ANMELDELSE: Det tar nokså lang tid før Anna Gavalda kommer skikkelig i gang i denne boka. Den handler om den middelaldrende arkitekten Charles. Han har en iskald og smellvakker kone, en kjærlig stedatter og en fortid han ikke er ferdig med.

Da han mottar brevet «Anouk er død», setter det i gang en erindringsreise tilbake til oppveksten i Paris. Til nabogutten og hans vakre, leende mor, som kom til å bli Charles store kjærlighet.

Roman i romanen

Gavalda har en helt egen stil når hun skriver. Gjennom Charles jobber hun seg frem mot de ulike personene i teksten, der hver biografi blir en roman i romanen. Det skaper en særegen rytme, som muligens er en av årsakene til hennes suksess.

Og så er hun god til å snekre sammen særegne skjebner: Vakre leende Anouk, med så mye livskraft at livet til slutt tynes ut av henne. Homsen Nounou med et fryktelig endelikt. Musikeren Alexis som må slutte å spille for å redde seg selv.

«No kjem det vi kallar lykke, og lykke, det er pinlig. / Lar seg ikkje fortelje. / Blir det sagt./ Seier dei», sier forfatteren som, i tillegg til å leke med fortellerperspektivet, også kommenterer selv.

Utsøkt språk
I en bok som handler om at den sjeldne lykken finnes der du minst forventer det. At kjærlighet til barn er uavhengig av biologi. Og at både lykken og kjærligheten finnes i et rotete hus på lander blant dyr og en haug med foreldreløse unger. I roman som vel faller innunder sjangeren «romantisk drama».

Gavalda har et helt utsøkt språk. Tove Bakke er en helt utsøkt oversetter. De over seks hundre sidene er skrevet i et så appetittvekkende nynorsk at det synger i boka.

Gavalda-elskere får med andre ord mye for pengene. De som ikke er fullt så store fans vil vel synes hun blir vel snakkesalig.

• Denne anmeldelsen stod på trykk i Dagbladet 25. mars 2009.