LÅT: Det har gått hele fire år siden forrige gang Iron Maiden ga ut plate. «A Matter of Life and Death» (2006) hentet hjem toppkarakterer i de fleste av landets største aviser, Dagbladet inkludert.

Mye har skjedd siden den gangen.

Blant annet har bandet gjennomført to verdensturneer, deriblant den eventyrlige nostalgietappen «Somewhere Back in Time Tour», som har løftet britene høyere på popularitetsbarometeret enn noensinne.

Sekstetten har med andre ord mye å svare for når de nå skal bevise at de fremdeles er i stand til å levere smaksrik ferskvare.

Et dogme Iron Maiden selv presiserer at er livsnødvendig for bandets helse og videre eksistens.

Lettvekter

Etter «El Dorado» å dømme, første smakebit fra bandets femtende studioalbum «The Final Frontier», må vi gjøre som i tv-programmet «Trygdekontoret» og fatte vedtaket «utsatt inntil videre» - og vende tommelen sidelengs.

Det er nemlig noe irriterende ubestemmelig over denne smaksprøven.

«El Dorado» er lave skuldre, et drivende og rocka vers, med et refreng som strekker seg mot skyene. Men det virker som den slår seg til ro før den når helt opp.

Musikalsk har sangen slektskaper til både Adrian Smiths mer rocka bidrag à la «Wasted Years» og Bruce Dickinsons solosysler på tampen av 90-tallet.

Selv om den tikker inn på over seks minutter, bryter den med de mer baktunge progeskapadene bandet har latt det gå sport i på de siste platene.

Så nære

Produksjonen er noe lettere enn forrige gang, men det er fremdeles tydelig at de går for «live»-følelsen, noe som også fører med seg at trommeslager Nicko McBrains aldringstegn begynner å bli tydeligere.

«El Dorado» vokser seg fort til å bli et trivelig bekjentskap, men den mangler et moment som løfter den øverst på pallen, samtidig har den ingen åpenbare feilskjær som gjør den dårlig.

Iron Maiden er kjent for å slippe sine mindre inspirerte sanger som singel, så det finnes fremdeles håp, men «El Dorado» kan ikke love noe.


Les konsertrapport fra Iron Maidens verdensturnéåpning i Dallas på Dagbladet.no torsdag.