Artisten Britt-Synnøve Johansen (39) kjøpte et over 100 år gammelt og slitent hus i Stavanger. Før mannen hennes hadde sett det.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
Moderne nostalgi Det rutede belegget på kjøkkenet er inspirert av kjøkkenet hos Britt-Synnøves besteforeldre.
Et møblert hjem: Pianoet er ikke bare et vakkert møbel, men i daglig bruk.
Danseprinsessen: Det åpne kjøkkenet innbyr til utallige piruetter i vakker kjole.
En vegg av bøker: Bokhyller blir det sjelden nok av der det bor en forfatter. Men denne veggen bør dekke noe av behovet.
Endelig på plass:Det tok sin tid. Men nå er Britt-Synnøve, Jan og Sigrid i Stavanger, etter flere år i Oslo.
- Når det gjelder hjem og interiør er jeg ultrateoretiker, sier Jan Zahl (41) humrende og ser bort på kona.
- Men hvordan tør du la henne avgjøre noe så viktig som et boligkjøp alene?
- Vel, jeg har jo kompetanse på hva hun har kompetanse på.
Britt-Synnøve, som er aktuell med den kritikerroste tangoplata «Skyt meg med tre roser», smiler skjevt og protesterer ikke på ektemannens beskrivelse av rollefordelingen i familien.
Det er tre år siden paret flyttet fra Oslo til Stavanger med dattera Sigrid (3,5).
- Det var aldri min drøm at Sigrid skulle vokse opp på Grünerløkka. Dessuten er det på Vestlandet jeg har flest jobber, og jeg var lei av all reisingen, sier Britt-Synnøve.
Hun er opprinnelig fra Karmøy, og har også tidligere bodd flere år i oljebyen.
- Jeg elsker Stavanger. Byen er varm og levende, og her er det mulig å bo som vi gjør - stille og rolig, med egen hage, nær flotte turområder - samtidig som vi er ti minutter fra kafeene og sentrum. Det passer meg bra.
Britt-Synnøve var på en spillejobb i Stavanger da hun fikk tips om at det var et hus til salgs på Storhaug. Pianisten hennes kjørte henne ut til adressen, og dermed var det gjort. Den gamle villaen fra 1912 eller 1913 - ingen vet nøyaktig - bare måtte bli deres. Deretter fulgte ett års totaloppussing.
- I praksis kjøpte vi en treramme på ei tomt. Vi rev alt og bygget opp igjen, forteller Jan.
Familien bodde i Oslo mens de fikk hjelp til renoveringen i Stavanger. Britt-Synnøve var byggeleder 57 mil unna den nye boligen.
- Jeg har pusset opp mange ganger før - det er jeg som er «handy» i denne familien. Men denne gangen var det deilig å slippe å bo midt i oppussingen, selv om jeg ser at det er ting jeg kanskje ville gjort annerledes hvis jeg hadde vært her mer underveis, sier Britt-Synnøve.
Hun synes likevel ikke det er så nøye.
- Jeg er typen som fort får innfall - for eksempel en tapet i sterke farger jeg bare «må» ha - men det hender jeg tenker «hva tenkte jeg på», forklarer hun og ler.
Som artist har hun fleksible arbeidstider og praktisk kontor i kjelleren. Øvingen til den nyeste plata foregikk i stua - med fullt orkester. Jan er kulturjournalist i Stavanger Aftenblad og forfatter. Blant annet har han begått boka om Kaizers Orchestra, hvor broren Geir Zahl er låtskriver og gitarist. Han innlosjeres for øvrig på det såkalte «Piaf-rommet» i andre etasje når han er på besøk i byen. Der prydes veggen over gjestesenga av et nostalgisk bilde av Edith Piaf i sine glansdager.
Familien er matglad, og oppholder seg mest på det åpne kjøkkenet i første etasje. Jan er kokken, Britt-Synnøve står for søtsakene. I dag har hun slått til med sukkersøte muffins, som serveres på gammeldags stettfat på det hyggelige spisebordet. Ut fra kjøkkenet har de bygget ny terrasse og trapp til hagen, hvor Sigrid kan løpe rundt mellom epletrærne, eller stikke over til barna i husene like ved. Nabolaget er fullt av barnefamilier.
- Parsellen her heter «Fremad», og vi har egne nabolagsfester med T-skjorter med «Fremad» på brystet. Veldig trivelig, og en ren bonus. Vi ante ikke noe om nabolaget da vi havnet her, sier Jan.
Huset er innredet i en miks av gamle og nye møbler, med en rekke familieklenodier fra begge sider. Det første møbelet Jans foreldre kjøpte, en lenestol, står nå i det åpne kjøkkenet. Godstolen fra Britt-Synnøves mormor er blitt hele familiens favoritt, og går godt sammen med stramme designmøbler i stua. Gullspeilet i gangen var en gang oldemors.
I andre etasje er hovedsoverommet svalt isblått, med farmors gamle bryllupshansker og smykkeskrin som pynt på kommoden. Sigrid har selv fått velge farger på rommet sitt - og da måtte det selvfølgelig bli rosa. Hele huset er lyst og luftig - med romantiske, blomstrete tapeter i kontrast til hvite vegger.
- Jeg er veldig glad i mønstrede tapeter - men rosetapetet i trappa er faktisk Jans valg, røper Britt-Synnøve.
I stua troner et skinnende blankt, svart piano. Kjøpt for bryllupsgavepenger. Lille Sigrid kryper fornøyd opp på krakken og demonstrerer at «Lisa gikk til skolen» sitter i fingrene - snart. På pianoet står notene til Edith Piafs «Hymne a l?amour». Jan tar over tangentene og beviser at selv om det er kona som er profesjonell musiker, så er det han som er pianisten i huset.
Mange vil huske Britt-Synnøve fra Melodi Grand Prix i 1989, da hun endte på 17. plass i den internasjonale finalen med «Venners nærhet». Årets sirkus har hun bivånet på trygg avstand. Hun har ingen planer om å gjøre comeback i konkurransen.
- Nei, nei! Det var en morsom erfaring, men jeg husker at jeg allerede under finalen sa «aldri mer». Jeg føler meg ikke hjemme i den sjangeren.
De siste åra har hun gjort suksess med sine Edith Piaf-tolkninger, både på scene og plate.
- Hva er det med Piaf?
- Åh!
Britt-Synnøve smiler henført.
- Sangene er så sterke. Med svulmende, store ord i tekstene. Jeg kaller det «hjertet utenpå kroppen-musikk».
- Og tangoen da?
- Den var en naturlig vei videre etter Piaf - litt i samme gata. Tango er også en type musikk hvor du må åpne deg og vrenge sjelen hver gang du synger. Du må gjøre det med overbevisning og med hjertet. Og det er jo sånn musikk jeg elsker.
- Danser dere tango også?
- Vi var på kurs i Buenos Aires, men etter det har vi ikke danset noe særlig. Men jeg merker at det er noe der - langt bak i kroppen et sted. Jeg har lyst til å lære mer, kommer det fort fra Britt-Synnøve.
- Ja, sier Jan tungt.
- Men hun er ikke lett å lede.
bfro@dagbladaet.no
- Men hvordan tør du la henne avgjøre noe så viktig som et boligkjøp alene?
- Vel, jeg har jo kompetanse på hva hun har kompetanse på.
Britt-Synnøve, som er aktuell med den kritikerroste tangoplata «Skyt meg med tre roser», smiler skjevt og protesterer ikke på ektemannens beskrivelse av rollefordelingen i familien.
Det er tre år siden paret flyttet fra Oslo til Stavanger med dattera Sigrid (3,5).
- Det var aldri min drøm at Sigrid skulle vokse opp på Grünerløkka. Dessuten er det på Vestlandet jeg har flest jobber, og jeg var lei av all reisingen, sier Britt-Synnøve.
Hun er opprinnelig fra Karmøy, og har også tidligere bodd flere år i oljebyen.
- Jeg elsker Stavanger. Byen er varm og levende, og her er det mulig å bo som vi gjør - stille og rolig, med egen hage, nær flotte turområder - samtidig som vi er ti minutter fra kafeene og sentrum. Det passer meg bra.
Britt-Synnøve var på en spillejobb i Stavanger da hun fikk tips om at det var et hus til salgs på Storhaug. Pianisten hennes kjørte henne ut til adressen, og dermed var det gjort. Den gamle villaen fra 1912 eller 1913 - ingen vet nøyaktig - bare måtte bli deres. Deretter fulgte ett års totaloppussing.
- I praksis kjøpte vi en treramme på ei tomt. Vi rev alt og bygget opp igjen, forteller Jan.
Familien bodde i Oslo mens de fikk hjelp til renoveringen i Stavanger. Britt-Synnøve var byggeleder 57 mil unna den nye boligen.
- Jeg har pusset opp mange ganger før - det er jeg som er «handy» i denne familien. Men denne gangen var det deilig å slippe å bo midt i oppussingen, selv om jeg ser at det er ting jeg kanskje ville gjort annerledes hvis jeg hadde vært her mer underveis, sier Britt-Synnøve.
Hun synes likevel ikke det er så nøye.
- Jeg er typen som fort får innfall - for eksempel en tapet i sterke farger jeg bare «må» ha - men det hender jeg tenker «hva tenkte jeg på», forklarer hun og ler.
Som artist har hun fleksible arbeidstider og praktisk kontor i kjelleren. Øvingen til den nyeste plata foregikk i stua - med fullt orkester. Jan er kulturjournalist i Stavanger Aftenblad og forfatter. Blant annet har han begått boka om Kaizers Orchestra, hvor broren Geir Zahl er låtskriver og gitarist. Han innlosjeres for øvrig på det såkalte «Piaf-rommet» i andre etasje når han er på besøk i byen. Der prydes veggen over gjestesenga av et nostalgisk bilde av Edith Piaf i sine glansdager.
Familien er matglad, og oppholder seg mest på det åpne kjøkkenet i første etasje. Jan er kokken, Britt-Synnøve står for søtsakene. I dag har hun slått til med sukkersøte muffins, som serveres på gammeldags stettfat på det hyggelige spisebordet. Ut fra kjøkkenet har de bygget ny terrasse og trapp til hagen, hvor Sigrid kan løpe rundt mellom epletrærne, eller stikke over til barna i husene like ved. Nabolaget er fullt av barnefamilier.
- Parsellen her heter «Fremad», og vi har egne nabolagsfester med T-skjorter med «Fremad» på brystet. Veldig trivelig, og en ren bonus. Vi ante ikke noe om nabolaget da vi havnet her, sier Jan.
Huset er innredet i en miks av gamle og nye møbler, med en rekke familieklenodier fra begge sider. Det første møbelet Jans foreldre kjøpte, en lenestol, står nå i det åpne kjøkkenet. Godstolen fra Britt-Synnøves mormor er blitt hele familiens favoritt, og går godt sammen med stramme designmøbler i stua. Gullspeilet i gangen var en gang oldemors.
I andre etasje er hovedsoverommet svalt isblått, med farmors gamle bryllupshansker og smykkeskrin som pynt på kommoden. Sigrid har selv fått velge farger på rommet sitt - og da måtte det selvfølgelig bli rosa. Hele huset er lyst og luftig - med romantiske, blomstrete tapeter i kontrast til hvite vegger.
- Jeg er veldig glad i mønstrede tapeter - men rosetapetet i trappa er faktisk Jans valg, røper Britt-Synnøve.
I stua troner et skinnende blankt, svart piano. Kjøpt for bryllupsgavepenger. Lille Sigrid kryper fornøyd opp på krakken og demonstrerer at «Lisa gikk til skolen» sitter i fingrene - snart. På pianoet står notene til Edith Piafs «Hymne a l?amour». Jan tar over tangentene og beviser at selv om det er kona som er profesjonell musiker, så er det han som er pianisten i huset.
Mange vil huske Britt-Synnøve fra Melodi Grand Prix i 1989, da hun endte på 17. plass i den internasjonale finalen med «Venners nærhet». Årets sirkus har hun bivånet på trygg avstand. Hun har ingen planer om å gjøre comeback i konkurransen.
- Nei, nei! Det var en morsom erfaring, men jeg husker at jeg allerede under finalen sa «aldri mer». Jeg føler meg ikke hjemme i den sjangeren.
De siste åra har hun gjort suksess med sine Edith Piaf-tolkninger, både på scene og plate.
- Hva er det med Piaf?
- Åh!
Britt-Synnøve smiler henført.
- Sangene er så sterke. Med svulmende, store ord i tekstene. Jeg kaller det «hjertet utenpå kroppen-musikk».
- Og tangoen da?
- Den var en naturlig vei videre etter Piaf - litt i samme gata. Tango er også en type musikk hvor du må åpne deg og vrenge sjelen hver gang du synger. Du må gjøre det med overbevisning og med hjertet. Og det er jo sånn musikk jeg elsker.
- Danser dere tango også?
- Vi var på kurs i Buenos Aires, men etter det har vi ikke danset noe særlig. Men jeg merker at det er noe der - langt bak i kroppen et sted. Jeg har lyst til å lære mer, kommer det fort fra Britt-Synnøve.
- Ja, sier Jan tungt.
- Men hun er ikke lett å lede.
bfro@dagbladaet.no
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen