Etter tjue minutter av «The A-Team» tenker du: Dette er en DUM film
FILM: Ordboka oversetter «wisecrack» med «vittighet, kvikk bemerkning». Jeg er svak for wisecracks, men som alltid er det et spørsmål og timing og dosering. «The A-Team» er to timer med machovittigheter, stadig avbrutt av mer eller mindre sannsynlige actionsekvenser. Det føles som å stå ansikt til ansikt med en glisende, selvfornøyd komiker som gir deg en på tygga mellom hver vittighet: wise-crack!, wise-crack!.
Etter ti minutter er du mørbanket, før du engang har rukket å bli kjent med de fire komikerne, ledet av Liam Neeson. Det vil si, du blir aldri kjent med dem: De er en gjeng tobeinte vitsebeholdere som gjør det skarpt i den kjente filmøvelsen rytmisk sportsgymnastikk med maskinpistol.
TV-serien som moroa er «bygget» på, besto av 98 episoder midt på 80-tallet og det er vanskelig å se noe annet påskudd for denne filmen enn pubertal nostalgi.
Det forvirrede plottet omhandler den eneste pressa utenfor USA som kan trykke dollar. Våre fire Army Ranger-venner skal stjele trykkeplatene og en milliard dollar tilbake fra noen kjeltringer i Bagdad, men både CIA, hæren (Jessica Biel) og en gjeng Blackwater-inspirerte leiesoldater er ute etter platene. Forviklinger oppstår — i form av wisecracks og eksplosjoner, selvsagt. Etter tjue minutter tenker du: Dette er en dum film.
Joe Carnahan er en talentfull machoregissør. I hvert fall tenkte jeg det etter å ha sett «Narc». Hans neste film, «Smokin' Aces» var et steg i feil retning og nå har han vandret «off the reservation». Det finnes riktignok pauser til ettertanke i «The A-Team», uten at dette gjør gutta mer interessante. De snakker om lojalitet og ære og meningen er å gi oss en leksjon i barsk patriotisme, men det hele blir som sagt i teiteste laget.
Etter tretti minutter tenker du, øøøy, betalte ikke jeg nettopp penger for å komme inn her? Jeg ville se A-laget sparke rumpe, andres rumpe. Ingen steder på billetten står det at Carnahan og hans armé av digitale effektmakere skal hamre løs på mine nett- og trommehinner til hjernen kapitulerer. Noen glemte å fortelle Carnahan at torturister sjelden oppnår den effekten de er ute etter.
Etter ti minutter er du mørbanket, før du engang har rukket å bli kjent med de fire komikerne, ledet av Liam Neeson. Det vil si, du blir aldri kjent med dem: De er en gjeng tobeinte vitsebeholdere som gjør det skarpt i den kjente filmøvelsen rytmisk sportsgymnastikk med maskinpistol.
Full forvirring
TV-serien som moroa er «bygget» på, besto av 98 episoder midt på 80-tallet og det er vanskelig å se noe annet påskudd for denne filmen enn pubertal nostalgi.
Det forvirrede plottet omhandler den eneste pressa utenfor USA som kan trykke dollar. Våre fire Army Ranger-venner skal stjele trykkeplatene og en milliard dollar tilbake fra noen kjeltringer i Bagdad, men både CIA, hæren (Jessica Biel) og en gjeng Blackwater-inspirerte leiesoldater er ute etter platene. Forviklinger oppstår — i form av wisecracks og eksplosjoner, selvsagt. Etter tjue minutter tenker du: Dette er en dum film.
Hamring og jamring
Joe Carnahan er en talentfull machoregissør. I hvert fall tenkte jeg det etter å ha sett «Narc». Hans neste film, «Smokin' Aces» var et steg i feil retning og nå har han vandret «off the reservation». Det finnes riktignok pauser til ettertanke i «The A-Team», uten at dette gjør gutta mer interessante. De snakker om lojalitet og ære og meningen er å gi oss en leksjon i barsk patriotisme, men det hele blir som sagt i teiteste laget.
Etter tretti minutter tenker du, øøøy, betalte ikke jeg nettopp penger for å komme inn her? Jeg ville se A-laget sparke rumpe, andres rumpe. Ingen steder på billetten står det at Carnahan og hans armé av digitale effektmakere skal hamre løs på mine nett- og trommehinner til hjernen kapitulerer. Noen glemte å fortelle Carnahan at torturister sjelden oppnår den effekten de er ute etter.
