KONSERT (Dagbladet): Med fare for å bli lagt for hat av store deler av fanskaren - og enda verre, å få Frode Øverlis Jokkes vrede kastet over seg:

Kiss er et temmelig patetisk orkester.

En evighetsmaskin

Det er ikke musikken som gjør Kiss til et underholdende band. Det er staffasjen — og den er i klasse for seg.

I over 35 år har maskefjesene fascinert en hel verden.

Og fascinert ble vi av dette sirkuset: Kiss synes å være en evighetsmaskin — et virus vi ikke blir kvitt.

Klisjéfylt ferd

Konserten åpnet spektakulært med at Gene Simmons, Paul Stanley og Tommy Thayer kommer svevende over trommis Eric Singer.

Bandet sparker i gang med «Modern Day Delilah» akkompagnert av fyrverkeri, bomber og granater.

Og slik fortsetter Kiss sin klisjéfylte ferd med lys og visuelle effekter.

Bare en forretningsidé

«Crazy Crazy Nights» er gnisten som tenner publikum. Artister og sceneelementer blir vektløse og svever med illusorisk treffsikkerhet i løse lufta.

«I'm An Animal» er tung mens «I Love It Loud» serveres bloddryppende fra Genes munn.

Kiss er mer en forretningsidé enn et band. De en parentes i den kredible hardrockverdenen, men det låter likevel fett når du utgyter sine middelmådigheter.

I forlegenhet

Hvis man vil massesuggereres på et musikalsk frikshow, være sammen med menigheten på et morbid vekkelsesmøte, fråtse i splatter og bombarderes av et audiovisuelt monster, så er en Kiss-konsert riktig sted.

Paul Stanley flørter med Zeppelins «Whole Lotta Love» før «Black Diamond», og setter dermed hele sin katalog i forlegenhet.

Da kan man sveve over publikum til toner av «I Was Made For Lovin' You» så mye man lyster.

Men fjerner man sminken og kler bandet nakent, er ikke Kiss annet enn et gammelt ludder. En patetisk parentes.