20 mil nord for Louis Vuitton-veskene på Stureplan snor det seg ei stripe asfalt gjennom skogbrynet. Utsikt gjennom frontruta på leiebilen: Gran. Gran. Furu. Gran.

Og der, et blått skilt i grøftekanten som slår fast at vi er i Ockelbo.

For 14 år siden så en ung mann (22) det samme skiltet forsvinne i bakspeilet. Han hadde kastet treningsbagen sin i bagasjerommet og kjørte i motsatt retning. Fort, sannsynligvis helt i overkant av fartsgrensen, bar det. Polisen har registrert ham i hastigheter opp mot 140 kilometer i timen. Nå hadde han ingen tid å miste på vei sørover. Mot Stockholm. Til et nytt liv som personlig trener for sosieteten på trimsenteret Master Training.

Via ribbeveggen der skulle Daniel Westling (i dag 36) klatre til topps i det svenske samfunnet. Forbi alle adelssønnene med doble etternavn. Helt opp til tronen og den fjonge tittelen Prins Daniel, hertug av Västergötland.

Neste lørdag står bryllupet. Men mens kronprinsesse Victorias tilkomne ektemann pusser brillene og grer en ekstra porsjon hårvoks inn i sleiken, reiser vi tilbake. Til... avisidesliggende Ockelbo?

Vel, Åmål, framstilt som selve inkarnasjonen av et gudsforlatt høl i Lucas Modyssons film «Fucking Åmål» (1998), har nesten 13000 innbyggere. Ockelbo bare 6000.

Til gjengjeld består Ockelbo av 83 prosent skog, noe som er markert med fem grankvister i kommunevåpenet. Ockelbo er også stolt produsent av ferdigstekte pannekaker, stålull og vannrutsjebaner. Samt at de hadde et ganske bra basketlag, inntil klubben nylig ble slått konkurs.

Vi kunne sikkert fått romantiske assosiasjoner til Carl Larsson og Emil fra Lønneberget, for visst fins det hvitmalte hus og blomstrende syriner på den svenske landsbygda. Uheldigvis for Ockelbo ankommer vi midt på natta og tankene går isteden til «Twin Peaks», «Jegerne» og «Piknik med døden».

Ikke et menneske å se.

Ikke et hotell som er åpent.

Ikke noe hotell i det hele tatt, faktisk.

Derfor har vi avtalt overnatting på Wij trädgård, et forfallent hvitt herskapshus med et frodig hageanlegg, som egentlig fortsatt er vinterstengt. Vi har fått instrukser på forhånd, om å gå rundt til nordsiden av huset. Der skal vi finne ei vindeltrapp og under den ei postkasse der nøklene til rom nummer fire og fem er lagt ut. Vi følger anvisningen. Vindeltrapp. Postkasse. Ingen nøkler.

- Inte?, svarer Wijs kontaktperson Keith søvnig i telefonen.

- Dere har funnet vindeltrappa? Postkassa? Ja, men er dere sikker på at det er riktig hus?

Natta er svart. Brenneslene mange. Wij viser seg å ligge på motsatt side av bygda.

Når vi omsider finner fram til riktig adresse og låser oss inn, knirker det uhyggelig i trappa. Det er i slike øyeblikk man ikke må tenke Brødrene Dal og det skjellsettende TV-øyeblikket på 80-tallet der et par øyne beveget seg bak et maleri på veggen.

- Sjjj, ikke snakk om det en gang, hysjer Magasinets fotograf Linda.

Hun låser seg raskt inn på rom nummer fem.

Dagen etter: Høygravide Victoria skuler på oss bak ei tørrgran.

- Hun kan føde når som helst nå. Tvillinger, tror vi. Så det er klart hun er litt følsom, hvisker Lars Arkesjö (51).

Tatt i betraktning av at Sveriges kronprinsesse ennå ikke har sagt offisielt ja til sin utkårede, må dette kalles sensasjonelle nyheter. Et klassisk skandaleoppslag for tysk presse. Hadde det ikke vært for at Arkesjö er innehaver av bygdas elgpark og at den vordende moren han snakker om veier 350 kilo.

Daniel, avkommets far, har nettopp svelget unna 12 kilo pellets. I ei myr av gjørme og egen avføring har han lagt seg til rette for å tygge drøv. Daniel er mer enn prins. Han er skogens konge, snart kronet med et nytt, taggete gevir.

- Kom helt bort. Han er ikke farlig, hvisker Arkesjö.

Elgvokteren setter seg på huk ved det digre dyret. Klapper ham varsomt over hodet.

- Geviret felles hver høst og vokser ut igjen om våren. Ennå er det bare mykt og dekket av lodden pels. Kjenn selv, er det ikke skjønt?

- Eh. Han kan ikke bli oppfarende?

- Nei da. Han har kjent meg siden han var kalv. Så lenge han ligger i ro, er det trygt. Men hvis han reiser seg, må

vi komme oss ut fra innhegningen hur snabbt som hälst.

Daniel blunker dovent mot sin venn. Så snur han seg mot oss, inntrengerne. Pruster brått gjennom nesa og spytter ut en pellet. Før han stabler hele sitt voldsomme jeg på beina.

- Oj! Ut!

«Stort och varmt tack til Ockelbo kommun for lyckoønskningarna til vår forlovning. Vi vill även passa på at tacka for den hensyntagande og den dicretion som visats oss i Ockelbo». Et håndskrevet brev fra de rojale turtelduene henger i glass og ramme utenfor ordfører Magnus Jonssons (37) kontor. Jonsson, som representerer Sosialdemokratarna, har ikke noe ordførerkjede å pynte seg med. Slikt stæsj er forbeholdt de større kommunene i Sverige. Isteden legger han inn en snus og vifter med Ockelbo-vimpelen.

- Vi er oerhört stolte av Daniel. Selv om det er lenge siden han flyttet til Stockholm, sitter Ockelby-identiteten i for bestandig.

- Hva handler den om?

- Entreprenørånd. På sånne små steder hender ingenting av seg selv. Man må være kreativ og ta grep. Det har Daniel gjort med treningssentrene sine og alt.

- Partiet ditt har programfestet at monarkiet bør avskaffes?

- Det stemmer. Men for meg personlig er det ikke en veldig prioritert sak akkurat nå.

Johnsen har ikke tid til å innføre republikk. Han er opptatt med å arrangere bryllupsfest for 6000 gjester. Straks det avgjørende ordet «ja» er utvekslet der nede i Stockholm neste lørdag, skal hele Ockelbo danse barbeint i gresset med markblomster i håret og champagneglass i hendene. En lang kakebuffet er planlagt. 2010 gule ballonger vil sveve mot den sommerblå himmelen. Folk kommer til å bryte håndbak i glede, ser kommuneledelsen for seg. Lill Babs synger. Det blir svært.

- Profesjonelle PR-firmaer har oppsøkt oss. Oppmerksomheten blir så enorm, mener de, at lille Ockelbo umulig kan greie dette alene. Vi bør reise en statue av Daniel, foreslår de. Døpe om gatene. Åpne et Daniel-land. Journalister vil ha meg til å posere ved siden av pappfigurer av Daniel og Victoria. Men vi vil gjøre dette på Ockelbo-måten. Jordnært.

Kommunen brukte en hel dag på å diskutere hvorvidt de skulle flagge da forlovelsen ble kunngjort. Jonsson stakk selv ut på torget og ned på ICA-butikken for å foreta en meningsmåling. Kjentes det riktig med en folkefest? Självklart, svarte de forbipasserende.

Nå er ekstratog satt inn fra Stockholm og Sveriges største flatskjerm booket for direkteoverføring fra vielsen i Storkyrkan. Lokalt skal en stor del av feiringen foregå i og rundt Wij trädgård.

- Det er der vi overnatter, det.

Ordfører Jonsson sperrer øynene opp.

- Jaså? Hvilke rom har dere fått?

- Nummer fem, sier fotograf Linda, som ikke har hatt blund på øyet hele natta.

Til frokost klagde hun over at hun var blitt liggende og vri seg i senga. Rastløst. Nøkkelringen sluttet aldri å dingle i døra, forestiller hun seg.

Jonsson blir mørkerød i ansiktet.

- Det spøker der, ikke sant?, sier Linda.

Ordføreren holder armen sin opp foran øynene våre. Hårene står rett opp. Han nikker.

- Det er laget et helt radioprogram om rom nummer fem. Alle vet at det hender saker der. Men det er ikke onde krefter. De gjør ingen skade.

Smältvägen 12. Er det sånn det svenske Folkhemmet ser ut? Et rødt rekkehus med gule blomster i hagen. Her inne lever herr og fru Westling fortsatt sine rolige, små liv. Pappa Olle jobber som sosialsjef, mamma Eva har tjent til livets opphold i trauste Postgiro. Daniels tre år eldre storesøster Anna har ikke flyttet lenger enn til nabokommunen. Akkurat i dag ligger ingen spanske paparazzier på lur i rododendronbuskene. Men med jevne mellomrom kan skuelystne få øye på Säkerhetstjenstens kortesje av svarte biler som skrenser opp på gårdsplassen. Når Victoria og Daniel hopper ut, er det én ting de er ute etter: Lugn.

I løpet av et døgn i Ockelbo skal dette stå igjen som det sentrale stikkordet, det alle trekker fram når vi spør hva stedet kan tilby.

Fred.

Fravær av kjas, mas, press. Og av muligheten til å få servert et måltid etter klokka to.

Vi har gått Daniel-løypa. Forbi Kyrkans hus der prinseemnet pleide å spille pingpong som fjortis. Passert Ockelbo begravelsesbyrå og den lokale tattoosjappa, Marianns urtebod, Systembolaget, Coop og Ica, på vei til den nedslitte Perslundaskolen der han var elev med middelmådige karakterer i alle fag unntatt gym. Nå er vi sultne.

Atalanta, takeaway-pizzeriaen på hovedgata, blir redningen. Men hvilken ingrediens er det som går igjen i nesten alle pizzavariantene de har på menyen?

«Paradiso» er toppet med skinke, banan og fläskfilet.

«Romana» med skinke, reker, banan, fläskfilet og bearnéssaus.

«Kyckling» er dekket med kylling, peanøtter, curry. Og igjen: Banan.

Banan?

- Jättegodt, mener den tyrkiske pizzabakeren i Ockelbo.

Da frister det kanskje mer med bryllupskarameller? Eller prins- og prinsesse-te, med champagne- og jordbæraroma? På Skepparfruens skafferi selger de spesialdesignede godbiter på bokser med kongelig krone. I Ockelbos eneste klesforretning «Du & Jag» vegg i vegg står ei blid dame bak kassa med krone på magen.

- Vi har tatt inn disse T-skjortene med påskrift «Royal» i anledning festen, forteller Gullan Hansson (64) og skyter pondusen fram.

Barnebarna Mikaela (19) og Amanda (8) har også T-skjorter med bryllupstema.

- Mikaelas er finest, med prinsessa som kysser frosken. Jättegulligt!, mener Gullan.

I elgparken kan man få kjøpt Daniel og Viktoria-håndklær. De offisielle Daniel og Victoria-frimerkene er til salgs på ICA.

Dagligvarebutikken har dessuten dekorert inngangspartiet med et staffeli som holder et gullinnrammet portrett av kronprinsessa og den lokale helten.

- Gud, så fattige liv folk må ha som lar dette ta så mye plass. Det er bare to mennesker som skal gifte seg, what's the deal?, sukker Erika Magnusson (42), journalist i lokalavisa Arbetarbladet.

Hun definerer seg selv som republikaner og Ockelbo som et ikke-sted. Og det forestående bryllupet?

- Et veldig dyrt realityshow betalt av staten

På ungdomsklubben UG bobler champagnebrusen i plastglass med stett. Agurker og gulrøtter er skåret opp i strimler med dip til.

På scenen står ei ung jente med gitar på magen og tårer i øynene.

«Att ta fra oss den underbara 19-åring var en misstag, du såkallade Gud», synger Frida Heimer (19).

Hun har releasekonsert for sin første singel. I IKEA-sofaer foran henne sitter kompisene tett og lytter. Alle unntatt én, ham sangen er for.

- Niklas frøs i hjel på vei hjem fra fest for en måned siden. Han satt fast foten i ei grøft og ble funnet morgenen etter. Først gikk jeg bare rundt og var sjokkert i tre-fire dager, men så tenkte jeg «for fan, jag skall skriva en låt».

Da Frida og søsteren Mathilda (17) kom flyttende til Ockelbo fra Stockholm for fem år siden, ble de kalt «jävla 08-are».

- 08 er postnummeret til Stockholm. Sånt skitsnakk, det er en del av det her. I Ockelbo er man redd for forandringer.

- Sånn er det vel på alle små steder, mener Mathilda.

Frida lyser opp.

- Men Daniel betyr en forskjell. Han har satt Ockelbo på kartet. Det håper jeg at jeg også skal gjøre. Ikke bare i Sverige, men i hele verden. Til høsten flytter jeg tilbake til Stockholm for å gå på musikkgymnas og jeg har tenkt til å nå langt. Stemmen min er hes, litt spesiell. Ikke som alle andres, sier hun.

Mens Frida, Mathilda og venninnen Miriam Andersson (18) råner av sted i Miriams kongeblå bil og en eim av Wunderbaum, kjører vi ut i skogbrynet igjen til de ekte grantrærne. Et bilde av dem er en vesentlig del av Ockelbo-opplevelsen.

Det er da en gammel Volvo med igjentapet bakrute vrenger opp i grøftekanten ved siden av Magasinets fotograf. En skjeggete mann med snekkerbukser hopper ut. Han er neppe ansatt av turistmyndighetene.

- Jeg har fulgt med på dere i hele dag. Hvem tar du bilder for?, spør han bryskt.

- Vi ... Norske Dagbladet.

- I anledning bryllupet?

- Ja.

- Hmpfr.

Skjeggemannen snur og går tilbake til bilen sin, men kjører ikke av gårde. Han setter seg isteden ned på huk og begynner å tukle med den ene hjulkapselen.

Vi, derimot. Tråkker klampen i bånn. Like fort som Daniel Westling i sin tid gjorde. I retning Stockholm.•

tlo@dagbladet.no