ALBUM: Du skal ha bodd under en stein det siste året om du ikke har fått med deg den massive hypen rundt Stavangerbandet Kvelertak.

Så heftig har omtalen vært at enkelte har begynt å skrike «sell-out» lenge før bandet har solgt en eneste plate.

Slik går det ofte når et undergrunnsband utviser et over gjennomsnittet høyt ambisjonsnivå for musikkgjerningen sin. Og da får man bare la dem som vil få skrike seg hes.

Etter at «Kvelertak» har unnagjort de første etappene, er det neppe noen som bryr seg om hylekoret likevel.

I alle fall ikke Kvelertak selv og brorparten av de som møtes på deres vei.

Musikken viktigst

Det er godt dokumentert at de har fått hjelp fra kyndige hender i ferdigstillingen av debutalbumet.

Kurt Ballou fra Converge har skrudd seg frem til en distinkt og velsmurt produksjon hvor de lekre riffene får boltre seg med godt armslag, mens Baroness-sjef John Dyer Baizley har laget spektakulær coverkunst.

Men, det er nå en gang slik at musikken er det viktigste. Garnityren er da med på å aksentuere den gode smakssammensetningen som finnes fra før.

Denne består av bandets unike evne til å skape en sømløs overgang mellom alt fra glam, klassisk rock, punk og black metal, som de til slutt pakker inn i en rallende og småabsurd tagning av gammel folketro.

Mangfold

«Ulvetid» forener gammel Gorgoroth med «Ass Cobra»-Turbo i et frådende temporitt, mens «Mjød» inkluderer både T-Rex og The Stooges i all sin insisterende allsangvennlighet. Og slik går det slag i slag gjennom den ene gromlåten etter den andre, hvor både «Ordsmedar av rang», «Offernatt» og det ekstreme ytterpunktet «Liktorn» er alle potensielle Kvelertak-klassikere.

Det er Kvelertaks skamløse referanseflørt og måten de syr det sammen til et nytt og egenartet uttrykk som kan gi dem ører langt utover segmenter som avgrenses av punk og metal. Det er kort vei fra Rolling Stones til Darkthrone, for å si det sånn.

Denne estetiske nyvinningen kan av samme grunn gjøre «Kvelertak» til en av de viktigste norske rockeplatene på mange år.