ANMELDELSE: «Synes dere det er helt i sin orden at fire mennesker bor på fire hundre kvadratmeter mens massevis av andre, og kanskje noen utstøtte diktere blant dem, ikke engang har noen anstendig bolig og må klumpe seg sammen femten stykker på tyve kvadratmeter?»

Verdens dommer

Spørsmålet blir stilt av tolv år gamle Paloma. Hun bor med sin snobbete rike familie i en fornem leiegård i Paris. Hun er intelligent, så intelligent at hun spiller åndssløv for å få være i fred.

En «verdens dommer» som har bestemt seg for å ta sitt eget liv. Hun vil ikke inn i en virkelighet der alle «har fulgt den samme veien; en ungdomstid da man forsøker å få intelligensen sin til å bære frukter, å presse studieårene som en sitron og å sikre seg en elitestilling; deretter et helt liv da man lurer forskrekket på hvordan slike forhåpninger kunne munne ut i en så tom tilværelse. Folk tror de følger stjernene og så ender de som gullfisk i en bolle.»

Datter av ingenting

Noen etasjer under bor portnerkonen Renèe. Hun er 54 år og enke etter «en liten og tørr gammel almestubbe». Renèe er født i et fattigslig hjem på den franske bygda. Hun leser Marx og Husserl. Hun har en katt oppkalt etter Tolstoj, og hun kvikker seg opp på «Døden i Venedig». Men, i likhet med Paloma, bruker hun mye energi på å skjule sin intelligens. Hun har alltid tv høyt på, med de mest åndsforlatte såpeserier. Hun snakker bevisst klumsete og vulgært, slik en portnerske skal. Hvorfor?

«La oss si at tanken på å slåss i en verden av rikmannsbarn gjorde meg sliten allerede før jeg forsøkte — jeg som var datter av ingenting, uten skjønnhet eller vidd, fortid eller ambisjoner, forbindelser eller glans.»

Skakk humor

Jeg må innrømme at mine forventninger til bøker som topper bestselgerlistene ikke er veldig høye når det gjelder den litterære originaliteten — eller kvaliteten om du vil. Det er ofte gode fortellinger, men med et preg av oppskrift. «Pinnsvinets eleganse» er et lysende unntak. Ikke nødvendigvis fordi det er en vellykket roman. Den er snarere ganske stillestående. Men fordi den er stappfull av sitatvennlige beskheter. Den er lettlest når du først kommer inn i rytmen. Og den er full av skakk humor.  

Romanen er fortalt vekselvis av de to, som etter hvert finner hverandre gjennom den styrtrike japaneren Kakuro Ozu. Han er nesten for god til å være sann; humanist og estet, som til de snobbete naboenes forundring kun interesser seg for den sky og vanskelige tolvåringen og den grimme portnerkona.

Fortjener å dø

Tematikken er klassereise. Boka er overraskende fordi Renèe nekter å foreta en slik reise. Hun avskyr de rike som misbruker sin åndelige kapital på kun å klatre. Hun mener det er utilgivelig når en av snobbedamene leverer en skriftlig beskjed med gal tegnsetting:

«Samfunnets utvalgte, de skjebnen fritar for den trelldommen som er den fattiges lodd, har i utgangspunktet den dobbelte oppgave med å dyrke og respektere språkets prakt. Og at en Sabine Pallières mishandler tegnsettingen, etr en desto alvorligere form for blasfemi fordi det samtidig finnes fabelaktige diktere som er født i stinkende campingvogner eller søplete drabantbyer, og som likevel føler den hellige ærbødigheten for språket som vi skylder skjønnheten. De rikes plikt er skjønnheten. Hvis ikke, fortjener de å dø.» 

Intelligente beskheter

Det er portnerkonas intelligente beskheter som bærer denne boka, gjennom Kjell Olaf Jensens solide oversettelse. En bok bygget opp av formuleringer som denne:

«Om det finnes noe jeg virkelig avskyr, så er det disse perverse rikingene som kler seg som fattige, med tøystykker hengende i laser, grå ulluer, uteliggersko og blomstrete skjørt under slitne gensere. Ikke bare er det stygt, det er krenkende også: Ingenting er mer foraktelig enn de rikes forakt for de fattiges begjær».