ANMELDELSE: «Jeg oppdaget det eventyrlige i åndeligheten» slår Elizabeth Gilbert fast i «Spis elsk lev». Det er en slags selvbiografi som dekker tre år av amerikanske Gilberts liv. Det starter med en vanskelig skilsmisse, årsaken vil hun ikke fortelle oss for de er «for personlige og triste». 

Gilbert bryter sammen: «Det som skjedde var at jeg begynte å be. Du vet — til Gud liksom.» Hun ber en ydmyk bønn: «Hei Gud. Hvordan har du det? Jeg heter Liz. Hyggelig å treffe deg.»

Hellig pizzadeig

Den deprimerte og ulykkelige kvinnen reiser til Italia der hun originalt nok lærer seg kunsten å nyte. For nytelse er viktig får vi vite. Og i Italia er de gode til å nyte. Ja, de er også gode til å lage mat. Pizzadeigen for eksempel, «O hellige av de hellige». Modige Gilbert lever i nuet. Hun ser fotball og kunst, og er fri nok til å legge på seg elleve kilo under oppholdet.  

Så bærer det videre til India. Da er det tid for vegetarmat og åndelighet. Gilbert finner en guru og gir oss innblikk i yogakunsten. Hun har lange samtaler med sjelen sin. Den er streng.

«Desperat ber jeg sjelen min om å være så snill og tre til side og la meg finne Gud, men sjelen min stirrer på meg med et kaldt blikk og sier; jeg kommer aldri til å la deg gå forbi meg.»

Etter hvert gir den gjenstridige sjelen etter for Gilberts desperate bønn: «Vis meg skammen sa jeg til sjelen. Kjære vene, hvor mye fryktelig jeg så da.»

Møte i luften

Gilbert blir så avansert i yogakunsten at hun letter. Når hun ligger der "høyt over verden" kommer eksmannen svevende og sier "Hei vennen". De to  forsones der oppe i eteren. "I forbindelse med dette møte, på dette gjensynets nivå, var det bare to kjølige blå sjeler som allerede forsto alt."

Med forbehold om at den stakkars oversetteren i hvert fall ikke har høynet nivået på denne boka, er Gilberts språk så voluminøst og upresist at det er parodisk. Krydret med leksikale fakta og reisebeskrivelser som skrevet av «Lonely Planet».

De billedlige eksessene topper seg da hun kommer til Bali, blir «fri for falskheten», og finner balansen. Balanse i livet er nemlig viktig, kan Gilbert opplyse om da hun står der: «Naken i morgensolen, jeg har bare et laken rundt skuldrene, forsvinner jeg inn i nåden, og svever over rommet lik et lite skjell som balanserer på en teskje.»