Øystein Dolmen tror ikke livet stopper ved døden
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
Øystein Dolmen har ingen planer om å rydde bort "Ludvigsen".
Tre generasjoner: - Maria fikk jeg med hun som jeg var gift med forrige gang, sier Øystein. - Det var kone nummer ...eh...tre. Til høyre, mor Hjørdis.
Øystein Dolmen
Født: 19. februar 1947.
Familie: Datter Maria, kjæreste Gudrun, søster Ellen Sofie og mor Hjørdis.
Dette provoserer meg: —Pengemaktbruk. Og vitenskapelig hovmod.
Verste egenskap: —Litt for sårbar til tider. Kanskje ikke den verste egenskapen, men fy, så slitsom å drasse med seg da, gitt.
Beste egenskap: —Optimisme. På den brede vei der snubler man, på den smale vei der grubler man.
Ønsker meg mest: —Visdom. Jeg skal begynne å rydde litt plass til sånt nå snart.
Redd for: —Før: Sinte folk. Nå: Kaldblodig aggresjon, både fra personer og fra økonomiske maktkonstellasjoner.
Leser: —Alt for mye. Om de vakre mønstrene i det vi kaller tilfeldighet, og den avanserte tenkningen hos mange nåtidige og fortidige såkalt primitive kulturer. Og Gert Nygårdshaug.
Beundrer: —Min mor, som klarer å opprettholde et flirfullt humør tross aldersskavanker og en gal sønn.
Om du kunne reise tilbake i tid: —Til sekundene før jeg ble født. Da skulle jeg ha forberedt den åpningsreplikken!
Om ti år: —Da har jeg opphevet tiden og kan være så lenge jeg vil sammen med alle jeg kjenner mens jeg synger sanger, skriver historier og tegner surrealistiske tegninger til alle som vil ha.
Du har fri og kan dra hvor du vil: —Jeg vil til steder der det er godt å være, der jeg kan suge inn energier som styrker og bygger. Det er trær der. Og skiføre. Ørken. Hav. Og massevis av uendelighet.
Familie: Datter Maria, kjæreste Gudrun, søster Ellen Sofie og mor Hjørdis.
Dette provoserer meg: —Pengemaktbruk. Og vitenskapelig hovmod.
Verste egenskap: —Litt for sårbar til tider. Kanskje ikke den verste egenskapen, men fy, så slitsom å drasse med seg da, gitt.
Beste egenskap: —Optimisme. På den brede vei der snubler man, på den smale vei der grubler man.
Ønsker meg mest: —Visdom. Jeg skal begynne å rydde litt plass til sånt nå snart.
Redd for: —Før: Sinte folk. Nå: Kaldblodig aggresjon, både fra personer og fra økonomiske maktkonstellasjoner.
Leser: —Alt for mye. Om de vakre mønstrene i det vi kaller tilfeldighet, og den avanserte tenkningen hos mange nåtidige og fortidige såkalt primitive kulturer. Og Gert Nygårdshaug.
Beundrer: —Min mor, som klarer å opprettholde et flirfullt humør tross aldersskavanker og en gal sønn.
Om du kunne reise tilbake i tid: —Til sekundene før jeg ble født. Da skulle jeg ha forberedt den åpningsreplikken!
Om ti år: —Da har jeg opphevet tiden og kan være så lenge jeg vil sammen med alle jeg kjenner mens jeg synger sanger, skriver historier og tegner surrealistiske tegninger til alle som vil ha.
Du har fri og kan dra hvor du vil: —Jeg vil til steder der det er godt å være, der jeg kan suge inn energier som styrker og bygger. Det er trær der. Og skiføre. Ørken. Hav. Og massevis av uendelighet.
- Så sto æ der med bænsinkainna i hånda og fyrstikka i lomma og så på den sofa?n, og...
Det pjuskete håret står tynt og stritt mot kjøkkentaket, Øystein Dolmen trekker pusten som om noen har holdt hodet hans under vann. Han nærmer seg poenget i nok en historie. Pinnestolen knirker under ham.
- Waoof!, roper han og slår ut med hendene for å vise hvordan naboens telefonledninger brant opp da han skulle kvitte seg med en sofa i hagen. Nok en gang kommer latteren i høye, gledesfylte støt. Glippen mellom tenna peker mot taket.
Så blir det stille. Det fornøyde smilet forsvinner. Ingen plukker opp tråden.
- Gustav og jeg pleide å ha en regel under intervjuer som dette her om at ingen kunne stoppe den andre uansett hva han måtte finne på å si. Det var lov å
overdrive hele tida, og det ble noen ville saker av det i avisene, altså, sier Øystein og titter ut mot stua.
- Vil dere ha kaffe?
Den slitne villaen er full av ting. Øystein sier han ikke klarer å kaste noe. Skinnsofaer fra 80-tallet, persiske tepper, ikoner, engler, keramikkfigurer, instrumenter, innrammede tegninger, det står noe overalt hvor det er antydning til plass. På gulvet, bak et kinesisk bord, står en gammel og grå telefon, en sånn med ledning og rund nummerskive.
- Jeg venter fortsatt på at Gustav skal ringe meg, sier Øystein og skjenker kaffe i små porselenskopper.
- Når jeg åpner mac?en min, er alt organisert som om vi fortsatt jobber sammen. Prosjektene våre står der akkurat som før. Mailboksen min er full av «Gustav»-mapper, men jeg føler ikke jeg må rydde opp i det.
De kan bare være der.
Dette skulle være et jubileumsår. Det er 40 år siden den første plata kom ut. Musikkeventyret Knutsen & Ludvigsen skulle feires nok en gang, spellemannsprisvinnerne og folkeheltene. Men så sluttet Gustavs hjerte å slå under et orienteringsløp.
- Kona til Gustav ringte meg, og jeg hørte hva hun sa, men jeg skjønte det ikke, skjønte ikke at hun snakket til meg, forteller Øystein.
Han sa farvel, la på røret og lurte på om han hadde drømt det som nettopp var skjedd. Hele dagen gikk han rundt og lurte på om alt bare var en drøm.
- Først da jeg så det i nyhetene på tv, gikk det opp for meg at det faktisk var sant, Gustav er død. Så begynte telefonene å komme. Men jeg kunne ikke snakke med media, jeg måtte takle min egen reaksjon først. De neste dagene tok jeg på meg ski og gikk i marka, jeg tok ting innover meg, satte ting på plass i hodet mitt før jeg kunne møte andre, sier han og svelger.
- Jeg har sagt at det er en vegg av livet som detter ut, og sånn føles det fortsatt.
- Er du redd for døden?
- Nei, bare smertene som eventuelt kan komme i forkant. Selve døden er jeg ikke spesielt redd for.
- Tenker du mer på den nå som Gustav er borte?
- Nei, men nå skal sønnen til Gustav ta over forvaltningen av rettighetene hans, så jeg sa til dattera mi at det kanskje er greit jeg oppdaterer henne også.
«På et eller annet tidspunkt er det kanskje du som skal ta vare på tegningene og låtene og alt sånn, så kanskje vi skal ta en prat», sa Dolmen. Da så datteren på ham en stund og sa: «Ja, det tror jeg vi må gjøre. Fort!».
- Ha-ha-ha!, brøler Øystein og lener seg tilbake i stolen.
- Da så jeg slutten, ja, og det syntes jeg var helt supert.
Starten var en melodi som spratt over asfalten i skolegården. Paul Anka med «I love you baby». Øystein var 12, og denne musikken var annerledes enn alt han hadde hørt. På ettermiddagen gikk han og nynnet, mens han leverte aviser i gatene på Bispehaugen i Trondheim. Han så mennene komme hjem fra jobben til middag og sofa og småunger, og han så malinga som flasset av veggene på husene som en gang hadde sett ærverdige ut. Om kvelden klatret han over gjerder, spilte fotball og gikk på epleslang, og han løp for livet da de gamle damene trakk ned kjøkkengardinene og kjeftet på dem. Dette var hans verden: Disse skrå gatene, en liten leilighet i bakken ned mot kirken og fars rørleggerfirma i kjelleren.
- Pappa var streng, jeg hadde en enorm respekt for ham, en frykt. Vi som vokste opp den gangen, du vet, ting var annerledes. Ungdomstida mi gikk ut på å rive ned disse idealene om at de voksne alltid kom først, forteller Øystein.
Han husker pappa Bjarne sovende på sofaen med ukebladet Vill Vest over ansiktet, én gang forsøkte Øystein å ta det før han var ferdig å lese. Det ble med den ene gangen. På kjøkkenet satt mamma Hjørdis, hun som tegnet de vakreste tegninger han hadde sett og renset skrubbsår med etsende syre på flaske, og fortalte Øystein at han måtte bli noe flott, bli tannlege. Og Øystein ble en pliktoppfyllende ung mann, historie, engelsk, sosiologi. Alt gikk etter planen, gode karakterer. Men da han endelig var ferdig, spurte kompisen Gustav om de skulle ta ett år fri og bare spille gitar.
- Du må ikke tro et ord av det han forteller deg, sier kjæresten Gudrun.
Hun står i døråpninga med en rykende kopp i den ene hånda og ei tjukk bok i den andre.
- Hvis det stinker hvitløk her, så er det bare fordi jeg driver medisinsk hvitløksdrikking, fortsetter Gudrun og løfter koppen.
Hun er ergoterapeut og kinesolog, og snakker om muskelspenninger og traumer og om det å kunne lese kroppen.
- Geniale greier det der, veldig spennende, tilføyer Øystein.
De to traff hverandre for åtte år siden på et «bevissthetsutviklingskurs» på Røros. Øystein trives på utradisjonelle seminarer. En gang endte han opp i et telt i sør-Sverige for å tyde drømmene sine med en gammel indianer.
Det fungerte visstnok ganske bra, det også.
- Bruker dere kulturmelk i kaffen, spør Øystein.
Gudrun ler.
- Det er det eneste som finnes her, sier hun, plukker opp solbrillene og forsvinner ut på terrassen.
Tre ekteskap, tre skilsmisser, ett barn. Det er foreløpig fasit. Datteren Maria har han fra et tidligere ekteskap, hun er snart 20, studerer i England og er, ifølge far, langt mer oppegående enn det han var på den alderen.
- Ja, altså, Maria fikk jeg med hun som jeg var gift med forrige gang. Det var kone nummer...eh...tre, sier Øystein og drar unnvikende på ordene. Han forsøker å le vekk det faktum at han for første gang ser ut til å være ukomfortabel denne formiddagen.
- Det er litt pinlig med alle disse ekteskapene. Samtidig håper jeg jo at man vokser litt for hver gang, selv om jeg tydeligvis ikke har vokst nok ennå.
- Har du fortsatt kontakt med eks-konene dine?
- Ja.
- Alle sammen?
- Mer eller mindre.
Øystein smiler lunt. Hendene ligger rolig i fanget.
- Problemet med forhold er at man først blir veldig fascinert av et menneske, men så skal man forandre det. Sånn er vi laget, det er et uttrykk for kontroll. Men den dagen du klarer å kontrollere et annet menneske, da har du drept et forhold. Det gjelder å være en person det er fint å vokse sammen med.
- Tror du det blir det et fjerde ekteskap?
- Jeg har ikke noen tanker om det. Om du er gift eller ikke, spiller ingen rolle.
- Hvorfor har du da giftet deg tre ganger?
- Nei, det er vel den vanlige grunnen som alle andre har. Du blir forelska og så gifter du deg.
Rosenborg skole, 1961. Rektors kontor. Gustav Lorentzen, redaktør for skoleavisa, må forklare seg. Kanskje er det her det starter? De er 14 år gamle, og Gustav forsøker å forsvare Øysteins noe vågale avistegninger. Øystein var den ekstreme, fra han var liten trivdes han i grenseland. Før han begynte på skolen, løp han rundt i nabolaget med ei tute og skremte livet av eldre damer som trodde på historien om at han var fotograf og bare trengte et kjapt bilde. I Gustav skulle han etter hvert finne enhet. De to visesangerne ble bestekamerater på gymnaset, et vennskap som skulle komme til å prege hele hans liv.
- For noen år siden sa Gustav i et intervju at du var blitt mer tolerant med åra?
- Ja, han så det nok først av alle. Jeg var ei kruttønne da jeg var yngre, hadde skarpe meninger og forsvarte dem sterkt. Alt irriterte meg. Jeg hadde grensene mine helt inntil meg selv, og alt annet var liksom utenfor min kontroll. Derfor var jeg arrig og full av usikkerhet, jeg forsøkte å kontrollere alt rundt meg. Men et eller annet sted sluttet det å være meg mot alle andre, jeg tok i stedet andre mennesker inn i min sfære. Og det har mye med tillit å gjøre.
I 40 år har Øystein vært uløselig knyttet til «Knutsen». Men det har også vært ganger der han ikke har orket synet av klovnen lenger.
- Når foreldre peker og sier «se, der kommer Knutsen». Jeg skjønner at de gjør det, men på fritida vil jeg gjerne være Øystein. Hele Knutsen & Ludvigsen var på mange måter et bord som fanget, sier Øystein og skynder seg til neste setning:
- Men bevares, det er flere fordeler enn ulemper.
Ute har sola delt hagen i to. Bak en falleferdig garasje i blikk er naturen i ferd med å sluke en gammel robåt. Buskene gror vilt, og det store epletreet kneler i det lange gresset. Øystein kaster bilnøklene opp i lufta og gir Gudrun et kyss. På vei ned til bilen snakker han om humor og glede som drivkraft i livet.
- Men skal jeg bli kjent med meg selv, må jeg ned i dypet, da må jeg kjenne på sorg og ensomhet og mistrivsel, sier han.
I Knutsen & Ludvigsens tilfelle var dypet gulvet i en rettssal i Oslo. 10. oktober 1995. Bestekameratene i strid om rettigheter. Øystein vitnet mot Gustav i retten, sa han ikke ville gått med på en utsettelse av en planlagt samleplate om han hadde visst at Gustav skulle gi ut ei soloplate med Knutsen & Ludvigsen-låter. Gustav gråt.
- Alle har hengt seg opp i den rettssaken. Det var en bitteliten episode, men det ble en stor avissak, sier Øystein og rister på hodet.
- Det var en jævlig vanskelig situasjon, men veldig ålreit i den store sammenhengen. Hele forholdet vårt ble nytt, vi fikk begge to fokus på hva som var det vesentlige i livet, hva vi skulle ta vare på.
- Og det var?
- Vennskapet.
- Der! Nummer 27.
Øystein tar blikket av veien og presser en rynkete panne mot ruta. Fra en knallblå firehjulstrekker peker han på en hvit tregård.
- Det var der inne jeg vokste opp. Oldefar kjøpte huset da det var nytt.
Vi svinger rundt kvartalet og fortsetter ned bakken til Bispehaugen skole, som troner rød og majestetisk over byen og fjorden. Det kryr av barn i skolegården. Øystein stopper bilen.
- Du kan kanskje tro at 40 år er lang tid, men den tida du har med deg, den kan du alltid dra fram i bevisstheten, den er her nå, sier Øystein mens barna på andre siden av frontruta hopper i tau og løper etter hverandre med frydefulle hyl.
- Livet går fortere og fortere. Sånn er det. Men det du husker fra ungdommen kan være mye nærmere enn det som skjedde for to år siden. Jeg husker så godt at vi satt på en kafé på Bislett da vi holdt på med den første plata, og vi tok fram gitarene våre og begynte å spille. Eieren kasta oss ut, men da fulgte alle etter oss ut på fortauet hvor vi begynte å spille igjen. Så dermed ble vi kasta inn igjen og påspandert masse øl, sier Øystein og smiler.
- Vi har vel alle ting vi føler vi skal utrette. Men jeg har jobbet mye de siste åra med å finne ut at livet er nå. Du kan glede deg til ting, og du kan se tilbake og være fornøyd eller mindre fornøyd med noe, sier han og starter bilen igjen.
- Men livet du lever, det lever du akkurat nå. Uansett.
Far hadde tre hjerteinfarkt. Den siste gangen, i 1989, da det ikke lenger var noen vei tilbake, ble Øystein vekket om morgenen på et hotellrom i Arendal. De skulle ha fire forestillinger den dagen. «Denne gangen overlever han ikke», sa stemmen i telefonen. Øystein gikk på scenen, fire ganger, sto der i lyset og vitset og sang.
- Det var som å se meg selv gjøre noe jeg ikke var tilstede på, men forestillingene gikk kjempebra. Hvor sånne krefter kan komme fra, er vanskelig å si, jeg hadde et enormt fokus.
Øystein tenker seg om.
- Jeg har bestandig hatt en evne til en slags galgenhumor. Jeg lager automatisk distanse til ting, hopper inn i en boble og blir der.
Da faren hans ble pensjonist, pleide han å sitte hjemme hos Øystein og diskutere. Alt mulig. Han snakket om de to første hjerteinfarktene, om at han hadde sett ting der inne, på andre siden av livet. Ting ingen andre har sett.
Øystein har klare, blå øyne.
- Jeg tror fatter?n hadde vært og svevd rundt i en tilværelse som er utenfor vår sansing. Men den siste gangen døde han virkelig, det var et massivt hjerteinfarkt.
20 minutter senere. Øystein er i himmelen. I restauranten i Tyholttårnet, 80 meter over bakken. Under ham er byen blitt sommergrønn, og menneskene er små prikker langt der nede, løpende etter baller og traskende med engangsgriller og handleposer. Han rynker pannen.
- Altså, jeg synes det er vanskelig å svare på sånne ting, sier Øystein, strammer leppa og vugger hodet fra side til side. Han har blitt spurt om hva han tror kommer etterpå, etter livet.
- Vi bor i et lite land, vet du, og norske aviser har ikke tradisjon for å beskrive ting som er utenfor den politiske og kirkemessige hverdagen. Dessuten blir jeg ofte
plassert i en New Age-bås, sier han og tar en god slurk av ølen, før han stille titter ut av de store vinduene. Siden han var student, har Øystein meditert og vært interessert i livets og universets store spørsmål.
- Men hvis jeg skal svare på spørsmålet ditt, så nei, jeg tror ikke livet stopper ved døden. Vi har en kropp og et følelsesliv, en tanke, det er aspekter ved oss selv hvor ikke alt er knytta til den jorddimensjonen vi lever i. Det finnes mange andre kulturer som har delvis kontakt med sine døde eller med andre verdener og slikt, så jeg tror nok - og nå skal jeg ikke si at jeg snakker av erfaring - men det finnes mange, mange ting etter og utenfor dette livet her.
Han lener seg over bordet, brått ivrig.
- Du skjønner, tid er bare en praktisk dimensjon som vi bruker. Mange kulturer sier at det ikke finnes fortid og fremtid, men at tid kan regnes som en spiralbevegelse. Altså: Du kan oppheve tida, sier han og nevner de beste forfatterne på et område han tydeligvis er belest i.
- Det livet vi oppfatter at vi er en del av, er bare en måte å se på virkeligheten på som er opplært. Når vi er bundet til våre sanser, så er det fordi vi har nekta å ta inn over oss at vi har andre bevissthetstilstander. Det bordet her, sier Øystein og dunker i bordet foran seg:
- Det er avgrensa fordi sansene våre er avgrensa, men ser vi på det på atomnivå, så vil du se at det er ikke noen grenser for hvor bordet slutter sånn energimessig.
I de neste minuttene følger det som kanskje minner mest om et foredrag. Øystein er innom de gamle inderne og maya-indianerne, han snakker om hjernekirurger og solsystemer og om uante dimensjoner. En stund senere, høyt over byen, stopper han midt i en setning med et stort smil:
- Det her må du ikke sitere meg på, for da kommer jeg til å høres ut som Morten Harket, sier han. Så ler han, høyt og hjertelig.
Noe mer må det være. Øystein pleier å bruke en kassett med opptakene til «Juba Juba»-plata som eksempel. En kveld på 80-tallet skulle han i et selskap i Oslo, og på vei ut døra tenkte han plutselig at det kanskje kunne bli innbrudd. Følelsen var overveldende. Han tok tapen ut av båndopptakeren og gjemte den for sikkerhets skyld i ovnen. Og ja, den kvelden ble det innbrudd og tyvene stakk av med alt av verdi. Men låtene til «Juba Juba», Knutsen & Ludvigsens gjennombrudd, lå trygt i ovnen.
- Hvorfor fikk jeg en følelse av at det skulle bli innbrudd? Var det bare en innskytelse, eller var det en melding, spør Øystein og stirrer forventningsfullt på oss.
- Det er lett å avfeie som en tilfeldighet?
- Veldig lett. Og det aksepterer jeg. Det er sikkert like sannsynlig, men min erfaring tilsier at mange slike ting skjer hele tida, fortsetter han og bretter servietten sakte foran seg.
- Altså, jeg er ikke noe synsk, okkult fenomen med paranormale evner. Jeg tror bare at jeg, i likhet med andre, opplever ting som kan oppfattes som tilfeldigheter, men som ikke er det. I stedet virker det som om noen sparker meg på vei.
Nede på bakken igjen. Øystein irriterer seg et lite sekund over at han drakk øl og må sette igjen bilen, før han fornøyd vandrer over gressletta og tenker at livet er fint.
- Jeg kommer aldri til å oppsummere livet mitt.
Oppsummering er det samme som rydding, og rydding er det verste jeg vet, sier han og fortsetter:
- Det er mye artigere å sette i gang noe, skape nye prosjekter.
Han forteller at Knutsen & Ludvigsen skal bli animasjonsfilm. I 3-D. Tidene forandrer seg.
Og så kommer historien om da han og Gustav var på turné og satt igjen med 20 kroner hver.
- Når jeg tenker tilbake, er det ikke spellemannspriser og salgstall jeg husker, det er helt andre ting som sitter. Det er alle disse dagene, timene og minuttene sittende i bil på Finnmarksvidda, alle disse dagligdagse tinga.
Øystein tusler opp grusen, forbi garasjen han aldri kommer til å fikse og rosebuskene som gror vilt. Han sjekker postkassa.
Det er kommet brev fra tannlegen. •
esa@dagbladet.no
Det pjuskete håret står tynt og stritt mot kjøkkentaket, Øystein Dolmen trekker pusten som om noen har holdt hodet hans under vann. Han nærmer seg poenget i nok en historie. Pinnestolen knirker under ham.
- Waoof!, roper han og slår ut med hendene for å vise hvordan naboens telefonledninger brant opp da han skulle kvitte seg med en sofa i hagen. Nok en gang kommer latteren i høye, gledesfylte støt. Glippen mellom tenna peker mot taket.
Så blir det stille. Det fornøyde smilet forsvinner. Ingen plukker opp tråden.
- Gustav og jeg pleide å ha en regel under intervjuer som dette her om at ingen kunne stoppe den andre uansett hva han måtte finne på å si. Det var lov å
overdrive hele tida, og det ble noen ville saker av det i avisene, altså, sier Øystein og titter ut mot stua.
- Vil dere ha kaffe?
Den slitne villaen er full av ting. Øystein sier han ikke klarer å kaste noe. Skinnsofaer fra 80-tallet, persiske tepper, ikoner, engler, keramikkfigurer, instrumenter, innrammede tegninger, det står noe overalt hvor det er antydning til plass. På gulvet, bak et kinesisk bord, står en gammel og grå telefon, en sånn med ledning og rund nummerskive.
- Jeg venter fortsatt på at Gustav skal ringe meg, sier Øystein og skjenker kaffe i små porselenskopper.
- Når jeg åpner mac?en min, er alt organisert som om vi fortsatt jobber sammen. Prosjektene våre står der akkurat som før. Mailboksen min er full av «Gustav»-mapper, men jeg føler ikke jeg må rydde opp i det.
De kan bare være der.
Dette skulle være et jubileumsår. Det er 40 år siden den første plata kom ut. Musikkeventyret Knutsen & Ludvigsen skulle feires nok en gang, spellemannsprisvinnerne og folkeheltene. Men så sluttet Gustavs hjerte å slå under et orienteringsløp.
- Kona til Gustav ringte meg, og jeg hørte hva hun sa, men jeg skjønte det ikke, skjønte ikke at hun snakket til meg, forteller Øystein.
Han sa farvel, la på røret og lurte på om han hadde drømt det som nettopp var skjedd. Hele dagen gikk han rundt og lurte på om alt bare var en drøm.
- Først da jeg så det i nyhetene på tv, gikk det opp for meg at det faktisk var sant, Gustav er død. Så begynte telefonene å komme. Men jeg kunne ikke snakke med media, jeg måtte takle min egen reaksjon først. De neste dagene tok jeg på meg ski og gikk i marka, jeg tok ting innover meg, satte ting på plass i hodet mitt før jeg kunne møte andre, sier han og svelger.
- Jeg har sagt at det er en vegg av livet som detter ut, og sånn føles det fortsatt.
- Er du redd for døden?
- Nei, bare smertene som eventuelt kan komme i forkant. Selve døden er jeg ikke spesielt redd for.
- Tenker du mer på den nå som Gustav er borte?
- Nei, men nå skal sønnen til Gustav ta over forvaltningen av rettighetene hans, så jeg sa til dattera mi at det kanskje er greit jeg oppdaterer henne også.
«På et eller annet tidspunkt er det kanskje du som skal ta vare på tegningene og låtene og alt sånn, så kanskje vi skal ta en prat», sa Dolmen. Da så datteren på ham en stund og sa: «Ja, det tror jeg vi må gjøre. Fort!».
- Ha-ha-ha!, brøler Øystein og lener seg tilbake i stolen.
- Da så jeg slutten, ja, og det syntes jeg var helt supert.
Starten var en melodi som spratt over asfalten i skolegården. Paul Anka med «I love you baby». Øystein var 12, og denne musikken var annerledes enn alt han hadde hørt. På ettermiddagen gikk han og nynnet, mens han leverte aviser i gatene på Bispehaugen i Trondheim. Han så mennene komme hjem fra jobben til middag og sofa og småunger, og han så malinga som flasset av veggene på husene som en gang hadde sett ærverdige ut. Om kvelden klatret han over gjerder, spilte fotball og gikk på epleslang, og han løp for livet da de gamle damene trakk ned kjøkkengardinene og kjeftet på dem. Dette var hans verden: Disse skrå gatene, en liten leilighet i bakken ned mot kirken og fars rørleggerfirma i kjelleren.
- Pappa var streng, jeg hadde en enorm respekt for ham, en frykt. Vi som vokste opp den gangen, du vet, ting var annerledes. Ungdomstida mi gikk ut på å rive ned disse idealene om at de voksne alltid kom først, forteller Øystein.
Han husker pappa Bjarne sovende på sofaen med ukebladet Vill Vest over ansiktet, én gang forsøkte Øystein å ta det før han var ferdig å lese. Det ble med den ene gangen. På kjøkkenet satt mamma Hjørdis, hun som tegnet de vakreste tegninger han hadde sett og renset skrubbsår med etsende syre på flaske, og fortalte Øystein at han måtte bli noe flott, bli tannlege. Og Øystein ble en pliktoppfyllende ung mann, historie, engelsk, sosiologi. Alt gikk etter planen, gode karakterer. Men da han endelig var ferdig, spurte kompisen Gustav om de skulle ta ett år fri og bare spille gitar.
- Du må ikke tro et ord av det han forteller deg, sier kjæresten Gudrun.
Hun står i døråpninga med en rykende kopp i den ene hånda og ei tjukk bok i den andre.
- Hvis det stinker hvitløk her, så er det bare fordi jeg driver medisinsk hvitløksdrikking, fortsetter Gudrun og løfter koppen.
Hun er ergoterapeut og kinesolog, og snakker om muskelspenninger og traumer og om det å kunne lese kroppen.
- Geniale greier det der, veldig spennende, tilføyer Øystein.
De to traff hverandre for åtte år siden på et «bevissthetsutviklingskurs» på Røros. Øystein trives på utradisjonelle seminarer. En gang endte han opp i et telt i sør-Sverige for å tyde drømmene sine med en gammel indianer.
Det fungerte visstnok ganske bra, det også.
- Bruker dere kulturmelk i kaffen, spør Øystein.
Gudrun ler.
- Det er det eneste som finnes her, sier hun, plukker opp solbrillene og forsvinner ut på terrassen.
Tre ekteskap, tre skilsmisser, ett barn. Det er foreløpig fasit. Datteren Maria har han fra et tidligere ekteskap, hun er snart 20, studerer i England og er, ifølge far, langt mer oppegående enn det han var på den alderen.
- Ja, altså, Maria fikk jeg med hun som jeg var gift med forrige gang. Det var kone nummer...eh...tre, sier Øystein og drar unnvikende på ordene. Han forsøker å le vekk det faktum at han for første gang ser ut til å være ukomfortabel denne formiddagen.
- Det er litt pinlig med alle disse ekteskapene. Samtidig håper jeg jo at man vokser litt for hver gang, selv om jeg tydeligvis ikke har vokst nok ennå.
- Har du fortsatt kontakt med eks-konene dine?
- Ja.
- Alle sammen?
- Mer eller mindre.
Øystein smiler lunt. Hendene ligger rolig i fanget.
- Problemet med forhold er at man først blir veldig fascinert av et menneske, men så skal man forandre det. Sånn er vi laget, det er et uttrykk for kontroll. Men den dagen du klarer å kontrollere et annet menneske, da har du drept et forhold. Det gjelder å være en person det er fint å vokse sammen med.
- Tror du det blir det et fjerde ekteskap?
- Jeg har ikke noen tanker om det. Om du er gift eller ikke, spiller ingen rolle.
- Hvorfor har du da giftet deg tre ganger?
- Nei, det er vel den vanlige grunnen som alle andre har. Du blir forelska og så gifter du deg.
Rosenborg skole, 1961. Rektors kontor. Gustav Lorentzen, redaktør for skoleavisa, må forklare seg. Kanskje er det her det starter? De er 14 år gamle, og Gustav forsøker å forsvare Øysteins noe vågale avistegninger. Øystein var den ekstreme, fra han var liten trivdes han i grenseland. Før han begynte på skolen, løp han rundt i nabolaget med ei tute og skremte livet av eldre damer som trodde på historien om at han var fotograf og bare trengte et kjapt bilde. I Gustav skulle han etter hvert finne enhet. De to visesangerne ble bestekamerater på gymnaset, et vennskap som skulle komme til å prege hele hans liv.
- For noen år siden sa Gustav i et intervju at du var blitt mer tolerant med åra?
- Ja, han så det nok først av alle. Jeg var ei kruttønne da jeg var yngre, hadde skarpe meninger og forsvarte dem sterkt. Alt irriterte meg. Jeg hadde grensene mine helt inntil meg selv, og alt annet var liksom utenfor min kontroll. Derfor var jeg arrig og full av usikkerhet, jeg forsøkte å kontrollere alt rundt meg. Men et eller annet sted sluttet det å være meg mot alle andre, jeg tok i stedet andre mennesker inn i min sfære. Og det har mye med tillit å gjøre.
I 40 år har Øystein vært uløselig knyttet til «Knutsen». Men det har også vært ganger der han ikke har orket synet av klovnen lenger.
- Når foreldre peker og sier «se, der kommer Knutsen». Jeg skjønner at de gjør det, men på fritida vil jeg gjerne være Øystein. Hele Knutsen & Ludvigsen var på mange måter et bord som fanget, sier Øystein og skynder seg til neste setning:
- Men bevares, det er flere fordeler enn ulemper.
Ute har sola delt hagen i to. Bak en falleferdig garasje i blikk er naturen i ferd med å sluke en gammel robåt. Buskene gror vilt, og det store epletreet kneler i det lange gresset. Øystein kaster bilnøklene opp i lufta og gir Gudrun et kyss. På vei ned til bilen snakker han om humor og glede som drivkraft i livet.
- Men skal jeg bli kjent med meg selv, må jeg ned i dypet, da må jeg kjenne på sorg og ensomhet og mistrivsel, sier han.
I Knutsen & Ludvigsens tilfelle var dypet gulvet i en rettssal i Oslo. 10. oktober 1995. Bestekameratene i strid om rettigheter. Øystein vitnet mot Gustav i retten, sa han ikke ville gått med på en utsettelse av en planlagt samleplate om han hadde visst at Gustav skulle gi ut ei soloplate med Knutsen & Ludvigsen-låter. Gustav gråt.
- Alle har hengt seg opp i den rettssaken. Det var en bitteliten episode, men det ble en stor avissak, sier Øystein og rister på hodet.
- Det var en jævlig vanskelig situasjon, men veldig ålreit i den store sammenhengen. Hele forholdet vårt ble nytt, vi fikk begge to fokus på hva som var det vesentlige i livet, hva vi skulle ta vare på.
- Og det var?
- Vennskapet.
- Der! Nummer 27.
Øystein tar blikket av veien og presser en rynkete panne mot ruta. Fra en knallblå firehjulstrekker peker han på en hvit tregård.
- Det var der inne jeg vokste opp. Oldefar kjøpte huset da det var nytt.
Vi svinger rundt kvartalet og fortsetter ned bakken til Bispehaugen skole, som troner rød og majestetisk over byen og fjorden. Det kryr av barn i skolegården. Øystein stopper bilen.
- Du kan kanskje tro at 40 år er lang tid, men den tida du har med deg, den kan du alltid dra fram i bevisstheten, den er her nå, sier Øystein mens barna på andre siden av frontruta hopper i tau og løper etter hverandre med frydefulle hyl.
- Livet går fortere og fortere. Sånn er det. Men det du husker fra ungdommen kan være mye nærmere enn det som skjedde for to år siden. Jeg husker så godt at vi satt på en kafé på Bislett da vi holdt på med den første plata, og vi tok fram gitarene våre og begynte å spille. Eieren kasta oss ut, men da fulgte alle etter oss ut på fortauet hvor vi begynte å spille igjen. Så dermed ble vi kasta inn igjen og påspandert masse øl, sier Øystein og smiler.
- Vi har vel alle ting vi føler vi skal utrette. Men jeg har jobbet mye de siste åra med å finne ut at livet er nå. Du kan glede deg til ting, og du kan se tilbake og være fornøyd eller mindre fornøyd med noe, sier han og starter bilen igjen.
- Men livet du lever, det lever du akkurat nå. Uansett.
Far hadde tre hjerteinfarkt. Den siste gangen, i 1989, da det ikke lenger var noen vei tilbake, ble Øystein vekket om morgenen på et hotellrom i Arendal. De skulle ha fire forestillinger den dagen. «Denne gangen overlever han ikke», sa stemmen i telefonen. Øystein gikk på scenen, fire ganger, sto der i lyset og vitset og sang.
- Det var som å se meg selv gjøre noe jeg ikke var tilstede på, men forestillingene gikk kjempebra. Hvor sånne krefter kan komme fra, er vanskelig å si, jeg hadde et enormt fokus.
Øystein tenker seg om.
- Jeg har bestandig hatt en evne til en slags galgenhumor. Jeg lager automatisk distanse til ting, hopper inn i en boble og blir der.
Da faren hans ble pensjonist, pleide han å sitte hjemme hos Øystein og diskutere. Alt mulig. Han snakket om de to første hjerteinfarktene, om at han hadde sett ting der inne, på andre siden av livet. Ting ingen andre har sett.
Øystein har klare, blå øyne.
- Jeg tror fatter?n hadde vært og svevd rundt i en tilværelse som er utenfor vår sansing. Men den siste gangen døde han virkelig, det var et massivt hjerteinfarkt.
20 minutter senere. Øystein er i himmelen. I restauranten i Tyholttårnet, 80 meter over bakken. Under ham er byen blitt sommergrønn, og menneskene er små prikker langt der nede, løpende etter baller og traskende med engangsgriller og handleposer. Han rynker pannen.
- Altså, jeg synes det er vanskelig å svare på sånne ting, sier Øystein, strammer leppa og vugger hodet fra side til side. Han har blitt spurt om hva han tror kommer etterpå, etter livet.
- Vi bor i et lite land, vet du, og norske aviser har ikke tradisjon for å beskrive ting som er utenfor den politiske og kirkemessige hverdagen. Dessuten blir jeg ofte
plassert i en New Age-bås, sier han og tar en god slurk av ølen, før han stille titter ut av de store vinduene. Siden han var student, har Øystein meditert og vært interessert i livets og universets store spørsmål.
- Men hvis jeg skal svare på spørsmålet ditt, så nei, jeg tror ikke livet stopper ved døden. Vi har en kropp og et følelsesliv, en tanke, det er aspekter ved oss selv hvor ikke alt er knytta til den jorddimensjonen vi lever i. Det finnes mange andre kulturer som har delvis kontakt med sine døde eller med andre verdener og slikt, så jeg tror nok - og nå skal jeg ikke si at jeg snakker av erfaring - men det finnes mange, mange ting etter og utenfor dette livet her.
Han lener seg over bordet, brått ivrig.
- Du skjønner, tid er bare en praktisk dimensjon som vi bruker. Mange kulturer sier at det ikke finnes fortid og fremtid, men at tid kan regnes som en spiralbevegelse. Altså: Du kan oppheve tida, sier han og nevner de beste forfatterne på et område han tydeligvis er belest i.
- Det livet vi oppfatter at vi er en del av, er bare en måte å se på virkeligheten på som er opplært. Når vi er bundet til våre sanser, så er det fordi vi har nekta å ta inn over oss at vi har andre bevissthetstilstander. Det bordet her, sier Øystein og dunker i bordet foran seg:
- Det er avgrensa fordi sansene våre er avgrensa, men ser vi på det på atomnivå, så vil du se at det er ikke noen grenser for hvor bordet slutter sånn energimessig.
I de neste minuttene følger det som kanskje minner mest om et foredrag. Øystein er innom de gamle inderne og maya-indianerne, han snakker om hjernekirurger og solsystemer og om uante dimensjoner. En stund senere, høyt over byen, stopper han midt i en setning med et stort smil:
- Det her må du ikke sitere meg på, for da kommer jeg til å høres ut som Morten Harket, sier han. Så ler han, høyt og hjertelig.
Noe mer må det være. Øystein pleier å bruke en kassett med opptakene til «Juba Juba»-plata som eksempel. En kveld på 80-tallet skulle han i et selskap i Oslo, og på vei ut døra tenkte han plutselig at det kanskje kunne bli innbrudd. Følelsen var overveldende. Han tok tapen ut av båndopptakeren og gjemte den for sikkerhets skyld i ovnen. Og ja, den kvelden ble det innbrudd og tyvene stakk av med alt av verdi. Men låtene til «Juba Juba», Knutsen & Ludvigsens gjennombrudd, lå trygt i ovnen.
- Hvorfor fikk jeg en følelse av at det skulle bli innbrudd? Var det bare en innskytelse, eller var det en melding, spør Øystein og stirrer forventningsfullt på oss.
- Det er lett å avfeie som en tilfeldighet?
- Veldig lett. Og det aksepterer jeg. Det er sikkert like sannsynlig, men min erfaring tilsier at mange slike ting skjer hele tida, fortsetter han og bretter servietten sakte foran seg.
- Altså, jeg er ikke noe synsk, okkult fenomen med paranormale evner. Jeg tror bare at jeg, i likhet med andre, opplever ting som kan oppfattes som tilfeldigheter, men som ikke er det. I stedet virker det som om noen sparker meg på vei.
Nede på bakken igjen. Øystein irriterer seg et lite sekund over at han drakk øl og må sette igjen bilen, før han fornøyd vandrer over gressletta og tenker at livet er fint.
- Jeg kommer aldri til å oppsummere livet mitt.
Oppsummering er det samme som rydding, og rydding er det verste jeg vet, sier han og fortsetter:
- Det er mye artigere å sette i gang noe, skape nye prosjekter.
Han forteller at Knutsen & Ludvigsen skal bli animasjonsfilm. I 3-D. Tidene forandrer seg.
Og så kommer historien om da han og Gustav var på turné og satt igjen med 20 kroner hver.
- Når jeg tenker tilbake, er det ikke spellemannspriser og salgstall jeg husker, det er helt andre ting som sitter. Det er alle disse dagene, timene og minuttene sittende i bil på Finnmarksvidda, alle disse dagligdagse tinga.
Øystein tusler opp grusen, forbi garasjen han aldri kommer til å fikse og rosebuskene som gror vilt. Han sjekker postkassa.
Det er kommet brev fra tannlegen. •
esa@dagbladet.no
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen