«Streetdance 3D» er ikke så innmari street. Men den er veldig søt.
FILM: Ingen går på dansefilm for å oppleve en skjellsettende fortelling. Dette har noen omsider tatt konsekvensene av. Her er ingen selvhøytidelige historier om problembarn som forsøker å ta seg ut av ghettoen eller pappajenter som blir presset til å øve piruetter så tærne blør. Regissørene av «Streetdance 3D» kommer fra musikkvideoformatet, og vet at selve plottet i dansefilmer bare er der for å ta oss fra ett danseopptrinn til det neste uten at det virker altfor påtatt.
Dansefilmer snubler ofte i én av to mulige scenekanter når de skal formidle dans til folket. Noen av dem legger seg for tett på musikkvideoen og blir for brå og stakkato og klippingen, hvilket gjør det vanskelig å få oversikt over hva som skjer. Andre blir for stillestående. «Streetdance 3D» bikker iblant over i det statiske, men regissørene Max Giwa og Dania Pasquini viser for det aller meste at de skjønner hvordan de skal få dans til å fungere på et stort lerret, godt hjulpet av 3D-formatet. 3D-brillene gir ikke den samme sugende dybdefølelsen som for eksempel i «Avatar», men sprangene og saltomortalene gis et ekstra løft, og «Streetdance 3D» beviser at dansefilmen er en sjanger som kan nyte godt av og hente ny inspirasjon i den nye teknologien.
Glimtene av plott innimellom er tilbakelente og trivelige. Carly (Nichola Burley) danser hiphop med vennegjengen og kjæresten, helt til dagen drittsekken dumper Carley, forlater gjengen og slår seg sammen med crewet som er deres fremste konkurrent i Den Store Dansekonkurransen som avrunder alle filmer av denne spesifikke sorten.
Inn fra høyre, som en fasjonabel fe, kommer Charlotte Ramplings smale silhuett svevende. Rampling spiller ballettlærer med sans for uortodokse metoder, hun gir «Streetdance 3D» en instant eleganse og Carly en sjanse til. Crewet får øve på ballettskolen, dersom de tar fem ballettelever under sine vinger.
Munnhuggeriet mellom hiphopere og ballerinaer ikke svimlende originalt, ei heller de påfølgende forsoningene og tilløpene til tander tenåringsromantikk. De liksomtøffe streetdanserne er påfallende blankskrubbede og barnevennlige. Men originalitet og sosialrealisme er ikke det vi først og fremst er ute etter her. «Streetdance 3D» er en søt, uprentensiøs film om søte, upretensiøse mennesker som tilfeldigvis også har noen bra moves på lager.
Bra med 3D
Dansefilmer snubler ofte i én av to mulige scenekanter når de skal formidle dans til folket. Noen av dem legger seg for tett på musikkvideoen og blir for brå og stakkato og klippingen, hvilket gjør det vanskelig å få oversikt over hva som skjer. Andre blir for stillestående. «Streetdance 3D» bikker iblant over i det statiske, men regissørene Max Giwa og Dania Pasquini viser for det aller meste at de skjønner hvordan de skal få dans til å fungere på et stort lerret, godt hjulpet av 3D-formatet. 3D-brillene gir ikke den samme sugende dybdefølelsen som for eksempel i «Avatar», men sprangene og saltomortalene gis et ekstra løft, og «Streetdance 3D» beviser at dansefilmen er en sjanger som kan nyte godt av og hente ny inspirasjon i den nye teknologien.
Kjæresten forsvinner
Glimtene av plott innimellom er tilbakelente og trivelige. Carly (Nichola Burley) danser hiphop med vennegjengen og kjæresten, helt til dagen drittsekken dumper Carley, forlater gjengen og slår seg sammen med crewet som er deres fremste konkurrent i Den Store Dansekonkurransen som avrunder alle filmer av denne spesifikke sorten.
Inn fra høyre, som en fasjonabel fe, kommer Charlotte Ramplings smale silhuett svevende. Rampling spiller ballettlærer med sans for uortodokse metoder, hun gir «Streetdance 3D» en instant eleganse og Carly en sjanse til. Crewet får øve på ballettskolen, dersom de tar fem ballettelever under sine vinger.
Upretensiøst
Munnhuggeriet mellom hiphopere og ballerinaer ikke svimlende originalt, ei heller de påfølgende forsoningene og tilløpene til tander tenåringsromantikk. De liksomtøffe streetdanserne er påfallende blankskrubbede og barnevennlige. Men originalitet og sosialrealisme er ikke det vi først og fremst er ute etter her. «Streetdance 3D» er en søt, uprentensiøs film om søte, upretensiøse mennesker som tilfeldigvis også har noen bra moves på lager.
