- Ja, jeg snakker for mye. Og i store bokstaver. Det synes jeg er en fin ting. Men nå har jeg skjønt at det kan være smart å holde kjeft også, sier Agnes Bolsø.

Det dreier seg om tv-serien «Hjernevask», samt oppvasken, før, under og etterpå. Sosiologen og kjønnsforskeren Bolsø var en av flere norske forskere som stilte opp i NRK-serien - og som siden har angret bittert. Forskeren, som til daglig holder til ved NTNU i Trondheim, deltok i programmene som tok for seg homofili og kjønnsidentitet. Bolsø skjønte for seint at hun var blitt tildelt det hun kaller en av «skurkerollene i programskapernes dramaturgi», og forsøkte forgjeves å trekke seg.

Nå er Bolsø klar til å fortelle sin versjon av historien. Om kort tid lanseres boka «Folk flest er skeive - Queer teori og politikk», som i tillegg til å utdype forskerens syn og teorier også inneholder hele e-post-utvekslingen mellom Bolsø og NRK i forbindelse med «Hjernevask». I korrespondansen går det fram hvordan Bolsø gjentatte ganger er bekymret for at hun skal se latterlig ut, og hvordan Eia forsikrer henne om at det skal tvert om skal bli seriøst, morsomt og interessant for alle parter.

- Jeg gleder meg til boka kommer ut. Samtidig er jeg ganske nervøs for mottakelsen, sier hun og smiler. - Antakeligvis med god grunn.

På kontoret til Harald Eia satt en kjønnsforsker og lette etter ordene. Hun stotret. Stammet. Så ned. Bort. Og hele tida fanget kamera opp hver eneste detalj. Hovedproblemstillingen i «Hjernevask» var om ting er medfødt eller tillært, om det ligger i genene, eller om det er omgivelsene som former oss. Om arv og miljø. Det er den gamle konflikten mellom biologi og sosiologi. Programmene hadde på sitt meste 650000 seere.

Deler av det de fikk se var ikke noe pent syn.

Mens kjønnsforsker Jørgen Lorentzen valgte å gå til frontalangrep og slåss for sin faglige ære, valgte Bolsø å ligge lavt. Mens det sto på som verst her hjemme, befant hun seg nesten så langt fra Norge det er mulig å komme. Nå er det over en måned siden rulleteksten til siste program av Eias serie fadet ut.

På fortauet utenfor Grand Hotel i Oslo koser folk seg med overprisede halvlitere. Agnes Bolsø stormer inn døra. Hun er andpusten og smørblid rett fra en gjesteopptreden på Blindern. Håret er gråmelert, og det er garantert ikke noe Botox i dette fjeset. Bevegelsene er raske og figuren er spenstig. Hun bestiller en halvliter og forteller om hvordan det var å møte alle sine kolleger for første gang etter «Hjernevask», («Mye støtte. Veldig hyggelig»), om hvorfor det er like greit å bestille et stort glass øl med en gang, («Så slipper du plage kelneren unødig»), og om hemmeligheten for å få sove, selv når problemene i hverdagen synes uoverkommelige («Å lese romantiske kioskromaner på nytt, slik at det ikke kommer noen overraskelser»). Og at jobboppholdet i Australia var planlagt lenge før «Hjernevask» gikk på lufta.

Det er vanskelig å skjønne at den munnrappe dama på den andre siden av bordet er den samme som satt og mumlet hjelpeløst på tv.

- Med mindre man har sittet foran et kamera og blitt intervjuet på den måten, skjønner man det ikke. Jeg skjønte det ikke sjøl, sier hun alvorlig. - Eias intervjustil minnet mest om et forhør, og til slutt var jeg helt knust. Helt ferdig. Det er uetisk å pushe så hardt på at intervjuobjektet ender i et hjørne, og så sende det på tv.

- Burde ikke forskere på ditt nivå tåle såpass?

- Det kommer an på hvor masochistisk man er, sier hun tørt. - Hvis jeg hadde vært mer rutinert, mer medievant, ville jeg ikke blitt med på dette i det hele tatt. Men da jeg først hadde sagt ja, var det vanskelig å snu. Jeg forsøkte å stille spørsmål ved forutsetningene, som for eksempel hva han mente med homofili, som det er helt grunnleggende å ha en definisjon på før man kan begynne å diskutere. Men her ble det bare latterlig. Jeg ble en representant for dem som er dumme og språkfokuserte.

- Visste du ikke hva du gikk til?

Bolsø puster dypt.

- I etterkant ser jeg at den skriftlige premissen av programmet kan tolkes på flere måter. Men jeg forsto min rolle som en motstrømsforsker i forhold til homoeliten, og så måtte jeg i stedet forsvare mine teorier i forhold til en spesiell form for atferdsgenetisk forskning. Det var jeg ikke forberedt på. Ting jeg sa, ble flettet inn i helt andre sammenhenger. Det var helt forferdelig, sier hun.

Bolsø forteller at det siste halve året har vært et helvete.

- Har det fått konsekvenser for deg rent faglig?

- Jeg vil tro at mine kolleger er såpass våkne at de skjønner hva som skjedde. På lengre sikt vil det komme artikler og publikasjoner som vil analysere alt dette. Så egentlig tror jeg ikke det. Men man vet aldri.

- Hvordan har alt som skjedde virket inn på deg som menneske?

Bolsø rister sakte på hodet.

- Jeg har nesten ikke sovet og har slitt med spørsmål av typen «hvorfor var jeg så dum at jeg ble med på dette her?» Jeg har følt skam og sjølforakt. I mine mørkeste stunder har jeg tenkt at det ikke er verdt det. Heldigvis er jeg ikke suicidal av meg.

Ifølge Statistisk sentralbyrå havarerte hele 22100 ekteskap i fjor. I 1953 var tallet under en tiendedel av dette. Noe av det siste foreldrene til Bolsø rakk før hun kom til verden, var å gå fra hverandre. Så Agnes vokste opp med sin mor og sine to eldre søstere. Fra starten var pappa redusert til en fjern figur jentungen bare drømte om.

- Skilsmisse var noe annet da. At far skulle ha kontakt med barna var ikke aktuelt. Jeg skapte meg nærmest et mytologisk bilde av pappa. Det var ikke så rart, for alle snakket pent om ham. Han var snill, vakker og interessant - og mamma var hele tida veldig glad i ham.

- Hvorfor ble de skilt?

- Pappa var sjømann og seilte i utenriksfart. Mamma visste at han hadde ei jente i hver havn, og det var på en måte greit. Men da hun skjønte at han hadde vært sammen med en kvinne i Norge, ble det noe helt annet. Mamma var enormt stolt og mente at det rett og slett ikke gikk an å ta tilbake en som hadde vært utro.

- Nå mens jeg har ekspertisen her: Hvordan har det preget deg som kvinne å vokse opp i et hjem uten en mann?

Bolsø ler.

- Ja, si det. Det har helt sikker preget meg, men hvordan er vanskelig å si. Det var andre menn der. Jeg hadde et nært forhold til mine onkler, og til tross for at jeg var et skilsmissebarn i ei tid der folk ikke skilte seg, vil jeg si at barndommen min var harmonisk.

- Hvor gammel var du da du møtte faren din?

- Det var først i 1977, så da var jeg tjuefire, sier hun uten å tenke seg om et øyeblikk. Et slikt regnestykke krever ikke mye fra en som har mellomfag i matematikk med imponerende karakterer.

- Hvordan gikk det møtet?

Hun sukker tungt.

- Jeg var jo AKP-er og akkurat da veldig opptatt av klassekampen, mens han var opptatt av miljø og åndelige verdier. Men jeg kjørte på med mitt. Nei, det var nok ikke den beste måten å bli kjent på.

Bolsø besøkte ham igjen noen år etterpå.

- Da var Vegar født og jeg var opptatt av at han skulle få møte pappa, og omvendt.

- Hvordan gikk det?

Bolsø presser leppene sammen og svelger.

- Han var blitt syk. Hadde fått lungekreft. To år etter døde han.

De som kjenner Agnes Bolsø godt beskriver henne som et følelsesmenneske. En kvinne om både ler og gråter lett. I tillegg er hun sta og stolt. Og kanskje aller viktigst: Bolsø beskrives som søkende, nysgjerrig, og åpen for nye ting.

Det var i de dager idealistiske kvinner reiste rundt om i landet for å avpornografisere Norge. De kom også til Yrjarshall på Ørlandet, og blant publikum denne kvelden en gang tidlig på 80-tallet satt Bolsø. Mens eksemplene på kvinneundertrykkende porno dekket lerretet og foredragsholderen snakket om hvor ille dette var, satt Bolsø og planla aksjoner. Det innebar at hun måtte pløye gjennom alt som fantes av porno på Ørlandet.

- Det viste seg at jeg tente på pornobildene. Rett og slett. Samtidig var jeg fascinert av hun som reiste land og strand rundt og viste lysbilder. Det ble en slags kobling, en krysserotisering. Pornoen erotiserte meg, og jeg erotiserte den som viste pornoen.

- Du satt der og hadde fuktige drømmer om foredragsholderen som skulle overbevise deg om pornoens skadelige effekt?

- Ja! Ha ha ha!

- Og det var en kvinne?

- Det var det. Jeg hadde ikke hatt noen «tilbøyeligheter» tidligere, dette kom veldig plutselig. Og det var fantastisk!

- Og aksjonsarbeidet var en utløsende faktor for at din interesse for kvinner ble vekket?

- Ja. Det handlet om lyst, rett og slett, sier hun og smiler fornøyd. - Det er forresten også en ganske interessant historie, rent faglig sett. Jeg ble opptatt av seksualitet, erotiske symboler og makt, sier hun.

Heller ikke når det gjelder fag, kan man beskylde Bolsø for å være prippen. Dette er tross alt kvinnen som skrev en doktoravhandling om «Power in the Erotic: Feminism and Lesbian Practice», som blant annet handlet om hvordan «informantene forholder seg til penetrasjon - til å bli penetrert av og selv penetrere en annen kvinne med hender, fingre eller dildoer.»

- Jo da, sier Bolsø og nikker. - Men det handlet også om mer enn det. Jeg ble opptatt av seksualitet og makt, og penetrasjon assosieres med makt. Til det maskuline. I 70-talls lesbianismen, særlig i USA, var penetrasjon både ulesbisk og ufeministisk. Jeg synes å huske at jeg konkluderte med at penetrering med fingre ikke nødvendigvis forbindes med makt. Men dildoer er vanskelig å avhierarkisere.

- Hvordan ble oppgaven mottatt?

- Det gikk bra, men jeg ble kritisert av noen for å ha innført heteroseksualiteten i det lesbiske. Det lesbiske skulle være ubesudlet, sier hun.

- Hvordan tok omgivelsene dine at du plutselig var interessert i kvinner?

- Mamma syntes det var helt greit. Hun mente at det var mye lurere å ha en kvinnelig enn mannlig samboer fordi jeg kom til å få mye mer støtte i hverdagen. Men hun skjønte ikke helt dette med begjær. Hun var ikke fordømmende på noen måte, men hun skjønte det bare ikke. Søstrene mine var det verre med. De ville først ikke tro på det. Vi hadde jo festet mye sammen og hele oppveksten var det bare gutter, gutter, gutter.

- Hva sa barna dine?

- Det var ikke så veldig festlig for dem heller. Men igjen, det er vanskelig å si hva de reagerte på. Var det partnerne jeg valgte, eller at homoseksualiteten som sådan kom inn i livet deres? Heteroseksuelle som får nye partnere opplever ofte også den typen problemer.

- Du har kvinnelig kjæreste nå. Men kunne du se for deg at du en gang slår deg sammen med en mann igjen?

- Å ja, selvfølgelig. Men jeg håper at forholdet jeg er i nå vil vare.

Og her er vi tilbake til Bolsøs nye bok. Queer-teori er en forholdsvis ny og omdiskutert retning innen kjønnsforskning. Den stiller spørsmål ved hvorfor seksualitet skal avgjøre hvorvidt en blir akseptert av samfunnet eller ei. Merkelapper som hetero og homo står ikke høyt i kurs.

Her snakker man om kjønn som mangfoldig, at seksuell orientering ikke er noe man er født med.

- Seksuelle fantasier og begjær er komplekst, både hos kvinner og menn.

- Du sier at kvinner kan se på andre kvinner som seksuelle objekter uten å være lesbiske?

- Ja. Vi har en tendens til bare å knytte begjæret til den kjønnede kroppen. For eksempel, når en mann ser på heteroporno, er det ikke gitt at han identifiserer seg med mannen i tablået.

- Ikke?

- Nei. Jeg forstår homoerotikk alltid til stede som en mulighet. I «Hjernevask» var man opptatt av å finne sammenhenger mellom kjønnsidentitet og fysiske karakteristikker, som lengden på fingre, størrelse på ører og kjønnsorganer, fysiske trekk ved hjernen, sittestilling og den slags.

- Hvorfor er det problematisk?

- Fordi de ikke klarer å måle noe basert på biologi alene. De må også stille en rekke spørsmål. Hvordan fantaserer du? Hvordan blir du tent? Hvordan praktiserer du? Og til slutt må de spørre vedkommende direkte: Er du homoseksuell?

- Er boka di et oppgjør med «Hjernevask»?

- Den var egentlig ment som et oppgjør med homobevegelsen som ikke vil høre snakk om queer teori og de tankene om homoseksualitet som jeg er opptatt av. Det finnes en del homoaktivister som sier: «Legningen er fast, og den kan jeg ikke gjøre noe med, så respekter meg og gi meg mine rettigheter.» Da oppstår også en politisk allianse mellom forskere som leter etter årsaker til homoseksualitet og homoaktivister som søker rettigheter på grunn av avvik og sykdom.

- Hvorfor er du og så mange av dine kolleger så skeptiske til den biologiske forklaringen av seksuell legning?

- Det handler mye om ideologi, selv om debatten i forbindelse med «Hjernevask» påstår noe annet. I boka mi viser jeg hvordan helt sentrale forskere som leter etter årsaken til homoseksualitet, mener at når en finner den fysiske årsaken til homoseksualitet, skal man kunne abortere fostre som kan utvikle seg til å bli homoseksuelle individer. En av dem heter John Michael Bailey.

- Men han var ikke med i programserien?

- Nei, men han er med i boka som Eia og Ole Martin Ihle skrev i forbindelse med serien. I tillegg publiserer Bailey sammen med Gerulf Rieger, som var med i «Hjernevask». Han har også vært mentor og faglig veileder for Rieger.

Bolsø nipper til halvliteren.

- Den andre - og faglig viktigste grunnen - er at denne forskningen rett og slett ikke er god nok. Den klarer ikke å etablere en forbindelse mellom en genetisk, hormonell eller nevrologisk situasjon i kroppen, og det homoseksuelle begjæret. Det vi sa i programmet var at forskningen var av dårlig kvalitet. Og at det var visvas.

- Angrer du på at du sa det?

- Eia skulle aldri ha sendt det.

- Og du skulle aldri ha sagt det?

- Nei, jeg skulle holdt det for meg sjøl.

- Du og dine kolleger framsto som ganske arrogante i forhold til annen forskning …

- Jo, jeg ser det, men altså … Når vi så kontant avviser den forskningen Eia kommer med, er det fordi vi kjenner den igjen. Det er nærmest en ryggmargsrefleks. Den dukker opp med jevne mellomrom under forskjellige regimer, og med tilhørende store medieoppslag. Mye av dette er forskning som ikke holder mål.

Bolsø lener seg tilbake. Tenker seg om.

- En annen ting er at etter man klarte å åpne det menneskelige DNA, har man skjønt begrensningene av hva en faktisk kan lese ut av det.

- Hvilke begrensninger da?

- Et talende eksempel er høyde på barn i forhold til foreldre. Her er det åpenbart en sammenheng. Så har de sett på arvestoffet til 30.000 mennesker og ut fra det klart å identifisere 40 forskjellige genetiske komponenter som kan assosieres med variasjon i kroppshøyde. 40! Og samtidig forklarer de bare bitte, bitte, bitte lite grann av hvorfor vi varierer i noe så åpenbart som kroppshøyde. Da kan du bare tenke deg for et enormt måleproblem en får når det handler om homoseksualitet! Eller hvorfor folk skiller seg! Eller begynner å røyke! Mange av Eias favoritter ser ikke begrensninger i hva arvbarhetsstudier kan fortelle, men de når lett media med sine historier.

- Tror du ikke at det i noen tilfeller, når noen hardnakket sier at de alltid har følt seg hetero eller homo, kan ha med arv å gjøre?

- Ja, det blir et spørsmål om tro, for man vil sannsynligvis aldri finne det ut.

- Og du tror ikke?

Bolsø smiler og rister sakte på hodet.

- Nei, jeg tror ikke. •

eal@dagbladet.no