PÅ 1920-TALLET DRO SOVJETISKE ETNOGRAFER fra Moskva til Sentral-Asia for å kartlegge folkeslagene som bodde der.

I det etnisk sammensatte området hvor usbekere og kirgisere nå støter sammen i en borgerkrigslignende situasjon i Kirgisistan, satte de sovjetiske byråkratene dype spor.

Påstanden har vært at Stalinregimet trakk landegrensene så komplisert som mulig for å splitte etniske grupper og gjøre dem for svake til å lykkes med opprør og opposisjon. Stalin har fått sin del av skylda for dagens konflikt, hvor flere tusen mennesker er drept og mange hundretusen usbekere er på flukt fra angrep i Kirgisistan.

OMRÅDET ØST FOR KASPIHAVET som strakk seg mot Kina fikk navnet russisk Turkestan da den russiske tsaren koloniserte området på 1800-tallet, på bekostning av mongolske og tyrkiske nomader som hersket etter at de fratok den fastboende persiske (iranske) befolkningen styringen.

Kommunistene hadde slåss mot tsaren, de herskende klassene, andre venstreparti, utenlandske hærer, separatister, religiøse ledere, galninger, demokrater og monarkister. Nå som de hadde seiret lurte de på hvordan de skulle bygge et perfekt samfunn i det gamle riket.

I sine første regjeringsår dro de ut for å skaffe seg oversikt over det de kalte Sovjetunionen.

I TURKESTAN, som oversatt betyr «tyrkernes land», var mange flere grupper enn «tyrkere» bosatt. Da som nå går det grove skillet her mellom ulike tyrkisktalende folk (som for eksempel kirgisere, usbekere) og persisktalende folk (tadsjiker). Her møtes to helt forskjellige språkgrupper i et av de helt store sivilisasjonsskillene i verden.

Sovjetmyndighetene ville plassere folkene i egne nasjoner. Nasjonalismen hadde vokst seg sterk som ideologi siden slutten av 1800-tallet i Europa, og under kommunismen ble denne prosessen kraftig styrket. Kommunistideologene mente at nasjonale fellesskap skulle være en viktig etappe i den historiske utviklingen mot den verdensomspennende revolusjonen.

- Republikkene ble laget på grunn av historieforståelsen til kommunistene. Dette gjaldt hele Sovjetunionen, nasjonalitet ble brukt som organiserende prinsipp, sier historiker Arne Haugen som har utgitt boka The Establishment of National Republics in Central Asia.

DETTE FALT SAMMEN med den liberale perioden i Sovjetunionen, som varte fram til slutten av 1930-tallet.

10. mars 1921 ble den tiende kongressen i kommunistpartiet i Sovjetunionen arrangert. Stalin var da kommissær med ansvar for nasjonale spørsmål. Georgieren tok ordet, og sa at hans sympati lå hos de etniske minoritetene. De hadde blitt tvunget inn i den russiske staten, sa han, landet hadde blitt frastjålet dem og gitt til favoriserte grupper som rike bønder - «kulakker» på sovjettalemåten.

- Det gamle styret, landeierne og kapitalistene har gitt oss som arv slike utslåtte folk som kirgiserne, tjetsjenerne og osseterne, deres land ble kolonisert av kosakker og kulakkelementene i Russland. Disse folkene ble dømt til utrolige lidelser og utryddelse.

Stalin lovte en ny æra for minoritetene.

- Den store russiske nasjonen, som var den dominerende nasjonen, har satt sine spor også på russiske kommunister. De er ute av stand til eller uvillige til å knytte nærere forhold til de utarmede massene, til å forstå deres behov og til å hjelpe dem ut av deres usiviliserte og bakstreverske situasjon. Vi må redde kirgiserne, bashkirerne og gortsistammene fra utryddelse og gi dem land på bekostning av kulakk-kolonisatorene, sa Stalin.

Fra nå av skulle de være fullverdige borgere og få ta del i den moderne sivilisasjonen.

Og noen fordeler fikk de. På 1920-tallet klaget russerne i området på at de ikke fikk jobb og at sentralasiatene var kvotert inn.

- Folk hadde svært få rettigheter, enten man kom herfra eller derfra. Men i denne perioden fram til utpå 1930-tallet, ble kvotering brukt, sier Haugen.

VITENSKAPSMENNENE dro ut med den da fremherskende forestillingen om at alle mennesker har en kjerne av nasjonalitet. Nasjonalitet ble sett på som en naturlig tilstand, enten man var fransk, engelsk, russisk eller noe annet. Skrapte man litt i overflaten ville man finne en slags nasjonalitet, fordi alle tilhørte en.

- De stilte folk spørsmål ut fra sine egne forutsetninger, og dermed stilte de feil spørsmål, som «er du usbek, er du tadsjik»? De sovjetiske etnografene oppdaget at kartet ikke stemte med terrenget. Folk hadde ikke nødvendigvis tenkt så mye på om de var usbekere eller kirgisere, det var ikke en kategori som alle brukte så mye, sier Haugen.

Betegnelsene fantes fra tidligere og hadde en kjerne av sannhet i seg. Men når forskerne hadde vært i en landsby diskuterte de ofte etterpå hva det var de egentlig var kommet fram til, var de usbekere eller turkmenere? Det hadde ikke folk svart tydelig på.

- Det var nærmest slik at folk ikke skjønte spørsmålet. Kategoriene var langt nede på lista over hva folk kalte seg. De kunne kalle seg noe knyttet til stedet de bodde eller slektskapsbaserte enheter, stammer og klaner, sier Haugen.

Folk brukte altså andre markører. Det at man var muslim spilte heller ikke noen spesiell rolle for folk å oppgi, siden alle andre i nærheten var det. Men det ble en viktig kategori for russerne.

- Måten man kategoriserte verden på ble importert fra et annet sted, og passet ikke måten folk levde på eller var geografisk distribuert lokalt. Uansett hvordan man trekker grenser i en region organisert med tadsjikiske byer, usbekisk omland, kirgisere i fjellene og turkmenere og kasakher på steppene, blir det noen som er fanget i noen andres land, sier NUPI-forsker Einar Wigen.

DE SOVJETISKE UTSENDTE fikk etter hvert en større forståelse for landskapet, og samarbeidet med lokale ledere som støttet opp om prosjektet.

Etter hvert kom man fram til en rent sosioøkonomisk kategori for å skille kirgiserne og usbekerne. Var man bofast og dyrket jorda, var man usbeker, mens nomadene var kirgisere.

- Dette ble den bestemmende kategorien for hva folk landet ned på. Den gangen var en bofast kirgiser nesten en selvmotsigelse, mens dette selvsagt har endret seg med tida, sier Haugen.

Uavhengig av hvilke motiver som lå bak grensetrekkingen, er det klart at virkeligheten var svært sammensatt.

- Dette er et veldig veikryss som folk har krysset i ualminnelige tider. Mangfoldet er stort. Ut fra denne sammensattheten har mange argumentert med at det var spesielt uegnet å innføre et slags nasjonalitetsprinsipp i denne regionen, sier Haugen

- Var grensedragningen en konspirasjon fra Sovjetregimet?

- Fremstillingen om at alle grensene med hensikt ble tegnet slik at republikkene skulle være svake og for at folk skulle stå opp imot hverandre er ikke et synspunkt som lenger står sterkt i internasjonal forskning. Pragmatiske hensyn spilte inn i opprettelsen, og splitt- og hersk-taktikk fra Stalinregimet fremstår ikke som sentralt. Etnografene arbeidet sammen med en rekke lokale folk som var fremstående representanter for sine samfunn. Det var rom for lokal medvirkning og forhandlinger i denne relativt liberale perioden i Sovjetunionen, sier Haugen.

SOVJETUNIONEN BLE delt inn i 15 unionsrepublikker, som videre var inndelt i autonome republikker og andre underkategorier. Ingen hadde i realiteten noe selvstyre.

Samarbeidet med de lokale kreftene tok også slutt etter hvert som Stalins paranoia økte.

Noen år etter at grensene var dratt var alle mulige eliter, offiserer, vitenskapsfolk, lokale ledere og partifolk utsatt for massiv utrenskning. De som hadde vært toneangivende representanter for sine respektive grupper da områdene ble etablert, var utryddet innen 1940 og hele sjiktet erstattet av utsendte Stalin-protegeer.

DA DE SENTRALASIATISKE republikkene ble opprettet på 1920-tallet var spørsmålet hva man skulle med disse fjellområdene uten noe å leve av. Da var svaret at Sovjetunionen var ett, og at fordelingen fjernet hindringene med at et område var rikt, et annet fattig. Og det ble på en måte litt av realiteten.

Etter Sovjetunionens oppløsning ble derfor situasjonen i disse republikkene enda mer elendig.

Dette preger området i dag og er den virkelige arven etter Stalin, mener Haugen.

Når folk støter sammen henger det blant annet sammen med den elendige økonomiske sitasjonen, som ytterligere har forverret seg etter finanskrisen. En stor del av inntektene i landet har blitt sendt fra familiemedlemmer som har tatt seg jobb i Russland og Khazakstan. Mange har mistet disse jobbene.

Kirgisistan har i motsetning til nabolandene færre rike naturressurser.

- At disse områdene er svært sparsomt utrustet fra naturens side er det mest problematiske, ikke at det bor forskjellige folk her og at det bor kirgiserere utenfor Kirgisistan, også videre. Det er lite økonomisk livsgrunnlag for det som med ett ble nasjonalstater etter Sovjetunionens fall. I tillegg er selvsagt hele den totalitære politiske kulturen en tung arv, sier Arne Haugen.

FOR UTENFORSTÅENDE er det vanskelig å se hva den etniske konflikten dreier seg om. Begge folkegrupper tilhører den tyrkiske språkfamilien, de er sunnimuslimer og ser like ut.

En årsak kan være oppgjør om eiendom og kontroll over markedene i sør. Osj er den nest største byen i Kirgisistan, og den er økonomisk dominert av usbekere, mens kirgiserne i større grad bor på landsbygda og er fattigere.

Historisk har konfliktene i området dreid seg mer om by versus land, hjemmespråk og statsspråk. Usbekerne som har hatt tvangsmakten og de kongelige dynastiene, har sett ned på de kirgisiske sauenomadene i fjellet. Nå er det de gamle fjellfolkene som angriper de gamle herskerne.

- Tradisjonelt er det usbekerne som har vært de politisk dominerende i regionen, mens kirgiserne har vært underlegne. Dermed er det litt uventet at kirgisere gjør noe mot usbekere. De har tidligere vært føyelige og underdanige. Det er kanskje nettopp fordi usbekerne har vært en økonomisk privilegert minoritet at de nå er utsatt for vold, fordi det ligger en misunnelse til grunn. De er en tilsynelatende ufarlig minoritet innad i Kirgisistan, men jeg tror kirgiserne skjønner at de for all del må holde Usbekistan ute av dette, sier NUPI-forsker Einar Wigen.

- Er det en etnisk konflikt?

- Overgangene mellom de etniske gruppene er veldig glidende. Spør du en fra nord vitser de om at alle fra Osj i sør er usbekere. Men spør du noen fra Tasjkent, hovedstaden i Usbekistan, mener de gjerne at de som bor i Osj ikke er skikkelige usbekere. Mange har heller ikke noen klar formening om hvilken etnisk gruppe de selv tilhører, sier Øverland.

Usbekistans president Islam Karimov er blant dem som anser usbekerne i sør som mindreverdige, han mener de er blandet med kirgisere og religiøst konservative og bakstreverske. Han vil nødig ha noe med dem å gjøre, og er redd for å importere uroen til Usbekistan.

- Når man har den type gruppekonflikter som dette er det aldri de objektive forskjellene det handler om, om det er små eller store forskjeller betyr ikke så mye. Det viktige er hva folk legger i det, hvilken betydning skillene får i en gitt sammenheng. Det er umulig å se dette løsrevet fra den katastrofale økonomiske og håpløse politiske situasjonen i Kirgisistan, sier Arne Haugen.

- Det er et strukturelt problem, som vil politiseres hver gang man har en politisk krise eller dårlige sosioøkonomiske forhold, sier Einar Wigen.

I TILLEGG FINNES etniske minoriteter som russere, igurer, tyrkere, tadsjikere, dunganere, kasaker, volgatyskere, ukrainere og til og med en gruppe koreanere sør i Kirgisistan, særlig i den subtropiske Ferganadalen hvor konflikten nå rammer.

Alle de ikke-opprinnelige folkeslagene bor i Sentral-Asia på grunn av Stalin. Han rensket ut eller deporterte alle minoriteter han var redd for.

I september 1944 kom et av de siste bindene i Store sovjetiske leksikon. Det tyrkiske fjellfolket i Kabardion-Balkaria i Kaukasus, balkarene og karachaiene, var plutselig borte som oppslagsord. Deres landområder sto heller ikke på kartet lenger. Ingusjeterne forsvant i 1947. Tsjetsjenerne og kalmykene led samme skjebne. Sovjetiske myndigheter mente disse nasjonene ikke eksisterte og at de heller aldri hadde gjort det.

I virkeligheten var de i deportert til Sentral-Asia, særlig Kasakhstan og Kirgisistan i 1943 og 1944.

Folk frøs og sultet i hjel i sine nye hjemland.

De ble sendt hit i krøttervogner så overfylte at folk døde i stort monn, anslagene lyder på mellom 20 til 50 prosent. Mange døde også
etter ankomst, der de fastboende, som rett nok var vant til 40 minusgrader, likevel ikke jublet over at det ble flere å dele på i kollektivbruket.

Mange har i dag dratt tilbake til sine hjemland. Men langt fra alle.

- Er du i en større by i Kirgististan eller Usbekistan er det interessant å se det kulturelle mangfoldet. Du har koreanske restauranter og kan møte tyskere. Her er det også jøder med dype røtter i området, svært gamle synagoger som nå er i ferd med å stenges ned, fordi mange jøder har dratt. En del av de meskhetiske tyrkerne er igjen, fordi Georgia ikke vil ha dem tilbake, sier Øverland.

- Hva skulle jødene, tyskerne, ukrainerne, tatarene og alle de andre folkegruppene i Sentral-Asia?

- Stalin ville ha dem så langt vekk som mulig. Dette ble sett på som et underutviklet og relativt lite sensitivt område av
sovjetiske styresmakter, sier Øverland.

Men disse minoritetene spiller ingen stor rolle i konflikten som pågår nå, til de er de for små og ubetydelige.

I SENTRAL-ASIA har det ikke vært så mange sammenstøt mellom ulike etnisiteter som i Kaukasus og Jugoslavia, hvor man har et større lappeteppe og historiske konfliktlinjer, for eksempel mellom kristendom og islam.

De mange folkeslagene her har hatt en tradisjon for å leve i fredelig samliv seg i mellom.

- Mange forventet at Sentral-Asia ville bryte sammen etter Sovjetunionens fall, at grensene ville forsvinne fordi de var kunstige. Men få av spådommene har slått til. Etnisk uro har det også vært mindre av enn man fryktet, for eksempel har det vært få konflikter mellom den innfødte befolkningen og russere, sier Haugen.

Stalins sitater er gjengitt i boka Let our fame be great av Oliver Bullogh.