ET FLERTALL I RUSUTVALGET mener leger i Norge skal ha rett til å skrive ut heroin på resept til narkomane pasienter. 

Norges mest kjente narkoman Nini Stoltenberg har engasjert seg i debatten, blant annet ved å gi råd til sin far Thorvald, som har ledet det regjeringsnedsatte utvalget. Nini Stoltenberg mener som mange andre i debatten at en må ta utgangspunkt i at rusavhengighet er en sykdom.

- Når debatterte vi om diabetikere skulle få insulin gratis på resept, eller om kreftrammede skulle få cellegiften de trenger for å bli friske? Heroinavhengige er en pasientgruppe og legene må få tillit, sa Stoltenberg til Dagbladet i går.

Narkomane Sigrid Riwen sier til Drammens Tidende at «heroin er som hjertemedisin.» Ifølge avisa koster Riwens forbruk henne 1000 kroner dagen, hun trenger fem doser. Metadon har hun forsøkt, men hun sprakk.

- Hvis jeg kunne fått velge mellom metadon og heroin, ville jeg absolutt valgt heroin. Det er da jeg føler meg frisk, sier Riwen.

HVA MENER FORSKERNE, er avhengighet en sykdom?

- Definisjonene av avhengighet er mange. Hvis man definerer avhengighet som en sykdom er det først og fremt et sosialpolitisk anliggende, man bruker definisjonen for å hindre stigmatisering og for å hjelpe. Men filosofisk sett kan ikke avhengighet defineres som en sykdom. Det vil alltid være en mulighet for viljestyring, som mennesker er vi utstyrt med rasjonalitet og selvreguleringsevne, sier Jostein Rise, direktør i Statens institutt for rusmiddelforskning SIRIUS.

- Hva er problemet med å definere avhengighet som en sykdom?

- Paradokset er at man da er med på å ta fra folk kontrollen. Det er grunn til å understreke at det ikke er stoffets farmakologiske egenskaper som forårsaker avhengighet på samme måte som tuberkelbasillen er årsak til tuberkulose og mangel på insulin fører til diabetes, sier Rise.

Fremstilles heroinavhengighet som en sykdom, kan det å slutte bli vanskeligere, er tanken. Mens man kan lindre diabetes med insulin, så slutter man ikke å ha det. Mange narkomane, derimot, kan bli friske. De aller fleste som bruker narkotika slutter, og de fleste uten hjelp.

- Evnen til å slutte med narkotika etter gjentatt og langvarig bruk er ikke frarøvet deg, selv om det skjer nevrobiologiske endringer i hjernen som gjør faren for tilbakefall større, sier Rise.

En rekke empiriske undersøkelser viser at avhengige påvirkes av omgivelsene og at de er i stand til å velge. Et velkjent eksempel er Lee Robins studier av Vietnamveteraner som viste at 20 prosent av de amerikanske soldatene brukte opiater ved hjemreise, men at bare fem prosent av disse var avhengige ett år senere.

SYKDOMSDEFINISJONEN har til tross for motstand i deler av fagmiljøet fått større innpass, blant annet i psykiatrien.

Tanken er at den avhengige er underlagt en indre tvang, han er ute av stand til å handle på andre måter og handler mot sin egen vilje, fordi stoffene er svært avhengighetsskapende.

Dagens avhengighetsbegrep har røtter tilbake til aksjemegleren Bill Wilson, som stiftet Anonyme Alkoholikere i 1935. Han kalte overdrikking for en sykdom, trolig for å hjelpe tørrlagte stordrikkere å gjenreise selvrespekten. I samtiden var det vanlig å se på drikkerne som viljesvake.

Hans syn på avhengighet som en sykdom fikk stor utbredelse, kanskje fordi det var forlokkende å skille ut en avvikergruppe heller enn å fokusere på det generelle alkoholbruket i befolkningen. Hans løsning på avhengigheten var totalavhold, en strategi som er blitt kritisert i ettertid, fordi det utelukker sunn begrensing av bruk.

MANGE RUSFORSKERE fremhever at avhengigheten er en følge av rusbruket og ikke årsaken til det.

- Når rusavhengige (av ulike stoffer) tilbys penger eller verdisaker for å holde seg rusfrie i uker eller måneder, velger en stor andel å gjøre det - gjennomgående rundt halvparten, med de summer som er tilbudt, ifølge psykiater Hans Olav Fekjær i Dagbladet i 2006.

Omtrent alle rusmisbrukere har rusfrie perioder, hvor det fysiske suget forsvinner, skriver han. Rusforskeren mener avhengighetsbegrepet må brukes med varsomhet og bare i svært alvorlige tilfeller. For ofte blir avhengighet bare en betegnelse på hvordan dopbrukere oppfører seg.

Flere undersøkelser anslår at faste brukere av tunge stoffer i gjennomsnitt doper seg litt over 200 dager i året. En forklaring kan være at kroppen trenger pauser hvis den skal overleve misbruket. Mange heroinister avstår frivillig fra stoffet i perioder for å senke sin egen toleranse og slik redusere kostnadene ved å ruse seg.

Forskeren Anne Line Bretteville-Jensen har kommet fram til at antallet dager en sprøytemisbruker injiserer heroin «godt kan ligge nærmere 200 enn 365 i snitt over noen år».

LIKEVEL ER DET lett å påvise den fysiske avhengigheten hos heroinister. Man kan bli fysisk avhengig av tobakk, opiumstoffer, alkohol og en del medikamenter, og man kan rammes av smertefulle abstinenser om man ikke får stoffet.

De psykoaktive midlene som gir toleranse, altså fordrer økt dosering, gir flere avvenningsplager enn de stabile stoffene. De tyngste alkoholistene kan oppleve fysiske rystelser når de ikke får tilført alkohol. Opiatene (heroin) har fellestrekk med alkohol, mens amfetaminer og kokain følger et annet mønster.

Fekjær sammenligner i sin bok «Rus» avvenningsplagene med influensa. Det dreier seg om svette, muskelsmerter, frysninger, magekramper, kvalme, diaré, hodepine og søvnvansker.

De aller fleste avvenninger skjer uten hjelp og bistand fra medisinsk personale. Fysisk avhengighet forsvinner etter kort tid uten stoffet, og er ingen permanent tilstand, skriver han.

Fekjær skriver at under behandling på sykehus opplever svært mange mennesker fysisk avhengighet av opiumsstoffer, som morfin. Det oppstår etter 10 til 14 dagers bruk. Få fortsetter imidlertid å ta stoffet, de godtar ubehaget som oppstår under avvenning.

Mye taler for at abstinensen er mer psykisk enn fysisk betinget. Flere studier viser at pasienter som avvennes ved sykehus, gir uttrykk for sterk abstinens når de vet at sykehuset kan tilby legemidler med samme virkninger som stoffet de skal kvitte seg med. Hvis sykehuset ikke har et slikt tilbud, blir abstinensen tydelig svakere.  

«NARKOMANI» må altså forklares med noe utover fysisk avhengighet fordi det ikke er alle narkotiske stoffer man utvikler abstinenser av, og fordi man ikke er frisk når abstinensene avtar.

Det uklare begrepet «psykisk avhengighet» trekkes ofte fram.

- Den som er psykisk avhengig kan nærmest føle et mystisk sug, en sterk lyst og et ubevisst krav om å måtte bruke rusmiddelet. Vi registrerer dette, men kan ikke forklare hva som foregår, skriver Fekjær.

- Hva er psykisk avhengighet?

- Det kan fra et psykologisk ståsted ses på som en overdådig appetitt, man blir så opptatt av en spesiell aktivitet som man vanligvis greier å begrense ved normale anstrengelser. I en oppstartsfase er personer som ikke er så opptatt av langsiktige konsekvenser utsatt for å bli avhengig, for eksempel de som er impulsive. Etter hvert utvikler denne appetitten seg på en slik måte at en havner i en sterk motivasjonskonflikt som gjør det til et svært ubehagelig valg som ligner på valget mellom pest og kolera. Utviklingen skjer gradvis og ubemerket og til slutt er man fanget i denne konflikten som forskyves i retning av å fortsette med aktiviteten og stoffet, sier Rise, som mener en grunn til avhengighet også kan være forandringer i hjernen.

- Langvarig misbruk setter nevrale spor som svekker evnen til selvkontroll og rasjonell tankegang. Sporene kan bli værende i årevis og gjør det lettere å få tilbakefall hvis man forsøker å slutte, sier Rise, som legger til at dette er svært kompekst, og at det dreier seg mye om evnen til å selvregulere og det å ikke se så tydelig framover i tid.

Tvillingstudier med eneggede tvillinger viser at genetisk arv kan gjøre deg spesielt sårbar for rusmisbruk.

MEN Å SLUTTE med narkotika er for de aller fleste ikke så vanskelig som man kan få inntrykk av. Flertallet av de som bruker narkotika slutter på egen hånd, uten store problemer.

Rundt tre millioner nålevende amerikanere av befolkningen på 300 millioner har brukt heroin. 400 000 av dem brukte heroin i 2003. Og 160 000 av dem i løpet av måneden før USAs helsedepartement foretok sin kartlegging. Rundt 10 prosent av heroinistene var avhengig av stoffet, var en av konklusjonene.

- Et stort flertall er ikke avhengige: de fungerer godt fysisk og sosialt, bruker ikke heroin daglig og ser ikke ut til å trenge behandling, skrev forskerne.

En annen amerikansk undersøkelse viser at ti prosent av elevene på high school som hadde brukt heroin året før undersøkelsen, brukte det daglig (minst 20 ganger i måneden).

Det sterke narkotiske stoffer kan se ut til å skape avhengighet hos én av ti personer. 

Andelen daglige brukere er vesentlig høyere blant marginaliserte grupper. Det er i disse gruppene mye av forskningen på de tunge stoffenes skadevirkninger er gjort. For eksempel er en stor norsk studie av sprøytenarkomane heroinister foretatt gjennom intervjuer av brukere som møter opp ved Oslo kommunes sprøyteutdeling.

Det kan se ut som brukermønsteret forteller mer om livssituasjon, enn om rusmidlene de bruker. Man kan anta at det er personlighetstrekk, psykiske problemer eller andre betingelser som skaper et avhengighetsforhold, mer enn stoffenes iboende farmakologiske egenskaper.

HVA ER SÅ «NARKOMANI» når fysisk avhengighet og avvenningsplaner ikke er tilstrekkelig forklaring på at folk ruser seg på nytt og nytt?

Kjennetegnet på en narkoman er alt strevet han må igjennom for å få tak i stoffet.

- De er kommet inn i en vanskelig og elendig livssituasjon, en ond sirkel som det er vanskelig å komme ut av, sier Rise.

Fekjær mener hovedproblemet for narkomane ikke er å slutte, men å ikke begynne igjen.

Når misbrukere selv blir spurt, oppgir da også mange av dem motiver og omtaler rusbruken som en tilsiktet handling. Problemet for mange er slett ikke å slutte, men å leve et annet liv.

- Er avhengighet problemet til de narkomane vi ser på Plata i Oslo?

-  Det er nok ikke bare trangen og suget etter stoffet som forklarer dette. Selv om de er motivert til å komme seg ut av det, trenger de strategier som hjelper dem til å omsette disse til handling. I tillegg til egne mentale planer, trenger de først og fremst hjelp og støtte i form av helse- og sosialtilbud, lavterskeltilbud, det vil si skadereduserende tiltak, også i form av metadon og subutex. I tillegg foreslår nå Stoltenberg-utvalget heroinassistert behandling, sier Rise.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.