Anmeldelse: Venezia 1681: Den unge glassblåseren Corradino Manin flykter gjennom Venezias mørke gater med en mystisk bok under kappen.

Han ender i Calle della Morte, dødens gate, der en attentatmann utsendt fra det fryktede «Timannsrådet» tar ham igjen og borer en glassdolk gjennom ham.

Og, som det heter i boka; «Da han gikk under i det iskalde dypet, lukket lagunen seg over kroppen hans uten å etterlate seg mer enn en knapt synlig rift i vannet».    

Solkongen

Dette er den dramatiske åpningen på britisk-italienske Fioratos historiske drama. Den gir innblikk i glassblåserkunsten i Venezia. Det var hovednæringen til den venetianske republikk, og så høyt skattet at glassblåserne ble holdt fanget på øya Murano med sine yrkeshemmeligheter.

Blant dem altså unge Corradino, eneste gjenlevende etter en adelig slekt som ble myrdet. Ved et tilfelle finner han oppskriften på det berømte venetianske speil, og den hemmeligheten holder ham i live. For å redde sin datter, som han får med en prinsesse som dør i barselseng, tvinges han til å oppgi sin hemmelighet til Ludvig XIV av Frankrike. Solkongen har nemlig storslåtte planer for en speilsal han vil bygge i Versaille.   

Britisk-italienske Fiorato har ikke spart på kruttet i denne boka som er et klassisk eksempel på det en kaller oppskriftslitteratur.

Her etter malen som gjelder brorparten dagens historiske romaner, der en fortidshistorie parallellføres med en historie fra vår tid. Hos Marina Fiorato veksler vi mellom det eksotiske 1700-tallet og en ikke fullt så eksotisk nåtidsfortelling om Curradinos etterkommer Nora Manin.

God underholdning

Den britiske glasskunstneren Nora Manin har nylig blitt forlatt av sin ektemann. Hun drar til Venezia for å komme seg vekk. Men også for å spore opp sin italienske forfar. Der får hun seg jobb på en av Venezias glassblåserfabrikker.

Hun treffer en kjekk politietterforsker, blir rundlurt av ondskapsfull kvinnelig journalist, og uglesett av sine glassblåserkollegaer. Spesielt den bitre Roberto, etterkommer av en glassblåser som muligens ble forrådt av Curradino.

Dette er ikke stor litteratur. Men det er god underholdning. Den inneholder alt hva hjertet begjærer av historisk dramatikk og samtidsromantikk. Det synes også som Fiorato har satt seg godt inn i glassblåserkunstens historie. Den delen av romanen er både spennende og interessant. Nå vet jeg ikke om det er originalen eller en litt slapp oversettelse, men boka har et nokså patosfylt omtrentlig språk som med fordel kunne vært atskillig strammere.