ALBUM: «Them last two albums didn't count: «Encore» I was on drugs, «Relapse» I was flushing 'em out», rapper Marshall Mathers og ønsker med sitt syvende studioalbum «Recovery» å relansere den gamle, gode Eminem.

Dette er friskmeldingen etter år med pillemisbruk, depresjoner og nedturer, insisterer rapperen selv.

Utmerket teknikk

Og «insisterende» skal vise seg å bli stående igjen som et nøkkelord for denne platen.

For rent teknisk er det lite å utsette.

Eminem gjør seg nesten uangripelig med en imponerende flyt, rytmeforandringer, innrim og munnrapphet.

Det er heller ingen tvil om at han er en rutinert historieforteller som kjenner til fiskeform, konsepter og andre fortellertekniske grep.

Dette er håndverk Eminem mestrer som få andre, men dessverre er det først og fremst på dette grunnlaget han selv hevder at han er tilbake som verdens beste rapper. Men det holder vel ikke?

Fortsatt sint

For selv om det er folk der ute som mener noe annet, så handler dette om mye mer enn teknisk briljering.

For det første tar Eminem så voldsomt med plass på beaten at det er på grensen til distraherende, mer ukomfortabel og mindre avslappet har han vel kanskje aldri føltes før.

Han høres kanskje sintere og mer aggressiv ut enn på lenge, men er han ikke stadig sjeldnere virkelig bitende og velpoengtert? I stedet framstår han som noe trassig og, som sagt, insisterende.

Pillemisbruk, hjertevrenging og dødsfrykt-/lengsel har lenge vært tilbakevendende tema for Detroit-rapperen, så også på «Recovery», men hans karakteristiske humor blir det vanskeligere og vanskeligere å få øye på.

Jeg vet ikke med dere, men for meg finnes det i alle fall grenser for hvor mange ganger jeg synes det er interessant å høre Eminem rappe om kjærlighet som ikke blir gjelgjeldt, noe som fører til at han klikker og mishandler dama si: «You won't even listen, so fuck it, I'm tryin' to stop you from breathin', I put both hands on your throat, I sit on top of you, squeezin' Til' I snap your neck like a popsicle stick».

Få nye impulser

På papiret så «Recovery» dessuten ut til å kunne by på noe forfriskende på produksjonssiden.

Her har unge, nyskapende bakmenn infiltrert Dr.Dre-dominansen og Eminems egne produksjoner, men det er det nesten umulig å høre når albumet er i gang.

Det går i matende trommer, litt gitarkomping og synge-refreng som balanserer mellom det frekt fengende og det irriterende.

Her kan det virke som om beats som passer artisten for godt er funnet fram fra skuffen, og dessverre har altfor få nye impulser fått plass i lydbildet.

Kanskje med unntak av albumets beste låt «Talkin' 2 Myself» og Boi-1da-produserte «Seduction». Førstnevnte kommer dessuten med en etterlengtet dose selvinnsikt.

Nei, skal vi håpe på en rapveteran som virkelig høres relevant, underholdende og nyskapende ut i 2010, må vi nok vente på Big Bois soloalbum. Heldigvis er det rett rundt hjørnet.