvandrerkamerater, får han ingen impulser fra slike miljøer. Han er en helt norsk gutt, uten snev av innvandrertankegang. Han er på vei til å bli en slags mannlig Shabana Rehman.

Siden han skal begynne på ungdomsskolen til høsten, har jeg nå bestilt tre ukers sommerferie til London slik at han har noe å fortelle om. Det jeg personlig er redd for, er at dette kommer til å balle på seg framover. Han blir etter hvert kravstor, denne unge mannen!

Spørsmålet er: Vi ønsker at han skal skjønne at verden ikke er så vakker som han tror. Verden består av konflikter og kriger, og på personlig plan vil han risikere å få en smell når han skjønner at arbeidslivet er ikke så rosenrødt som han ønsker. Vi får ikke toppjobber, vi tjener mindre enn en etnisk nordmann med lik utdanningsbakgrunn.

Hvordan i alle dager skal jeg gå varsomt fram overfor sønnen min — og åpenbare ham for virkeligheten på en slik måte at han søker tilbake til våre røtter?

SVAR:

Takk for brevet ditt, og ikke minst: Takk for tilliten, som jeg håper jeg kan leve opp til. La meg starte med å si at jeg ikke synes din kone og du har gjort noe galt, verken i valg av bosted eller oppdragelse. Dere har valgt å skjule eller tone ned smerten ved å være fremmede i en annerledes kultur, av hensyn til barna deres. Dere har samtidig vært fleksible og tydelige rundt deres egne verdier, i håp om at begge deler vil være den riktige støtten for barna. Akkurat nå er du fortvilet over at sønnen din føler seg mer norsk enn pakistansk, men det er faktisk realistisk sett en av flere muligheter for innvandrerbarn. Han kunne utviklet seg til en «hardcore innvandrer», eller valgt å stå med ett bein i hver kultur.

Ingen av disse — eller andre — valg, er bevisste for barn. De formes av den familien og den kulturen de lever i. Vi kan bare håpe at de finner en balanse som voksne, som de og deres barn igjen kan leve med.

Et av de forholdene som har preget oppveksten til sønnen din, er den skjulte, men permanente smerten foreldrene hans lever med. Savnet, ydmykelsene, ensomheten.

Selv om dere har valgt dette av hensyn til barna, har det en bakside. Det sender et budskap til barna om at det beste man kan gjøre er å holde smerten for seg selv, og ikke dele den med sine nærmeste. Mødre gjør det hver dag, i alle kulturer, for å skåne sine barn, og fedre gjør det for å være gode forbilder.

Din sønn har samarbeidet i nesten 14 år om dette, inntil smerten ble for stor til å holdes hemmelig. Da det gikk hull på byllen, ble dere konfrontert med deres egne, bevisste valg om å fortie smerten, den lille, men permanente rasismen og så videre. Og med noe som dere kanskje umiddelbart vurderer som overflatisk — de sosiale symbolene som har betydning blant vennene hans — men akkurat nå betyr de alt for ham. I virkeligheten uttrykker han akkurat den samme smerten som dere lever med hver dag; opplevelsen av ikke å passe helt inn der man bor.

Dette handler derfor mindre om å være pakistansk eller norsk, det handler om å være menneske og ha mulighet til å dele smerte med sine nærmeste.

At hans smerte delvis kommer til uttrykk som anklager mot dere, må dere bare leve med. Det henger sammen med både alderen hans og det faktum at han ikke har lært smertens språk av faren sin.

Sønnen deres står på et solid fundament som dere har æren for. Nå må han leve sitt eget liv, da har han veldig behov for å kunne stole på kjærlighet og lojalitet fra foreldrene sine, også når han treffer valg de ikke liker eller skjønner. Gi ham gjerne motstand, men ikke skyv ham fra deg. De neste ti åra er du den viktigste personen i livet hans, og derfor den han vil slåss mest med.

Jeg vil foreslå at dere bruker en del av ferien på å fortelle barna om deres egne opplevelser som innvandrere i Norge. På godt og vondt. Gi dem mulighet til å komme tett innpå dere. La dem høre om hvordan dere har overlevd med æren og verdigheten i behold, og gjør det samtidig klart for dem at dere ikke forventer at de kopierer deres måte å gjøre ting på, men at dere vil støtte dem så langt som mulig i å finne sin egen måte. Det livet som venter barna deres er totalt forskjellig fra det livet dere har levd, så vær forsiktige med å være bedrevitende.

Først når du en dag besøker din voksne sønn og ser ham sammen med sine barn, vil du se hvor mye dere likner hverandre, og hvilke av dine verdier han har tatt med seg i sitt eget liv. Husk, du var selv en opprører som forlot hjemlandet.

Jeg hører ofte innvandrerforeldre snakke om angsten for at barna skal bli som ungdommen i det nye landet. Ofte snakker de om ungdom som heller ikke norske foreldre ønsker seg. Det sønnen din har til felles med norsk ungdom, er en kulturell frihet til å teste sine foreldres verdier. Denne friheten var antakelig sterkt begrenset i din og din kones pakistanske ungdom, men for barna deres er det en nødvendig realitet. De må nærmest kaste puslespillet opp i lufta og sette det sammen selv, på en måte som passer til sine liv som andregenerasjons innvandrere. Et liv som på nesten alle måter blir totalt forskjellig fra deres. Jeg håper dere kan forholde dere til dette på en nysgjerrig, interessert og åpen måte.

Jeg er klar over at din sønns ord, hans naivitet og aktuelle verdier oppleves som om han river hjertet ut av kroppen din. Det gjør han ikke, det føles bare slik! Prøv om du kan ha samme respekt for den veien han går, som du ønsker at han har for den veien du har gått. Det er det han har bedt om nå, på sin udiplomatiske måte. Den eneste risikoen ved å følge forslaget mitt, er at du kanskje en dag også forstår hva som fikk Shabana Rehman til å kjempe på sin måte. •

jesper.juul@dagbladet.no