BILDET ØVERST i denne saken ga meg en periode veldig dårlig samvittighet.

Du ser det ikke så godt, for jeg tok det med et engangskamera en regntung kveld for ti år siden - men ni personer dør der. De oransjekledde vaktene prøver å dra folk opp fra haugen av det som skulle vært festivallykkelige, unge mennesker på Roskilde.

30. JUNI 2000 spilte Pearl Jam en høyst etterlengtet konsert på Dyrskuepladsen. Regnet pøste ned og gjorde bakken gjørmete og glatt. Det var trangt, vi svettet og kroppsdampen på vei opp møtte regndråpene som var på vei ned.

Sommerregnet på Roskilde har derimot aldri gjort meg noe, det er bare en del av sjarmen.

All sjarm og den herlige følelsen forsvant derimot brått denne kvelden. Det ble ingen Pearl Jam-fest. Vokalist Eddie Vedder avsluttet ikke konserten med «Thank you, Roskilde. We love you, good night!».

VI VENTET LENGE på Pearl Jam. Ikke fordi de var forsinket, men fordi det var en så etterlengtet konsert. Jeg kom tidlig, og fikk en god plass langt framme. Trodde jeg.

Vedder & co. gikk på scenen 22.35. Knyttnevene våre - 100 000 til sammen - skjøt til værs mot de tunge skyene. Og der ble de. Ikke bare fordi vi knytter never når vi rocker, men mest fordi det ikke var mulig å få dem ned igjen.

Utålmodige og ivrige publikummere presset på bakfra og fra sidene. De ville også se bedre og høre mer.

Flere ganger oppsto det «hull» rundt meg. Folk skled eller ble dyttet over ende, og dro med seg et par andre enten i fallet eller i forsøket på å komme seg opp. Men jeg syntes ikke dette var spesielt skremmende. Sånt skjer på rockekonserter, og du kommer deg alltid opp igjen.

Men etter hvert ble disse «hullene» større, og det ble stadig vanskeligere å tette dem.

Rundt oss mistet flere bevisstheten, de ble løftet opp skjøvet fram til vaktene foran scenen. Andre kom seg opp på «taket» av publikum for å crowdsurfe selv fram til vaktene. De orket ikke mer.

FLERE HAR SAGT at de tråkket på mennesker og at de så festivalvenner ved sine føtter. Kanskje tråkket jeg på noen som lå nede i gjørma, jeg også. Men egentlig så aner jeg ikke. Jeg mistet all sånn følelse utover i konserten.

Jeg ble dratt fra side til side, uten noen som helst kontroll. Ofte var ikke beina mine i bakken engang, jeg svevde, fastklemt ti centimeter over gjørma.

Men det var fortsatt ikke så skummelt. Mest av alt var det bare slitsomt, forferdelig utmattende. Jeg måtte bruke alle krefter på å holde meg i vertikal stilling - og konsertgleden ble etter hvert minimal.

Som følge av dette mistet jeg også alt begrep om tid.

Jeg husker derimot at tonene av «Daughter» forsvant ut av høyttalerne. Og så kom det ikke flere akkorder. Bare en fortvilet stemme. En gråtkvalt Eddie Vedder.

- Det som skjer i de neste fem minuttene har ingenting med musikk å gjøre. Men det er viktig. Dere skal forestille dere at jeg er deres venn, og dere skal gå tilbake for ikke å skade meg. Dere har alle venner foran her. Jeg teller til tre, og så går dere alle et skritt tilbake, sa Vedder i stedet.

MEN AKKURAT DET var helt umulig. Vi var smeltet sammen foran scenen. Vi var 50 000 mennesker som var blitt en masse, som bare forflyttet seg i samtidige - uønskede - bevegelser.

Vedder falt ned på kne og gråt. Han rev seg i håret. Først da skjønte også jeg at dette var virkelig alvorlig.

Bare et par meter foran meg så jeg hullet i folkehavet. Og haugen. Flere titalls personer må det ha vært. Vaktene hang over gjerdet, de dro i armer og bein. Svære muskelbunter av noen vakter - men det skjedde ingenting.

Armer og bein var viklet sammen i haugen. Panikk og en hjelpesløs kamp for luft og en vei ut.

Folk som crowdsurfet bakfra falt ned i haugen.

Jeg og de ukjente personene rundt meg sto noen meter unna. Uten sjanse til å gjøre noe. Vi bølget fortsatt fram og tilbake, slaver av massen som herjet med oss.

JEG HAR INGEN følelse av tidsbegrepet her, men jeg vet det tok lang tid. Skremmende lang tid, før det nøstet seg opp nok bakover til at også vi helt framme klarte å gå noen skritt bakover.

Vaktene klarte etter hvert å dra publikummere opp fra haugen. Men da var det for lengst for seint for de ni som aldri kom tilbake til teltene sine den natta.

De neste minuttene er bortimot slettet. Det neste jeg husker, er at jeg gikk bakover - at det omsider løsnet seg opp. Mens jeg gikk bakover og bort fra scenen, spurte folk meg hva som hadde skjedd der framme.

- Jeg vet ikke, men det er nødt til å være noen som er døde der, svarte jeg og så tomt ut i lufta.

DE NESTE TIMENE var et helvete. Da jeg kom tilbake til campen vår, var det mange som var tilbake. De hørte på festivalradioen. Fem bekreftet døde til nå, fortalte de. Flere livstruende skadd. Men hvor faen var resten?

Vi var nervøse, snakket ikke. Vi var en stor gjeng, og jeg var langt fra den eneste som sto helt framme.

Et stykke ut i natta kom de siste. De hadde droppet Pearl Jam-konserten, siden det var så mye folk der. Derfor hadde de ikke fått med seg noe av det som hadde skjedd.

Nå - ti år etter - husker jeg kaoset foran scenen bare glimtvist. Jeg husker kaotiske farger og jeg husker at det var helt svart. Men jeg har ingen lydspor. Jeg vet ikke hva jeg hørte. Jeg kan ikke erindre noen skrik, men det er klart folk skrek. Det ble ikke stille da de sluttet å spille, men jeg har ikke noe minne av hva slags lyd som erstattet musikken.

Bortsett fra at jeg aldri glemmer Eddie Vedders «one, two, three - do it for me».

BILDET. Jeg vet ikke hvorfor jeg knipset, for det var sommeren før jeg begynte i Dagbladet. Jeg tenkte ikke nyhetsfoto da jeg løftet kameraet.

Jeg bare gjorde det, der jeg sto flatklemt i folkemassen.

Først da bildene ble fremkalt ble jeg klar over at jeg hadde fotografert kaoset.

Seinere skjønte jeg at jeg ikke kunne gjort noe for å redde dem som lå der uansett. Jeg kunne ikke bevege meg, jeg ble holdt som gissel av bølgen som svingte seg fram og tilbake. Likevel:

Det er vondt å se bildet. Like vondt som det var å høre på Pearl Jam de neste månedene.

Jeg kan høre på Pearl Jam igjen nå, men det blir aldri det samme. Jeg møtte aldri Allan, Jakob og Lennart Tobias fra Danmark, Karl Johan, Mats Frederik og Carl Henrik fra Sverige, Marco fra Tyskland, Franciscus fra Nederland eller Anthony fra Australa. Men når jeg hører Eddie Vedder synge «Alive», da er de likevel mine festivalvenner.

Det kunne vært meg, men jeg tenker aldri at det kunne vært meg. Jeg er bare lei meg for at ni venner ikke fikk oppleve festivalen i åra som fulgte.