- DET ER EN GANSKE SKREMMENDE klode. Ved å studere den giftige karbonmonoksidgassen med høy nøyaktighet, fant vi bevis på en supervind. Den blåser i en hastighet på 5000 til 10 000 kilometer i timen, sier astronomiprofessor Ignas Snellen, som for første gang har påvist en slik storm på en såkalt eksoplanet.

Dette er 33 ganger høyere vindhastighet enn rekordorkanen Camille i 1969, som «bare» nådde 305 km/t.

DEN FREMMEDE KLODEN HD209458b, som uoffisielt har det noe mer romantiske tilnavnet Osiris, skilter med rundt 64 prosent av massen til kjempen Jupiter, og ligger 150 lysår unna Jorda i stjernebildet Pegasus.

Men, i motsetning til våre hjemlige gassgiganter, ligger Osiris svært nær moderstjernen, og går i en bane som tilsvarer én tjuendedel av jordas bane rundt Sola.

Temperaturen er gloheite 1000 grader på én side, som alltid er vendt mot stjernen, og betydelig kaldere på den andre.

Her hjemme sørger Sola for energien som trengs til å skape vær, og det hele drives av temperaturforskjeller. Varm luft stiger, kald luft synker, og vi får høyttrykk, lavtrykk, vind og sirkulasjon.

UNDER EKSTREME forhold som på Osiris blir effekten imidlertid mye kraftigere.

- På Jorda leder store temperaturforskjeller alltid til sterke vinder, og våre nye undersøkelser viser at det samme er tilfelle for Osiris, sier professor Snellen, som ledet forskerteamet i granskningene med European Southern Observatorys Very Large Telescope (VLT) på Cerro Paranal i Chile.

Resultatene er publisert i sist nummer av tidsskriftet Nature og kan leses her.

OSIRIS BLE OPPDAGET med den såkalte passasjemetoden, grovt sammenliknbart med å finne en knott foran en lyskaster. Med 3,5 dagers mellomrom passerer planeten stjerna og blokkerer en bitteliten del av lyset i tre timer. Dette mikroskopiske stupet i lysstyrke kan måles fra Jorda.

Siden en del av lyset fra stjerna passerer gjennom atmosfæren på Osiris, kan forskerne gjennom presise målinger granske de kjemiske fingeravtrykkene og avsløre hvilke stoffer den består av.

- I framtiden kan vi bruke denne typen observasjoner til å studere atmosfæren til jordliknende planeter, og finne ut om liv eksisterer andre steder i universet, sier Snellen i en pressemelding.

DET ER TROLIG BARE et tidsspørsmål før vi finner rosinen i pølsa, en jordliknende planet hvor liv kan eksistere; laget av stein og i midt i smørøyet kalt «gullhårsonen». Den ligger kkurat langt nok fra stjernen til at vann verken fordamper eller fryser, men kan skvulpe rundt.

Etter å ha levd i blinde fram til nittitallet, da den første eksoplaneten ble bekreftet, har situasjonen eksplodert. Per i dag har astronomer påvist 453 planeter rundt andre stjerner, og nye tikker inn nesten ukentlig.

Problemet? Alle er enten «superjorder» eller «varme Jupitre» som Osiris - brennheite giganter som gnikker rundt i en trang bane nær stjernen; for varm og ugjestmild til å opprettholde flytende vann eller liv som vi kjenner det.

Skal finne Jorda 2.0

Årsaken til dette er sannsynligvis ikke at Jorda er unik, men at instrumentene som brukes i øyeblikket ikke er følsomme nok.

Det er mye enklere å oppdage en svær planet nær en stjerne, enn en liten langt unna. Dette kan fort endre seg, for eksempel når Kepler-teleskopet om noen år er ferdig med å fingranske over 100 000 stjerner.

- Om Kepler ikke finner noe så vil det være veldig overraskende. Da må vi på nytt tenke gjennom modellene om hvordan solsystemer og planeter oppstår. Det vil bety at vår klode er mer unik enn vi har trodd, sa forsker Håkon Dahle ved Institutt for teoretisk astrofysikk på UiO til Dagbladet i forbindelse med fjorårets oppskyting.