Utviklingshemmede Jan (25) bar ifølge ekspertene alle tegn på å ha blitt sexmisbrukt. Men han har ikke språk til å fortelle hva som skjedde - og saken ble henlagt. Nå etterlyses nye beviskrav i straffesaker med utviklingshemmede.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
Dagbladet-undersøkelse: Politiet og utviklingshemmede. Hovedfunn:
Dagbladet har gransket politiets etterforskning i åtte saker der betrodde, offentlige ledere og omsorgsarbeidere har vært mistenkt for seksuelt misbruk av utviklingshemmede.
• Fem av åtte saker henlagt. To gjenopptatt. Fire menn dømt for seksuelt misbruk, én frifunnet.
• Kritikk av, grunnlag for kritikk av eller selvkritikk fra politiet i seks av åtte saker.
• Påstander om eller dokumentert treg start eller lavt prioritert etterforskning i fem av åtte saker.
• Frist for dommeravhør overskredet, med opptil ett år, i fem av åtte saker. I to saker har utviklingshemmede undergått ordinært avhør.
I én sak ble det ikke utført dommeravhør, men ordinært avhør, åtte måneder etter anmeldelse.
• I minst seks av de åtte sakene gikk det over to uker før anmeldte ble avhørt.
• Sentrale eller relevante vitner ikke avhørt i minst tre saker.
• Kritikk for mangel på kompetente fagpersoner i minst fire av åtte saker.
• Utviklingshemmingen synes å ha vanskeliggjort bevisførselen i seks saker. Problemer med forklaring, lav troverdighet etc.
• Fire saker ble kjent via andre saker, tre av dem inkluderer ikke utviklingshemmede.
• I flere av sakene er siktede mistenkt for flere forhold. Sakene etterlater et inntrykk av at politiet enklere framskaffer bevis i saker med mindreårige, enn i saker med utviklingshemmede.
Kilder: Dagbladets gjennomgang av etterforskningsmateriale og dommer, saksdokumenter, intervjuer med etterforskere, bistandsadvokater, de fornærmede, hjelpeverger, fagpersoner og andre involverte aktører.
• Fem av åtte saker henlagt. To gjenopptatt. Fire menn dømt for seksuelt misbruk, én frifunnet.
• Kritikk av, grunnlag for kritikk av eller selvkritikk fra politiet i seks av åtte saker.
• Påstander om eller dokumentert treg start eller lavt prioritert etterforskning i fem av åtte saker.
• Frist for dommeravhør overskredet, med opptil ett år, i fem av åtte saker. I to saker har utviklingshemmede undergått ordinært avhør.
I én sak ble det ikke utført dommeravhør, men ordinært avhør, åtte måneder etter anmeldelse.
• I minst seks av de åtte sakene gikk det over to uker før anmeldte ble avhørt.
• Sentrale eller relevante vitner ikke avhørt i minst tre saker.
• Kritikk for mangel på kompetente fagpersoner i minst fire av åtte saker.
• Utviklingshemmingen synes å ha vanskeliggjort bevisførselen i seks saker. Problemer med forklaring, lav troverdighet etc.
• Fire saker ble kjent via andre saker, tre av dem inkluderer ikke utviklingshemmede.
• I flere av sakene er siktede mistenkt for flere forhold. Sakene etterlater et inntrykk av at politiet enklere framskaffer bevis i saker med mindreårige, enn i saker med utviklingshemmede.
Kilder: Dagbladets gjennomgang av etterforskningsmateriale og dommer, saksdokumenter, intervjuer med etterforskere, bistandsadvokater, de fornærmede, hjelpeverger, fagpersoner og andre involverte aktører.
KREVER NYE TYPER BEVIS: - Systemet kan ikke fortsette å kreve disse håndfaste bevisene. Andre typer bevis, som endring av adferd og psyke, må tas på alvor. Hva slags mulighet har fornærmede ellers til å gi beskjed? Foto: Bjørn Erik Olsen
Dagbladets undersøkelse av Jans sak:
Saken: Far i Mo i Rana etterforskes for overgrep mot egne barn, som også hevdet å ha sett faren forgripe seg på den sterkt utviklingshemmete gutten (20) han var støttekontakt for. Relativt omfattende etterforskning før henleggelse.
Hovedproblem: Guttens manglende evne til å redegjøre for seg. Sexolog og hjelpeverge hevdet i klage på henleggelsen at politiet ikke tok hensyn til en rekke klare tegn på overgrep, og at viktige innspill i avhør ikke var etterforsket.
1. Kritikk av politiet? Ja.
2. Treg start/manglende prioritering: Nei.
3. Dommeravhør? Ja, innen toukers-fristen.
4. Kritikk av mangel på fagpersoner? Ja, avokat/sexolog/pårørende etterlyser fagpersoner som kan fortolke avhør.
5. Mistenkte avhørt innen to uker? Ukjent (Avhør av siktede ikke oppført i dokumentoversikten for saken, men trolig gjennomført i forbindelse med en annen sak, som var utgangspunktet for etterforskningen.)
6. Relevante vitner ikke avhørt? Flere fagpersoner rundt fornærmede, som Dagbladet har vært i kontakt med, hevder de og andre fagpersoner og folk i helpeapparatet burde vært avhørt/kontatet av politiet.
7. Mindre enn fem avhør: Nei.
8. Tid gjerningstidspunkt til anmeldelse: Noe uklar. Påståtte overgrep anslått å ligge noen år tilbake i tid, til omkring da saken ble opprettet, høsten 2005.
9. Manglende bevis knyttet til utviklingshemming: Ja, har høy grad av utviklingshemming, og evner ikke å fortelle hva som er skjedd.
10. Overgrepssak opp via annen sak: Ja (annen overgrepsak, barn).
11. Påtaleavgjørelse ved flere straffesaker på siktet: Henleggelse av den utviklingshemmedes sak, tiltale for barnemisbruk (frifinnelse, men idømt å betale barna erstatning).
12. Resultat: Henlagt i januar 2007 (Men statsadvokaten i Nordland tok ut tiltale for overgrep mot farens egne barn.)
13. Evnt. henleggelse påklaget: Ja, avvist av Riksadvokaten i mars 2007.
Kilder: Politiets etterforskningsmateriale, statsadvokaten, bistandsadvokat, forsvarer, pårørende, diverse fagfolk involvert i saken etc.
Hovedproblem: Guttens manglende evne til å redegjøre for seg. Sexolog og hjelpeverge hevdet i klage på henleggelsen at politiet ikke tok hensyn til en rekke klare tegn på overgrep, og at viktige innspill i avhør ikke var etterforsket.
1. Kritikk av politiet? Ja.
2. Treg start/manglende prioritering: Nei.
3. Dommeravhør? Ja, innen toukers-fristen.
4. Kritikk av mangel på fagpersoner? Ja, avokat/sexolog/pårørende etterlyser fagpersoner som kan fortolke avhør.
5. Mistenkte avhørt innen to uker? Ukjent (Avhør av siktede ikke oppført i dokumentoversikten for saken, men trolig gjennomført i forbindelse med en annen sak, som var utgangspunktet for etterforskningen.)
6. Relevante vitner ikke avhørt? Flere fagpersoner rundt fornærmede, som Dagbladet har vært i kontakt med, hevder de og andre fagpersoner og folk i helpeapparatet burde vært avhørt/kontatet av politiet.
7. Mindre enn fem avhør: Nei.
8. Tid gjerningstidspunkt til anmeldelse: Noe uklar. Påståtte overgrep anslått å ligge noen år tilbake i tid, til omkring da saken ble opprettet, høsten 2005.
9. Manglende bevis knyttet til utviklingshemming: Ja, har høy grad av utviklingshemming, og evner ikke å fortelle hva som er skjedd.
10. Overgrepssak opp via annen sak: Ja (annen overgrepsak, barn).
11. Påtaleavgjørelse ved flere straffesaker på siktet: Henleggelse av den utviklingshemmedes sak, tiltale for barnemisbruk (frifinnelse, men idømt å betale barna erstatning).
12. Resultat: Henlagt i januar 2007 (Men statsadvokaten i Nordland tok ut tiltale for overgrep mot farens egne barn.)
13. Evnt. henleggelse påklaget: Ja, avvist av Riksadvokaten i mars 2007.
Kilder: Politiets etterforskningsmateriale, statsadvokaten, bistandsadvokat, forsvarer, pårørende, diverse fagfolk involvert i saken etc.
HELGELAND (Dagbladet): I seks av åtte politietterforskninger Dagbladet har undersøkt, ble bevisførselen vanskeliggjort av fornærmedes utviklingshemming. Noen var livredde eller ble manipulert til å tie. Andre manglet språk eller troverdighet til å avgi en overbevisende forklaring.
Den mistenkte, derimot, var oftest en velformulert, offentlig tillitsperson. I alle de fem henlagte sakene, synes utviklingshemmingen å ha vanskeliggjort etterforskningen.
- Henlegges gang på gang
Funnene stemmer med observasjonene til en rekke eksperter på feltet, deriblant Grethe Rønvik, spesialist i klinisk sexologi ved Nordlandssykehusets habiliteringsteam for voksne. Hun har flere tiårs erfaring med utviklingshemmede og overgrepsofre.
- De utviklingshemmede er ofte dårlige vitner. De er dårlige til å forklare seg. Gang på gang ser jeg at de mangler ord for å fortelle hva som har skjedd. Alt for ofte blir disse sakene henlagt, sier Rønvik til Dagbladet.
Hun ble etter initiativ fra Jans (pseudonym) mor og verge involvert i hans sak, en etterforskning Dagbladet har sett nærmere på. Jan er et eksempel på de potensielle overgripernes perfekte offer. Han er sterkt utviklingshemmet, har språk som en toåring og evner i praksis ikke å si i fra. Han bor alene i en kommunal bolig med enmanns-bemanning døgnet rundt.
- De som ikke kan fortelle om overgrep, er også oftere utsatt for overgrep enn andre. Noen overgripere mener disse personene er «sikrere», nettopp fordi de ikke kan fortelle hva som har skjedd, sier Rønvik på generelt grunnlag.
- Jeg fikk sjokk. Vi hadde verdens beste forhold til støttekontakten. Vi hadde ingen mistanker om noe som helst, sier Jans mor til Dagbladet.
Omkring tida mannen hadde begynt å ta vakter i Jans bolig, fikk Jan nye fysiske og psykiske plager. Det var personalmangel, og assistenten hadde tatt på seg svært mange vakter - så mange at kommunen til slutt måtte bremse ham.
I tillegg hadde han ofte Jan på overnatting privat. Moren var bare glad for mannens omsorg og avlastning. Men med overgrepsmistanken var det som om alle brikker falt på plass - både for henne og enkelte i hjelpeapparatet.
Det lot seg ikke gjøre «å overbevise domstolene om siktedes straffskyld,» skrev statsadvokat Erik Thronæs.
Moren/vergen og sexolog Grethe Rønvik sendte inn en omfattende klage.
De påpekte flere svakheter ved etterforskningen, og mente bl.a. at politiet burde ha kartlagt Jans adferdsendringer over tid. De etterlyste bruk av fagfolk, bl.a. i fortolkningen av Jans sterke fysiske reaksjoner under dommeravhør.
• Rundt perioden for mistenkte overgrep, gikk han fra å være blid og utadvendt til å bli utagerende og psykotisk.
• Fra å like fysisk kontakt med familien, avskydde han plutselig nærkontakt.
• Han begynte å dusje flere ganger daglig og skifte klær i ett sett.
• Han sluttet å tilfredstille seg selv seksuelt.
• Han fikk sår nedentil, og problemer med å holde seg. Sårene skal ha forsvunnet etter at samværet med støttekontakten opphørte.
- Slike saker er selvfølgelig svært vanskelige for politiet. Men de burde erkjenne at dette kan de svært lite om, og benytte seg av de som kan mye om menneskene det gjelder. Avhører man en primærkontakt her og en primærkontakt der, er det vanskelig å danne seg et bilde av situasjonen. Politiet kunne ha kalt inn et team av representanter fra alle nivåene som jobbet med Jan. Så kunne vi ha beskrevet hvordan vi oppfattet hans adferdsendringer over tid, og signalene han ga, sier Åse Tamnes, tidlgere avdelingsleder ved Habiliteringstjenesten for Helgelandssykehuset.
Riksadvokaten støttet henleggelsen. Mannen tiltalt og frikjent for overgrep mot sine barn, men dømt til å betale dem erstatning. Retten mente det var sannsynlighetsovervekt for at han hadde misbrukt dem.
- Jan er fullstendig uten rettssikkerhet, mener moren.
Hun mener saken illustrerer behovet for en kraftig opprustning av rettssikkerheten til utviklingshemmede som fornærmet part.
- Rettssikkerheten til utviklingshemmede i Norge er alt for dårlig, sier Rønvik.
- Systemet kan ikke fortsette å kreve disse håndfaste bevisene. Andre typer bevis, som endring av adferd og psyke, må tas på alvor. Hva slags mulighet har fornærmede ellers til å gi beskjed? Det kan ikke være sånn at du må være god med ord for å bli trodd. Da har du ingen rettssikkerhet i verden lenger. Hvis du ikke kan snakke, hvilken annen mulighet til å bekrefte noe har du, enn å springe vekk når noen snakker om den du frykter?
- Hvis fornærmede er utviklingshemmet, må det være mulig å legge sammen alle de små bitene, og bli trodd. De som jobber med utviklingshemmede må også bli flinkere til å ta vare på bevisene, så politiet får en sikrere sak, sier Rønvik.
Hun deltar i ei gruppe der Nordlandssykehuset, Statsadvokaten i Nordland og Nordlandsforskning ser på hvordan de kan øke utviklingshemmedes rettssikkerhet. De vil nå nærmere på beviskravene.
- Politiets kompetanse i disse sakene varierer fra det fortreffelige, til fullstendig mangel på kunnskap om hvordan det er å være utviklingshemmet. Vi burde kanskje få noen som er spesielt utdannet til å gjennomføre avhør av utviklingshemmede, og til å bistå politiet i disse sakene, sier Rønvik.
- En lærdom er nok at politiet bør trekke inn fagfolk tidlig i etterforskningen. Gjennom sakkyndig uttalelse i saken og generelle vurderinger, kan de danne seg et utgangspunkt for bevisføringen, sier Øygarden.
Den mistenktes forsvarer, Christian Wiig, mener imidlertid politiet henla saken etter en helt vanlig etterforskning i saken.
- På generelt grunnlag innser jeg likevel at det er mulig at utviklingshemmede har en dårligere rettssikkerhet enn mennesker som i større grad kan gi uttrykk for hva som eventuelt har skjedd, sier Wiig.
- Det er ingen tvil om at denne typen saker er vanskelige og utfordrende, sier Erik Thronæs ved Nordland statsadvokatembeter.
- Men for å ta ut tiltale, må man være overbevist om gjerningsmannens skyld, og evne å bevise skylden for retten. Slik saken var opplyst, var ikke dette mulig, en vurdering også Riksadvokaten så seg enig i, sier statsadvokaten.
Han er skeptisk til å vektlegge adferdsendringer som bevis.
- Enkelte utviklingshemmede har vanskelig for å utrykke seg. Har vi ikke en klar uttalelse, blir saken fryktelig vanskelig. Vi har store bevismessige utfordringer i disse sakene, og må forsøke å finne andre innfalsvinkler. Men adferdsendringer kan det være flere forklaringer på: vanskelig oppvekst, skilsmisse, mobbing og så videre.
Statsadvokaten kjenner ikke til hvorfor flere fagfolk tilknyttet Jan ikke ble avhørt. Men sexolog Rønviks klage ble tatt inn i totalvurderingen, sier han.
- Sett i ettertid er det mulig vi skulle ha gjort ting annerledes. Kanskje kunne vi ha avhørt flere. Men det er ikke gitt at dette ville endret vår endelige vurdering, sier Thronæs.
Den mistenkte, derimot, var oftest en velformulert, offentlig tillitsperson. I alle de fem henlagte sakene, synes utviklingshemmingen å ha vanskeliggjort etterforskningen.
- Henlegges gang på gang
Funnene stemmer med observasjonene til en rekke eksperter på feltet, deriblant Grethe Rønvik, spesialist i klinisk sexologi ved Nordlandssykehusets habiliteringsteam for voksne. Hun har flere tiårs erfaring med utviklingshemmede og overgrepsofre.
- De utviklingshemmede er ofte dårlige vitner. De er dårlige til å forklare seg. Gang på gang ser jeg at de mangler ord for å fortelle hva som har skjedd. Alt for ofte blir disse sakene henlagt, sier Rønvik til Dagbladet.
Hun ble etter initiativ fra Jans (pseudonym) mor og verge involvert i hans sak, en etterforskning Dagbladet har sett nærmere på. Jan er et eksempel på de potensielle overgripernes perfekte offer. Han er sterkt utviklingshemmet, har språk som en toåring og evner i praksis ikke å si i fra. Han bor alene i en kommunal bolig med enmanns-bemanning døgnet rundt.
- De som ikke kan fortelle om overgrep, er også oftere utsatt for overgrep enn andre. Noen overgripere mener disse personene er «sikrere», nettopp fordi de ikke kan fortelle hva som har skjedd, sier Rønvik på generelt grunnlag.
- Brikker på plass
Det er snart fem år siden politiet startet etterforskning av en av assistentene i Jans bolig. Saken kom opp som følge av at assistenten ble etterforsket for overgrep på egne barn. Ett av dem hevdet å ha sett faren misbruke Jan seksuelt.- Jeg fikk sjokk. Vi hadde verdens beste forhold til støttekontakten. Vi hadde ingen mistanker om noe som helst, sier Jans mor til Dagbladet.
Omkring tida mannen hadde begynt å ta vakter i Jans bolig, fikk Jan nye fysiske og psykiske plager. Det var personalmangel, og assistenten hadde tatt på seg svært mange vakter - så mange at kommunen til slutt måtte bremse ham.
I tillegg hadde han ofte Jan på overnatting privat. Moren var bare glad for mannens omsorg og avlastning. Men med overgrepsmistanken var det som om alle brikker falt på plass - både for henne og enkelte i hjelpeapparatet.
Kritikk av etterforskningen
I januar 2007, etter ett år og fire måneders etterforskning, ble saken henlagt. Assistenten nektet. Jan hadde ikke språk til å forklare seg skikkelig i dommeravhøret.Det lot seg ikke gjøre «å overbevise domstolene om siktedes straffskyld,» skrev statsadvokat Erik Thronæs.
Moren/vergen og sexolog Grethe Rønvik sendte inn en omfattende klage.
De påpekte flere svakheter ved etterforskningen, og mente bl.a. at politiet burde ha kartlagt Jans adferdsendringer over tid. De etterlyste bruk av fagfolk, bl.a. i fortolkningen av Jans sterke fysiske reaksjoner under dommeravhør.
- Reagerte som et offer
«Vi mener at (Jan) har reagert i denne perioden på samme måte som andre personer som utsettes for overgrep,» konkluderte de:• Rundt perioden for mistenkte overgrep, gikk han fra å være blid og utadvendt til å bli utagerende og psykotisk.
• Fra å like fysisk kontakt med familien, avskydde han plutselig nærkontakt.
• Han begynte å dusje flere ganger daglig og skifte klær i ett sett.
• Han sluttet å tilfredstille seg selv seksuelt.
• Han fikk sår nedentil, og problemer med å holde seg. Sårene skal ha forsvunnet etter at samværet med støttekontakten opphørte.
Ble ikke avhørt
Enkelte av de øvrige ansatte i boligen ble avhørt. Men Rønvik ble aldri avhørt. Ei heller en erfaren psykolog med god kjennskap til ham, samt en daværende leder av habiliteringstjenesten ved Helgelandssykehuset, som har fulgt Jan siden han var fire.- Slike saker er selvfølgelig svært vanskelige for politiet. Men de burde erkjenne at dette kan de svært lite om, og benytte seg av de som kan mye om menneskene det gjelder. Avhører man en primærkontakt her og en primærkontakt der, er det vanskelig å danne seg et bilde av situasjonen. Politiet kunne ha kalt inn et team av representanter fra alle nivåene som jobbet med Jan. Så kunne vi ha beskrevet hvordan vi oppfattet hans adferdsendringer over tid, og signalene han ga, sier Åse Tamnes, tidlgere avdelingsleder ved Habiliteringstjenesten for Helgelandssykehuset.
Riksadvokaten støttet henleggelsen. Mannen tiltalt og frikjent for overgrep mot sine barn, men dømt til å betale dem erstatning. Retten mente det var sannsynlighetsovervekt for at han hadde misbrukt dem.
- Jan er fullstendig uten rettssikkerhet, mener moren.
Etterlyser nye typer bevis
Sexolog Grethe Rønvik er fortsatt rystet av saken, og angrer på at hun selv ikke presset på for å bli avhørt.Hun mener saken illustrerer behovet for en kraftig opprustning av rettssikkerheten til utviklingshemmede som fornærmet part.
- Rettssikkerheten til utviklingshemmede i Norge er alt for dårlig, sier Rønvik.
- Systemet kan ikke fortsette å kreve disse håndfaste bevisene. Andre typer bevis, som endring av adferd og psyke, må tas på alvor. Hva slags mulighet har fornærmede ellers til å gi beskjed? Det kan ikke være sånn at du må være god med ord for å bli trodd. Da har du ingen rettssikkerhet i verden lenger. Hvis du ikke kan snakke, hvilken annen mulighet til å bekrefte noe har du, enn å springe vekk når noen snakker om den du frykter?
- Hvis fornærmede er utviklingshemmet, må det være mulig å legge sammen alle de små bitene, og bli trodd. De som jobber med utviklingshemmede må også bli flinkere til å ta vare på bevisene, så politiet får en sikrere sak, sier Rønvik.
Hun deltar i ei gruppe der Nordlandssykehuset, Statsadvokaten i Nordland og Nordlandsforskning ser på hvordan de kan øke utviklingshemmedes rettssikkerhet. De vil nå nærmere på beviskravene.
- Politiet trenger bistand
Rønvik etterlyser mer bruk av kompetanse om utviklingshemming, f.eks. i dommeravhør. Hun har opplevd at mulige ofre som har holdt munn i dommeravhør, plutselig åpner seg i samtaler der Rønvik benytter tegninger og bilder.- Politiets kompetanse i disse sakene varierer fra det fortreffelige, til fullstendig mangel på kunnskap om hvordan det er å være utviklingshemmet. Vi burde kanskje få noen som er spesielt utdannet til å gjennomføre avhør av utviklingshemmede, og til å bistå politiet i disse sakene, sier Rønvik.
Etterlyser bruk av fagfolk
Også Jans bistandsadvokat, Gislaug Øygarden, mener saken viser at politiet trenger bedre kompetanse i denne typen saker.- En lærdom er nok at politiet bør trekke inn fagfolk tidlig i etterforskningen. Gjennom sakkyndig uttalelse i saken og generelle vurderinger, kan de danne seg et utgangspunkt for bevisføringen, sier Øygarden.
Den mistenktes forsvarer, Christian Wiig, mener imidlertid politiet henla saken etter en helt vanlig etterforskning i saken.
- Hadde ikke gjort noe galt
- Henleggelsen skjedde ikke fordi gutten var utviklingshemmet, men fordi politiet etter en vanlig etterforskning konkluderte at det ikke var bevist at min klient hadde gjort noe galt overfor gutten. Slik jeg husker saken, var det ikke grunnlag påtalemessig for å ta ut tiltale.- På generelt grunnlag innser jeg likevel at det er mulig at utviklingshemmede har en dårligere rettssikkerhet enn mennesker som i større grad kan gi uttrykk for hva som eventuelt har skjedd, sier Wiig.
Statsadvokaten: - Vanskelig og utfordrende
- Det er ingen tvil om at denne typen saker er vanskelige og utfordrende, sier Erik Thronæs ved Nordland statsadvokatembeter.
- Men for å ta ut tiltale, må man være overbevist om gjerningsmannens skyld, og evne å bevise skylden for retten. Slik saken var opplyst, var ikke dette mulig, en vurdering også Riksadvokaten så seg enig i, sier statsadvokaten.
Han er skeptisk til å vektlegge adferdsendringer som bevis.
- Enkelte utviklingshemmede har vanskelig for å utrykke seg. Har vi ikke en klar uttalelse, blir saken fryktelig vanskelig. Vi har store bevismessige utfordringer i disse sakene, og må forsøke å finne andre innfalsvinkler. Men adferdsendringer kan det være flere forklaringer på: vanskelig oppvekst, skilsmisse, mobbing og så videre.
Statsadvokaten kjenner ikke til hvorfor flere fagfolk tilknyttet Jan ikke ble avhørt. Men sexolog Rønviks klage ble tatt inn i totalvurderingen, sier han.
- Sett i ettertid er det mulig vi skulle ha gjort ting annerledes. Kanskje kunne vi ha avhørt flere. Men det er ikke gitt at dette ville endret vår endelige vurdering, sier Thronæs.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen