Der noen bare ser begrensninger, ser andre muligheter.

Sony skal være svært glade for at spillskaper Hideo Kojima sorterer under sistnevnte gruppe, for med «Metal Gear Solid: Peace Walker» har han levert et spill som PlayStation Portable-maskinen sårt trengte.

I lang tid har maskinen fått rikelig med anledning til å samle støv, ettersom det ofte er lenge mellom hver gang noen lanserer et spill det virkelig ligger litt innsats bak.

Med «Metal Gear Solid: Peace Walker», som var på nippet til å bli det offisielle femtespillet i serien, har Kojima klart å feste så mye kjøtt på beinet at det nesten er utrolig at vi har med et håndholdt spill å gjøre.

Hadde alle PSP-spill vært like omfattende og velproduserte som dette, ville maskinen neppe fått ligge like mye i fred som den dessverre nå gjør.

Handlingen utspiller seg noen år etter det vi opplevde i «Metal Gear Solid 3: Snake Eater», og fortsatt ligger spenningene mellom øst og vest til grunn for en historie som i kjent stil inneholder stormannsgalskap, masseødeleggelsesvåpen, forvirring og store mengder sniking.

Vi styrer selveste Big Boss, eller Naked Snake, som er i ferd med å bygge opp den statsløse leiesoldatgruppen Militaires Sans Frontieres.

De blir kontaktet av en professor fra Costa Rica, som sammen med sin unge elev Paz ('fred' på spansk), kommer for å be om hjelp. En CIA-støttet gruppe har tatt til våpen i landet, og skadet Pax på det groveste.

Det er dette hensynet som teller når Snake velger å hjelpe til, selv om han raskt skjønner at professoren egentlig er en KGB-agent - med alt det medfører.

Hovedoppdragene i spillet tar deg gjennom en rekke tett sammenknyttede småbrett som i all hovedsak utspiller seg i jungelen.

Her må du gjennomføre forskjellige oppdrag der du belønnes etter hvor god snik du har vært. Dette kan tidvis være en tøff affære, noe som forsterkes av PSPens begrensede kontrollmuligheter, samt at du ikke mellomlagrer underveis i oppdragene.

Heldigvis er spillet mer enn bare delikat sniking, du vil også snuble over både heftige våpen og egnede ting å bruke dem på.

På toppen av både historieoppdragene og en rekke mindre sideoppdrag, ligger et strategielement der du må samle inn mannskap (via fiffige personellballonger i felten), som kan jobbe innen forskjellige felt i organisasjonen din.

Hvor du plasserer folkene avgjør om du får en sterk hær, en god utviklingsavdeling, og så videre - det er i detaljene storheten ligger.

Og når det hele sys sammen av fantastiske, interaktive kuttscener i en grov, kaligrafisk stil, er det bare å gi seg ende over.

Dette er et spill alle PSP-eiere bør innfinne seg med snarest mulig.