TEATER: William freakin' Shakespeare. Mannen som knapt kan nevnes uten en kunstpause, som har et navn som er blitt synonymt med litterært geni og som Harold Bloom med sedvanlig smålåtenhet kaller «oppfinneren av det menneskelige».

Iblant er det rett og slett livsnødvendig å lene seg bakover, puste med magen og huske at dette var en mann som på ingen måte følte seg hevet over å vitse med menn i kvinneklær og uønskede friere som kastes ut i en gjørmepytt, alt akkompagnert av perlende jambiske pentametre.

Vitamintilskudd

Og det er et vitamintilskudd til norsk teater når Ramme Gaard på Vestby hvert år besøkes av en britisk teatertrupp som spiller Shakespeare blant lysthusene og vinrankene og armeen av statuer i hagen, i tidsriktige kostymer, uten den skarphet og satiriske brodd som ofte legges til moderne oppsetninger av komediene, men med det forsett å få publikum til å le og slappe av og legge armen rundt hverandre på veien hjem og snakke om hvor artig dette var.

Utbrytertrupp

I år er det GB Theatre Company, en utbrytergruppe fra foregående års British Shakespeare Company, som leker i det grønne. Ensemblet er i gjennomsnitt noe yngre, men deres oppsetning av «The Merry Wives of Windsor» er satt opp i samme lystige ésprit som tidligere besøkende forestillinger.

Så er også «The Merry Wives of Windsor» en av Shakespeares mest upretensiøse stykker; en forviklingskomedie drevet av handlekraftige kvinner og bevitnet av tafatte menn. Den fete og fordrukne levemannen Sir John Falstaff kommer til landsbyen Windsor og prøver å forføre to av stedets fruer, fru Page og fru Ford, som igjen går sammen for å narre både Falstaff og fru Fords mistenksomme ektemann.

Fomidlende

Ensemblet fikser formidlingsoppdraget fint, de snakker så langsomt og artikulert at det norske publikum kan henge med på de renessanseengelske replikkene, dog uten at det blir for deklamerende, og spiller med stor tydelighet selv i actionfylte scener der sjalu rivaler tørner sammen.

Her og der kunne de gjort det enklere for seg selv: Vertshuset der Falstaff bor er litt omstendelig å bygge opp, at vertinnen har tradisjonell afrikansk drakt og aksent virker malplassert, og enkelte scener mangler bevegelighet.

Men i det som teller, lykkes ensemblet: De skaper en munter, morsom oppsetning med varme og overskudd. Alexander Delameres Falstaff går inn i fruenes felle med vidåpne, kulerunde øyne; han er som et stort, skjeggete barn. Også de sammenfiltrede seksuelle relasjonene skildres som svært uskyldige; de løses lett og med en god latter.

Gjennomkjøring

For noen teatergjengere vil forestillinger som dette være uinteressante gjennomkjøringer. De tilfører ikke teksten mye nytt, de utfordrer ikke. Men «The Merry Wives of Windsor» bevarer og bringer videre noe av kjernen i disse åpne og usnobbete og inkluderende komediene: Humanismen, forståelsen for at mennesket er vankelmodig, at dette ofte er grunn til latter snarere enn fortvilelse.