«Scream» er et blytungt «mye bedre enn sist»-comeback.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
«Scream»
- Artist: Ozzy Osbourne
- Plateselskap: Sony Music
ALBUM: Det er ikke en overdrivelse å påstå at Ozzy Osbourne fremsto som farlig geriatrisk på sin forrige plate, den mildt sagt middelmådige «Black Rain» fra 2007.
Mye har skjedd siden den gangen.
Ozzy har slengt kroken på døren til det etter hvert ganske så pinlige realityshowet «The Osbournes».
Men kanskje enda viktigere: hans mangeårige sparringspartner og medkomponist Zakk Wylde har måttet ta gitar og MC-vest og gå.
Kanskje ikke så rart da at det tydelig har funnet sted et aldri så lite væromslag i Osbourne-leiren.
I alle fall om man skal dømme etter «Scream».
De litt kantete og gråmussede låtene fra forrige runde er byttet ut med et sett stampende og blytunge sanger med både attityde og høyt energinivå, som selv om det er et stykke igjen kvalitetsmessig, har visse slektskaper til «No More Tears».
«Let it Die» drar i gang lasset med industrielle undertoner, før den smånaive stadionrockeren «Let Me Hear You Scream», fyller på i festbegeret. «Diggin? Me Down» lukter på thrashen og er om mulig det tyngste Ozzy har levert til dato, mens «Life Won't Wait» oppfyller balladekvoten med knapp margin.
Men det viktigste her er at «Scream» er en gjennomgående hyggelig plate. Om enn ikke et mesterverk, er det i alle fall åpenbart at gamlefar er i såpass god form at han kan kaste krykkene.
Ankepunktet for de mest konservative kan være at «Scream» rett og slett låter hakket for moderne.
Mye har skjedd siden den gangen.
Ozzy har slengt kroken på døren til det etter hvert ganske så pinlige realityshowet «The Osbournes».
Men kanskje enda viktigere: hans mangeårige sparringspartner og medkomponist Zakk Wylde har måttet ta gitar og MC-vest og gå.
Kanskje ikke så rart da at det tydelig har funnet sted et aldri så lite væromslag i Osbourne-leiren.
I alle fall om man skal dømme etter «Scream».
Ny start
Det kan virke som om nykommeren Gus G har tatt med seg et alderdomsserum da han dro fra hjemlandet Hellas - Ozzy låter nemlig mer vital og inspirert enn på lenge.De litt kantete og gråmussede låtene fra forrige runde er byttet ut med et sett stampende og blytunge sanger med både attityde og høyt energinivå, som selv om det er et stykke igjen kvalitetsmessig, har visse slektskaper til «No More Tears».
«Let it Die» drar i gang lasset med industrielle undertoner, før den smånaive stadionrockeren «Let Me Hear You Scream», fyller på i festbegeret. «Diggin? Me Down» lukter på thrashen og er om mulig det tyngste Ozzy har levert til dato, mens «Life Won't Wait» oppfyller balladekvoten med knapp margin.
Hyggelig
Nå er det ikke alt som er trykket inn på plasten her som er like spenstig, både «Latimer's Mercy» og «Crucify» er Ozzy av den forglemmelige sorten, med dusinvareriff og slappe melodilinjer.Men det viktigste her er at «Scream» er en gjennomgående hyggelig plate. Om enn ikke et mesterverk, er det i alle fall åpenbart at gamlefar er i såpass god form at han kan kaste krykkene.
Ankepunktet for de mest konservative kan være at «Scream» rett og slett låter hakket for moderne.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen