SUKSESSFORFATTER: Franske Tatiana de Rosnay har hatt stor suksess med romanen «Saras nøkkel», som også skal bli film med blant andre Kristin Scott Thomas. Foto: ARNAUD FEVRIER
SUKSESSFORFATTER: Franske Tatiana de Rosnay har hatt stor suksess med romanen «Saras nøkkel», som også skal bli film med blant andre Kristin Scott Thomas. Foto: ARNAUD FEVRIERVis mer

Viktig roman om barnearrestasjoner

Relativt sobert om den største skamplett i fransk krigshistorie.

|||ANMELDELSE: 16 juli 1942 ble 13 152 jøder arrestert og innesperret på idrettsarenaen Vèl d`Hiv i hjertet av Paris. Naziokkupantene hadde beordret arrestasjonen, franske politimenn og tystere hjalp mer enn villig til.

På eget initiativ arresterte franskmennene også 4115 barn. Barna ble skilt fra mødrene sine og levde under umenneskelig forhold før de ble sendt i kuvogner til Auschwitz der de ble drept.

Dette har vært en så stor skamplett på den franske krigshistorie at det har blitt tiet i hjel. Og fortielse betyr også glemsel. 

Smertefull fortielse «Ingen husker det. Hvorfor skulle de det? Det var vårt lands mørkeste dager», heter det i «Saras nøkkel», som har denne smertefulle fortielsen som tema. Vi følger vekselvis to kvinneskjebner i to tidsperspektiv.

Boka åpner i 1942 der ti år gamle Sara, hennes fire år gamle lillebror, moren og faren blir vekket av franske politimenn som dundrer på døren. Sara vil redde lillebroren og låser ham inn i deres hemmelige skap, i den naive tro at hun straks vil være tilbake for å redde ham. 

Grusom hemmelighet Seksti år senere begynner den amerikanske journalisten Julia Jarmond å nøste opp fortellingen om Sara. Hun skal skrive om sekstiårsmarkeringen, men oppdager raskt at franskmenn nødig vil snakke. De gamle blir ille berørt, de yngre kjenner ikke historien. Det skal vise seg at hennes franske ektemanns familie bærer på en grusom hemmelighet forbundet med Sara og lillebrorens skjebne.

Det er alltid tvetydig når fortellinger fra Holocaust topper bestselgerlistene; et ubehag ved å vite at temaet i seg selv er en sikker vinner. De gule stjernene, de barberte hodene, den umenneskelige behandlingen, de millioner ofre.  Enda mer belastende er det når vi kjenner Israels politikk i dag, og landets umenneskelige behandling av palestinerne.
 
Viktig roman Samtidig er dette et tema så tungt at det fortjener ikke å glemmes. Og «Saras nøkkel»skiller seg ut idet boka tar opp en konkret hendelse som inntil nylig er blitt fortiet.

Det historiske faktum at det var franskmennenes eget initiativ å arrestere barna. At portnerkonene skal ha hatt en sentral rolle, og var mer enn villige til å angi sine naboer.

At godslige franske politimenn rev barna fra mødrene sine, og spylte barna med iskaldt vann for å få dem til å tie. Og det smertefulle faktum at franske familier i dag bor i leiligheter som besteforeldrene flyttet inn i mot slutten av juli. Franskmenn på boligjakt som ikke ville vite hvorfor så mange leiligheter med ett ble tomme.

Rømte barn Sånn sett er dette en viktig roman.  En fortelling som også viser hvor smertefullt det er å grave i fortiden. Selv for barn av ofrene. Flere av barna skal ha klart å rømme i 1942. I rettferdighetens navn var det gode franske bønder som skal ha gjemt dem. Det er tilfelle for de Rosnays oppdiktede Sara. Fortellingen om de to kvinnene nærmer seg etter hvert hverandre gjennom Julias svigerfamilie. Ganske raskt forstår vi at de overtok leiligheten Sara og familien ble jaget ut av. Med lillebroren innelåst i et skap. 

Fransk-britiske Tatiana de Rosnay har selv vokst opp i Paris, og har åpenbart et tvetydig forhold til sitt hjemland. Den solid oversatte fortellingen er relativt sobert fortalt, i den grad en fortelling om gule stjerner, livredde barn og fullastede kuvogner kan være sober.

Etter hvert dominerer fortellingen om Julia, hennes utro ektemann, en uønsket graviditet og et vanskelig valg. Det er elegant nok gjort, men mot slutten bikker det hele dessverre over i det nokså sentimentale.

« «Saras nøkkel» »

Tatiana de Rosnay