Jeg har en liten datter som vi adopterte fra Kina 14 måneder gammel, og nå som 8-åring har hun - etter mye om og men - fått konstatert tilknytningsforstyrrelse. Foreløpig ser det ikke ut til at hun har den tyngste varianten, reaktiv tilknytningsforstyrrelse, men altså en lettere variant.

Jeg lurer på hva din erfaring med slike barn er. Så vidt jeg forstår er det også en del fosterbarn som opplever dette. Vi har jo slitt med dette her i mange år.

Flere ganger hos legen i forbindelse andre ting har vi fått høre at hun kanskje har ADHD. Symptomene kan jo være nokså like etter hva jeg forstår, men nå har vi altså landet på tilknytningsforstyrrelse.

Et eksempel: Under godkjenningsprosessen hadde vi møter med to representanter fra kommunen der de ga et eksempel på tilknytningsatferd. De spurte oss om hvordan vi ville se på barnet dersom det var utadvendt og veldig åpen ovenfor fremmede. Vel, vi gikk rett i fella og trodde dette kunne være positivt. Etter det har vi jo lært litt, men vår datter var og er i stor grad fortsatt sånn. Noen ganger tenker jeg at hun hadde syntes at det hadde vært gøy hvis hun kunne bo på en ny plass hver uke. Hun er så rastløs og urolig, hun har alltid vært sånn. Videre er hun veldig aktiv, rett og slett slitsom. Hun maser hele tida om nye ting og aktiviteter og later til å være ute av stand til å slå seg til ro i en situasjon. Jeg tenker at dette kanskje kan være litt normalt for andre barn og, men det er bare så ekstremt hos henne.

Modningsnivået generelt er høyt, hun har et utrolig vokabular, men hun har en tendens til å si det hun tror folk vil høre, noe hun i stor grad lykkes med. Hun går nå i 2. klasse og faglig sett gjør hun det veldig bra i alle fag. Ved en test hos BUPA (Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling) scoret hun også høyt, faktisk godt over gjennomsnittet for aldersgruppa, så intelligensen hennes er høy.

Jeg synes vi møter lite kompetanse på feltet. Skolen later ikke til å ha erfaring, eller ønske, om å skaffe seg det. Og nå som vi er innenfor BUPA-systemet lokalt møter vi i grunnen litt veggen her også. Psykologen er veldig opptatt av å få oss til å finne ut av hva vi vil og ønsker, mens vårt fokus er på barnet, idet vi innser at vi overhodet ikke besitter kompetansen vi trenger for å gå inn for en behandling.

Dette er det generelt vanskelig å diskutere med folk flest, jeg mener foreldre snakker jo sammen, og sammenlikner barna sine. Men vi ser, og har hele tiden sett og fått informasjon om at biologisk fødte barn ikke nødvendigvis har de samme forutsetningene her i livet som et adoptert barn. Derfor møter vi ingen forståelse for våre bekymringer når vi prøver å snakke med andre om det. Vår datter har jo levd den første tiden av livet i en institusjon der politikken var at barna ikke skulle knytte seg til noen voksne. Så det blir i grunnen litt ensomt også, fordi familie og venner rett og slett ikke forstår problemstillingene og utfordringene.

Så er spørsmålet om hva som er normalt og ikke. Vi lurer litt på det, idet vi synes vi ser at hennes atferd av og til kan bety andre ting enn hva som er normen. Noen ganger har jeg inntrykk av at folk kan oppfatte henne som bortskjemt også, og kanskje hun er det, men vi prøver å være faste og tydelige i vår oppdragelse.

Når vi ser rundt oss, synes vi faktisk selv at vi er litt strenge. Hennes far og jeg har skilt lag og det er jo selvsagt ikke en optimalsituasjon. Vi har delt omsorg, og bor innenfor samme skolekrets. Vi er også begge etablert på nytt, og hun har også nylig fått en lillebror hos far.

Nå håper jeg du kan skrive litt om tilknytning, slik at vi får økt vår forståelse og i samarbeid får hjulpet den lille jenta vår.



Jeg kunne nok skrive en håndfull spalter om tilknytningsforstyrrelser uten at det egentlig ville hjelpe dere. Som foreldre deler dere skjebne med veldig mange adoptivforeldre, både i den forstand at det ofte er hardt arbeid å være foreldre og fordi det fins så lite kunnskaper og erfaring blant fagfolk på dette område.

I dette tilfelle som så mange andre lider alle, fagfolk inkludert, av et ganske avgjørende fenomen; deres datter blir sammenliknet med norske, statistiske gjennomsnittsbarn, og kommer naturligvis hele tida til kort. Den første øvelse for alle rundt din datter, er å sette seg i hennes sted, empatisk inntoning heter det. Det handler ikke om å utrede «hva hun har», men å lære seg «hvem hun er». Hvordan er det å tilbringe sine første 14 måneder på et kinesisk barnehjem? Hva må man lære seg for å overleve - det vil si få den kontakt, oppmerksomhet, omsorg og mat som man trenger? Det er for lite penger, for få voksne og for dårlig og for lite mat. Man må lære seg akkurat det samme som din datter mestrer, å tilpasse seg omgivelsenes ønsker, som en kameleon. Ikke knytte nære bånd til verken barn eller voksne, og å være åpne for enhver form for kontakt. For henne var dere bare noen nye og helt andre voksne. Innen hun rakk å oppleve den nødvendige og langvarige stabilitet, og dermed det nødvendige motet til å gi seg hen følelsesmessig, gikk dette også i stykker. Begge voksne fikk nye og viktige mennesker inn i sine liv.

Prøv et øyeblikk å forestille deg at hun hadde fått utviklet den motsatte utviklingsstrategi (som en del barn med samme bakgrunn gjør). Da ville dere hatt en konstant frustrert, klengete jente, som aldri ville fått nok kontakt, som ville vært sjalu på alt og alle, og som ville gått gjennom ti ulike kriser da dere ble skilt. Hun ville da blitt beskrevet som følelsesmessig umoden, og det ville heller ikke hjulpet noen av dere.

Deres datter er først og fremst en dyktig overlever, som har lært seg å overleve uten å bli avhengig av bestemte mennesker. Denne overlevingsstrategien har selvfølgelig også en bakside, spesielt for henne og spesielt etter hvert som hun blir eldre. Om hun utvikler noen alvorlig psykisk forstyrrelse avhenger i høy grad av de voksne som er rundt henne de nærmeste 10- 12 år. Hvis både lærere, terapeuter og foreldre hele tida sender henne budskap om at hun egentlig burde være helt annerledes enn hun er, vil hun før eller seinere knekke sammen. Hun har pakket vekk smerten fra de første 14 månedene, men om velmenende autoriteter presser henne
kontinuerlig blir det på et tidspunkt for mye for henne.

Hva skal omgivelsene gjøre da? Lærere og andre profesjonelle skal si følgende til henne: «Vi kan se at du er annerledes enn de fleste andre barn. Vi forestiller oss at det må være kjempevanskelig for deg. Hvis du mener at vi kan gjøre noe for å hjelpe deg er du alltid velkommen. Vi kan ikke løse så mye for deg, men vi kan gjøre noe likevel». Dere foreldre må først og fremst slutte å sammenlikne med andre barn. Forsøk å elske henne uten forbehold eller skjulte forventninger om at hun skal bli annerledes. Først da er muligheten til stede for at dere kan oppleve at hun etter hvert gir mer enn det hun nå krever. Sånn er det ofte med adoptivbarn, man får det man ønsket seg så intenst, pluss litt til.

Skal hun ha noen mulighet til å utvikle sin evne til empati og evne til å tåle og trives med følelsesmessig nærhet, må dere være så ekte som mulig. Ikke sett grenser for henne i tradisjonell forstand, men vær gjerne klare og vennlige om egne grenser. Prøv om dere kan tenke på hennes begrensninger som en fysisk funksjonshemning, det er som det er. Bare dette kan ev danne et grunnlag for at hun skal kunne utvikle sitt mellommenneskelige register: Hun vil møte mange grensesettende og lite sensitive voksne i resten av oppveksten. Derfor trenger hun virkelig to foreldre som ikke ønsker at hun skal være annerledes enn hun er, og som orker å være sammen med henne. Gevinsten for dere begge er at dere vil lære forskjellen på feedback fra hjertet og konvensjonell grensesetting - til stor glede for deres yngre barn.

Jeg vet at dette blir vanskelig. Iblant kan det bli så vanskelig at det offentlige burde tilby dere en månedlig konsultasjon hos psykolog/familieterapeut for å forebygge sammenbrudd og ev. nye samlivsbrudd. Dere trenger mer profesjonell støtte enn deres datter, og kan profittere mer på det. •