ANMELDELSE: Vi vet det jo godt. Forfattere lever muligens av å skrive bøker, men helst ville forbløffende mange av dem heller tilbrakt tida med å se fotball. Noen av dem spiller selv, andre ser kampene som et speil av menneskets eventuelle sjel.

Boka «VM 2010 - 32 land 33 tekster» er skrevet av 33 forskjellige mennesker, og den forteller først og fremst om hvor mange måter det går an å skrive om fotball på.

Boka er blitt både fargerik og velorganisert. Lag for lag blir gått igjennom, pluss Irland, fordi samtlige synes å være enige om at landet burde vært med. Som kjent ble irene håndfast banket ut av neven til den franske spilleren Thierry Henry.

Svindelforsøk

Boka rommer mye fakta, for eksempel om Sør-Afrika, skildret av fotballdirektør Kjetil Siem, men også fantasirike vinklinger. Bjørn Esben Almaas velger å beskrive Nigeria i form av fortellingen om sin mailkontakt med en nigeriansk svindler, og Endre Ruset forteller om et møte med den idrettsleksikalsk orienterte svensken Per Olov Enquist i Slovakia. Dag Solstad skriver om Nord-Korea (for anledningen i håndskrift) og har spadd opp sitt minne om kampen mellom Kim Il Sungs gutter og Portugal i 1966, en artig historie, men strengt tatt litt snaut i forhold til å vurdere dagens lag. På den annen side: Hvem kan vel det?

Klangen av navn

Tomas Espedal skriver om Sveits. Det vil si, han gjør egentlig ikke det; hans epistel er snarere en bekjennelse av at han ikke vet et døyt om laget. Litt i overkant arrogant, i forhold til andre som virkelig har lagt seg i selen for å orientere seg om en nasjons historie, særpreg og vinnersjanser - i tillegg til å finne en litterær ramme av metaforer eller egne opplevelser som setter det hele i en dikterisk/essayistisk ramme. Man kan for eksempel mene hva man vil om Serbia, men klangen av navnene på spillerne har uansett «noe fantastisk over seg, noe svimlende ukjent».

Drillo (ikke Jon Michelet!) har skrevet om Brasil og memorer sine triumfer samtidig som han forteller hvordan han så Brasil spille mot Sovjetunionen i Göteborg allerede i 1958.

«England er verdens beste fotballag,» lyder omkvedet i Oddmund F.J. Vaagsholms artikkel, mens Knut Hoem slår fast at tyskerne aldri vil klare å vekke begeistring utenfor Tysklands grenser - selv om de vinner hele turneringen.

Karl Ove Knausgård har tatt en pause i sin egen kamp for å skildre Argentina. Han skriver også om diktere som Marcel Proust, Julio Cortazar og Jorge Luis Borges fordi artikkelen handler om forholdet mellom drøm og virkelighet. Han røper til og med at arbeidstittelen til «Min kamp» lenge var «Argentina». Så nære var vi å få seks bind «Argentina» i norsk litteraturhistorie.

For kaffebordet

Samlet sett er denne boka - med sine styrker og svakheter - et fargerikt supplement til den norske fotballitteraturen.

Dessuten er det en bekreftelse på den angivelige åndselitens tiltrekning til et spill der 22 mann slåss om en ball.

Ei bok for det såkalte kaffebordet, som kan nytes i glede og irritasjon, avsnitt for avsnitt, under kjedelige kamper og reklamepauser. For ordens skyld: Ingen kvinnelige forfattere har bidratt i boka.