Hun ligger og stirrer ut i mørket. Armen rikker seg ikke, ikke foten heller. Fingrene er umulige å bevege. Hjernen forsøker, hun trekker pusten, presser tenna sammen, men ingenting beveger seg, ikke skulderen, ikke beinet, ingenting. Kroppen er død. Gørild er snart 16 år og hun er blitt lam i hele venstresida. «Jeg skal opp av denne senga», sier hun til seg selv i mørket, «jeg skal opp.»

Og kanskje starter alt her? Ambisjonene, karrieren, rettssaken. Kanskje er det nå det begynner?

Klikk, klakk, klikk, klakk. De røde høyhælte skoene marsjerer selvsikkert nedover brosteinen.

- Før var det ikke direkteflyvninger til Roma, så da fikk jeg gå helt i fred. Det var jo litt av grunnen til at jeg flyttet hit, jeg ville komme meg vekk, sier Gørild Mauseth mens dresskledde menn på scootere suser forbi.
Hun har ordnet hotellrom for oss, viser oss skomakeren, anbefaler restauranter og vifter på en taxi.

- Det hender jeg må unngå de verste turiststedene, hvis jeg ikke skal bli gjenkjent av nordmenn. Eller omvendt, da vettu, sier hun og ler høyt og lurt.

- Jeg har ikke savnet rampelyset, pressen har ringt i alle år, men jeg har ikke villet stille opp. Da jeg kom hit for ti år siden var jeg jo overalt, i avisene, i film, teater, jeg var shooting star på filmfestivalen i Berlin, alt sammen.

Roma glir majestetisk forbi i vinduet. Gørild legger de svarte krøllene bak øret. Sjåføren titter på henne i bakspeilet.

- Nå er det jo andre som har tatt over. Ane Dahl Torp og hun der fra Stavanger. Hva er det hun heter igjen?

Kirkeklokkene slår. Etter at Gørild dro ut i verden for å bli stjerne, har det vært stille rundt henne. Med ett unntak.

- Hvis du googler navnet mitt nå, så kommer det bare stoff om en rettssak. Jeg synes det er trist at folk tror det bare er dette jeg har drevet med. Ethvert fornuftig menneske skjønner jo at det er uheldig, når dette er jobben min, sier Gørild.

Etter tre år vant hun til slutt i høyesterett over NRK som viste nakenbilder av henne fra en elskovsscene i en båt full av fisk i filmen «Brent av frost». Hun sto i stua til noen venner og hoppet av glede, da de ringte henne og fortalte at hun hadde vunnet, snart hoppet alle de andre i rommet også.

- Det var noe skammelig over det. Jeg måtte slutte å være på internett, plutselig var jeg klint mellom to mannfolk på en homoside, jeg fikk tilsendt bilder av meg selv i de mest absurde settinger, det satt menn på YouTube og sang ut om at jeg var tjukk i huet, sier hun og ser på turistene som blar i postkortstativer og lokkes inn på restauranter.

På telefonen i går sa hun at dette intervjuet måtte handle om framtida, at hun ville slippe fri fra fortida. Nå klarer hun ikke løsrive seg.

- Det var et tyveri, et indre tyveri. Jeg var gravid, skulle ha mammaperm, tenke på slike ting. Jeg gikk rundt og bar på framtida i magen, men måtte forsvare noe jeg hadde gjort for lenge siden. Det gjorde meg rasende. Nå kan jeg si til alle disse bloggerne: «Sorry, men jeg hadde rett». Jeg er glad på vegne av familien og vennene og fansen min. Jeg kom ut på andre siden som vinner.

- Er du redd for at du bare vil bli husket for en sexscene?

- «That´s fine». Sophia Loren sa at enhver film i det minste må ha én scene som alle husker.

- Og du er stolt av scenen din?

- Absolutt, jeg fikk jo Amanda for den filmen.

Gørild gråt på Teaterhøgskolen. Kåre Conradi, Christian Skolmen og de andre medelevene fikk jobb på de prestisjetunge teatrene, mens hun ble sendt til verdens ende, til Molde. Til slutt måtte lærerne kjefte på henne og si at hun i det minste ikke var havnet i Mo i Rana og at det faktisk kunne være en fordel å starte i det små. Og slik ble det. En dag ringte en rørt mor etter en premiere og kunne fortelle at Kongen og Gørild stod nevnt i samme setning, «uten komma».

Snart lå verden for hennes høye hæler. Årets debutant, filmer, teaterstykker, Gørild var klar for Hollywood, for forsidene av de store magasiner, for diamanter og filmfestivaler, det var duket. I to år sparte hun opp penger. Så sa hun opp kontrakten hun til slutt hadde fått ved Nationaltheatret.

- Jeg hadde virkelig en bra plattform, skulle prøve lykken. Jeg hadde gjort 30 produksjoner, spilt åtte Ibsen-kvinner før jeg var blitt tretti og hadde vært med i flere filmer. Det var mer enn nok til å være «impressive» der ute.

- Og så?

- Så falt det ned to store tårn i USA, og da dro jeg ikke dit. Timingen var feil. Det jeg hadde strevd så hardt for, dette eventyret i USA, var over før det hadde begynt, sier Gørild.

I 2005, på en ferietur, stod hun ved Ground Zero og så utover dette store hullet, de massive ødeleggelsene. Hun tenkte på hvordan terrorfrykten hadde stoppet alt sammen, på utslettelsen.

- Før 11. september var vi så ivrige, alt var bra og bedre, vi ville bare videre, videre, videre. Sånn var jeg også, jeg var på tur ut, jeg skulle gjøre det store og så...Bang!

- Angrer du på at du sluttet på Nationaltheatret?

- Nei, nei. Jeg var 30 år og jeg hadde ikke sett verden. Hvordan skulle jeg fortelle noen om verden, uten å ha sett den?

Ansiktet vendt mot havet. Som liten kunne hun stå der i fjæra lenge og bare se mot de enorme fjellene og fiskeværet nedenfor. Hva tenkte de på der ute i båtene sine? Mamma Hjørdis var lærer, den kreative kraften, galskapen, og pappa Stein var den stille, han som gikk og la seg i båthuset kvelden før han skulle ut på fiske for ikke å vekke de tre ungene, han som forsvant i midnattssol og mørketid, som var der, men aldri helt. Og eldstedattera hørte skrittene i gangen og lurte på hva de snakket om der ute, mennene på havet?

Kjøllefjord var en gudstro liten plass på det nordligste fastland, full av fettere og kusiner og fisk og vær. «Gørild kan ikke komme på skolen på grunn av dårlig vær», står det med mammas håndskrift i den oransje meldingsboka på loftet, men snart kom sommeren igjen og pappa kjøpte seg en sennepsgul Audi med grønne seter, mens Gørild lurte på om han noensinne tenkte på henne der ute. En dag spurte hun bare. «Hva snakker dere om når dere ikke fisker», spurte hun. «Ikke så mye. Været.», svarte pappa.

- Jeg tenkte mye på de ordene der i mange år. Som voksen har jeg sagt til meg selv at de ikke pratet om oss ungene fordi det ville vært for tøft å være så lenge borte. Jeg måtte tro det, forteller Gørild.

Livet snudde i en fotballkamp, hodet først i plastdekket og den knasende lyden av noe som ryker mellom fjerde og femte nakkevirvel. Og Gørild lå der uten å røre seg, så bare tomt opp i lyset fra taket.

- Pang. Da er alt ferdig. Kroppen min var sterk, jeg var sterk, jeg sto på ski, svømte, sang i kor, i band og så slet jeg av alle disse nervene og jeg var bare 16, men jeg måtte begynne å eksperimentere med meg selv, spørre meg hva jeg ville med livet mitt, hva jeg kunne få til.

Hun måtte flytte til Alta for å få hjelpen hun trengte. Nakkekrage og rullestol. To ganger om dagen gikk hun til manuellterapi. Hun fortalte seg selv at dersom hun ble sittende i rullestol resten av livet, kunne hun i det minste bli rockestjerne. Noen kunne bare trille henne ut på scenen før konsertene.

- Gudskjelov at jeg var så sterk, at jeg kom meg gjennom det. Jeg var så fryktelig alene, men det gjorde meg vant til å vente på at ting skal bli bedre, jeg er et tålmodig menneske, sier Gørild.

Og et eller annet sted oppi dette, i det ensomme mørket, sto det klart for henne:

- Jeg så lyset. Jeg gikk fra å være halvt grønnsak til at jeg bare så det. Jeg hadde alltid hatt en formidlingsevne, men nå kom det over meg helt plutselig: Jeg skulle bli skuespiller.

Gørild laget en pakt med seg selv. Hun skulle vie seg fullstendig til kallet som kunstner, aldri gjøre som sine foreldre og få barn tidlig, hun tenkte hun aldri ville bli mor.

- Jeg kjempet meg fri fra min egen kropp, bygget opp igjen det som var knust og hadde strevd bare med det. Nå skulle ikke livet handle om noe annet enn fokuset på hva jeg ville få til, forteller hun.

Da Gørild noen år senere kom inn på Teaterhøyskolen, hadde hun fortsatt en liten lammelse i hånda, den krenget innover. Hun sørget for at ingen la merke til det.

- Gnagsår fra slagstøvlene, sier Gørild med selvfølgelighet og peker ned på de røde ringene rundt to bleike legger. Hun smiler. Store øyne og små fregner.

- Jeg kommer rett fra Tromsø og to grader. Det er derfor jeg svetter sånn, fortsetter hun.

Roma mørkner med rosa skyer over måkene langt der oppe og Gørild manøvrerer seg gjennom smågatene til restauranten Cul de Sac, en populær, liten restaurant midt i sentrum.

- Det var der han satt, sier hun og peker på et av bordene i hjørnet.

Gørild var 28 år og klarte ikke ta øynene fra den høye, gråhårede mannen noen bord bortenfor. På slutten av kvelden hilste de.

- Å møte Tommaso var å møte en kunstner, en som ser meg slik jeg ser ham. Og jeg skjønte det med en gang. Det tok to år før vi ble kjærester, men vi var sammen fra starten av, forteller Gørild og skaffer oss et bord.

- Alle mennesker trenger dette å bli fanget opp, forstått, holdt rundt. De sier det så vakkert på italiensk, «abbracciare», sier de. Omfavnelsen. Han kom og holdt meg.

Tommaso Mottola di Amato er filmregissør og hadde to barn fra et tidligere ekteskap da han traff Gørild. Det er 16 år mellom dem.

- Det er klart vi merker aldersforskjellen. Den er der som en god korreksjon i hverdagen. Og som inspirasjon. Vi har tilført hverandre masse, og jeg føler meg uendelig priviligert over å ha funnet ham, sier hun.

De giftet seg for fem år siden, glemte fotograf og har ingen bryllupsbilder, men en sønn har de fått, Baltazar. Alle Tommasos tre gutter er oppkalt etter de tre vise menn. Og alle har bursdag samme dag.

- En meget presis mann, sier Gørild og ler. Hun sjekker mobilen. Mann og barn venter hjemme i toppleiligheten. Utenfor er det i ferd med å bli kø.

- Jeg har snart levd like lenge med Tommaso som jeg gjorde med foreldrene mine, og jeg er ennå ikke 40 år. Er ikke det veldig rart? Jeg synes det er så interessant når han møter dem. Hvem har rett på Gørild, liksom? Hvem er hun? Hvem eier henne?

Restauranten er stappfull, og Gørild drikker hvitvin og leser høyt fra menyen på stolt og stram italiensk.

- Scusi!, roper hun, så en av servitørene kommer løpende. Hun bestiller spekeskinke, pateer og pasta til hovedrett.

- Å legge på seg 15 kilo er lett. Du spiser bare mer, sier Gørild og ler.

Det er litt over en uke siden hun var avbildet glisende og overvektig i badedrakt på forsiden til en av landets største aviser. Regissøren av kortfilmen «Vannliljer i blomst» ringte og sa han hadde en rolle som kunne legge karrieren hennes i ruiner. Gørild sa «ja takk».

- Det var mange kilo for en liten film?

- Ja, men det er dette med å leve seg inn i ting. Jeg er jo en kunstner og kroppen er mitt instrument, sier hun med storhet i stemmen. 15 kilo etter telefonsamtalen satt hun fast i et badekar på hotellrommet.

- Jeg tenkte «yeah, badekar!» og hoppet oppi, og så satt jeg bom fast. Jeg måtte dra ut proppen og sitte der til vannet var ute, og så kom jeg meg løs til slutt, forteller Gørild - og nå ler hun så hun hyler. Italienerne på bordet ved siden av smiler forsiktig og Gørild forsøker å holde seg for munnen.

- Nei, jeg må slutte å fortelle sånne historier.

Hun rødmer, retter på håret.

- Men jeg er glad for å være tynn igjen, altså. Jeg har en ernæringsfysiolog som hjelper meg å gå ned i vekt igjen, trener pilates så lenge jeg har råd til det. Jeg er vel tre og en halv kilo unna fortsatt, men så har jeg født et barn også, sier Gørild og tar tak i magen under den svarte kjolen.

- Men jeg lærte noe om samfunnets forventninger, folk så på meg annerledes. Bare tenk på det: Hvor mange av kvinnene i teateret er tykkere enn meg?

Da Gørild slo igjennom i midten av tjueåra, ble hun omtalt som «den flotte og sensuelle finnmarkingen». Den beskrivelsen har fulgt henne.

- Hvorfor? Nei, det kan jo ikke jeg svare på, sier Gørild og pirker i maten med gaffelen. Så plukker hun på et gammelt sår på hånda, før hun bytter tema uten å merke det, snakker om skuespillere som medium og objekt og blir sittende stille.

- Det der var ikke noe enkelt spørsmål, sier hun.

- Er det en fordel å være vakker som skuespiller?

- Ja, det er det nok. Ofte føles det som en forutsetning. Og et krav. Er du tynn nok og pen nok, kan det hjelpe deg. Du slipper noen runder, for å si det sånn. Er du er overvektig, har fett hår og er stygg, så får du færre muligheter, sier Gørild og lener seg tilbake:

- Men dette handler om menneskers forventning, ikke om skjønnhet.

Det kom et brev tidlig i karrieren. Fra besteforeldrene hennes. De skrev at de hadde bedt for henne i alle år, bedt til Gud om at hun måtte få lov til å bruke sin formidlingsevne til å forkynne hans ord. Nå forsto de at hun skulle stå på en annen slags scene.

- Men jeg har tenkt mye på det der, det må jeg innrømme. Å komme til Roma gjorde gudsbildet mitt mer konkret. I Norge har vi alle fjellene og fjordene, all denne naturen vi reklamerer med og den er veldig og flott, men da jeg kom hit... Det å se hvordan mennesket har skapt kunst, arkitektoniske mesterverker, brolagte piazzaer, det har fått meg til å se hvordan Gud virker gjennom mennesker. Gørild smiler. Hun har trukket det ene beinet opp på benken, tallerkenen er tom.

- Jeg har prøvd å la være å tro, prøvd hardt. Og jeg vet det er mye jeg ikke forstår, men jeg tror på noe som er større enn meg, større enn oss.

Den første gangen hun var i Roma, sto hun helt alene på et torg klokka 7 om morgenen i en sommerkjole og så på kirka og fontenen og pinjetrærne.

- «Alt er sant», tenkte jeg. Til og med pipene på alle disse bygningene rundt meg hadde fantastiske utsmykninger, all skjønnheten var gjennomført helt opp til pipa, til dit bare Gud kunne se det, og det eneste jeg klarte å tenke var «det er sant».

Hun kunne vært den største av alle de norske skuespillerne, hun var nære. Nå har hun barnehageplass til Baltazar i Tromsø og skal fortsette pendlingen mellom leilighetene i Roma og hjemme.

- Nå gjelder det bare å gjøre best mulig inntrykk i alle mine roller. Som frilanser er du aldri bedre enn det siste du har gjort, sier hun.

Til høsten spiller hun Strindberg ved Hålogaland teater. Så starter innspillingen av NRKs storsatsing, filmatiseringen av Jan Kjærstads «Erobreren». Men det er klart hun kunne vært et helt annet sted nå, vanket med de virkelig store.

Da Daniel Craig skulle ta over rollen som James Bond, ringte Italias største casting-byrå og sa han trengte en motspiller. Gørild snakket engelsk og italiensk på prøvene, fikk anerkjennende nikk fra filmfolket og ble kalt tilbake gang på gang. Til slutt var det bare tre stykker igjen.

- De valgte hun italienske, sier Gørild med et smil. Hun ble tilbudt en rolle i en italiensk spillefilm også, men den ble stoppet fem dager før innspillingen skulle starte. Gørild trekker på skuldrene. Det venstre øyenbrynet hever seg.

- Greia med sånne agenter, er jo at jeg først trodde de gjorde alt for deg. Sånn er det ikke. Du må ringe og mase og... Hun sukker.

- Jeg skal bytte ut den ene agenten min i England. Hun er ikke aktiv nok.

I morges gikk hun tur på Piazza Navona. Brosteinen var svart og blank etter regnskyllet, og Gørild vugget avsted i turkis mammakjole med barnevogna foran seg.

Den lille gutten sov ubekymret med åpen munn og lyse, ville krøller og Gørild ble fylt av stolthet.

- Jeg er stolt over å ha kommet hit hvor det er plass i livet mitt til dette. Jeg har så mye å gi, så mye å lære ham, og jeg er stolt over å ha flyttet fokuset vekk fra meg selv, sier hun.

- Jeg skal lære ham å lage mat, så får han gode venner og en kjæreste.

Gjestene er borte, regninga ligger på bordet.

- De årene her er mer komplekse. Konkurransen nå er større enn da jeg var i tjueåra. I tillegg har jeg en familie å tenke på, samtidig som jeg ønsker å oppfylle drømmen min totalt, sier Gørild og skraper sjokolademoussen av skåla.

- Jeg lurer jo på om jeg vil bli husket, hva vil jeg bli husket for? Jeg tenker mye på det, sier hun.

- Er det ikke for seint å tro på et stort internasjonalt gjennombrudd nå?

- Jeg tror aldri det store gjennombruddet er borte, svarer hun og blir sittende stille med blikket rettet mot mannen som vasker gulvet i enden av lokalet. Så smiler hun kjapt.

- Jeg vil ikke frata meg selv troen på at dette er noe som ligger foran meg. •

magasinet@dagbladet.no