- Jeg skulle bli rik, fort.

Skøytelegenden Ådne Søndrål forteller konsentrert. Han har et nærvær som får deg til å lytte. Så intenst at det nesten lager for mye lyd å svelge.

- Planen var å bygge et kjøpesenter i Vestby utenfor Oslo. Vi investerte noen titalls millioner i tomta. For meg er det fryktelig mye penger. I 2007 trodde jeg at vi bare skulle skru det sammen, og så selge. Fort gjort, sier han og slår nevene mot hverandre.

De siste tre åra har vært et økonomisk helvete. I 2007 var glansbildet urørt. Ådne Søndrål, gullgutten i norsk skøytesport. Tre OL- medaljer. Familiemann gift med en modell og Miss Norway-vinner. Pen formue på rundt åtte millioner. To skjønne unger. Hva kunne egentlig gå galt?

- Jeg fikk en skattesmell på to millioner. Jeg ble skilt. Plutselig var huset og halvparten av alt jeg eide borte. Det jeg hadde igjen, ble investert i tomta i Vestby. Så snudde Fylkesmannen, og sa at vi ikke fikk bygge likevel.

- Hvorfor ikke?

- Kjøpesenterstopp. De mente vedtaket hadde tilbakevirkende kraft. Plutselig var alt jeg eide 50 mål jord med et svært høl i, i beste fall kunne det brukes som potetåker.

Nå ligger kjøpesenteret på andre siden av motorveien. Tre år seinere er det blitt virkelig. Dager før åpningen ligger bygget som en uåpnet pakke av glass og stål. Her skal de snart selge sterkt rabatterte merkeklær hele året, et såkalt outlet-senter. Det er spådd å bli en kjempesuksess. Søndrål tror det. Håper det. Men seinest denne morgenen våknet han av mareritt igjen. Han drømte at han sto i pissregnet, og at ingen kom.

- Det kjentes som en enorm befrielse da beslutningen om byggenekt ble omgjort. Vi brukte flere millioner på advokater.

«Vi» er han og makkeren Trond Vegar Brattlie, tallknuseren. Søndrål er selgeren. Kommunikatoren. De har stått sammen gjennom hele dritten. Hvis den ene gikk under, ville den andre følge med.

- Jeg måtte pantsette mer, og ta en enda større personlig risiko. Det er tøft å slåss mot staten og miljøverndepartementet. Men jeg og Trond Vegar hadde gjort hjemmeleksa vår. Vi visste vi hadde loven på vår side.

- Handlet dette om politikk?

- SV ønsker ikke kjøpesentre eller bilbasert handel. Det er for så vidt fornuftig, men sannheten er at de fleste sentrum i Norge allerede er ødelagt av et kjøpesenter. Og også staten må forholde seg til gjeldende lover og regler.

- La meg gjette, du stemmer ikke SV?

- Jeg har ikke legning for å stemme SV uansett.

Oppturen ble kortvarig. Akkurat da de kunne gå i gang å bygge, dundret finanskrisa inn med full kraft. Hver dag leste han i avisa om folk som gikk konkurs. Bankene ville ikke lenger gi lån i den størrelsen Søndrål trengte.

Historiene fra avisa var så ubehagelig gjenkjennelige at det knøt seg i magen på ham.

- Jeg har vært millimeter fra konkurs mange ganger, fra 2007 og helt fram til nå egentlig.

- Du kunne tapt alt?

- Jeg forsto det kunne skje. Jeg fikk litt angst, det fikk jeg. Jeg har ansvaret for en familie. Jeg må ha penger for å leve. Så jeg tenkte at jeg bare måtte løse det.

- Hvor raskt kom du dit?

- Jeg er langt over middels god til å raskt tenke

løsninger. Det er vel en av de tingene jeg virkelig er god på. Jeg jobber enda litt hardere når det gjør vondt. Jeg er villig til å betale prisen for å nå et mål.

- Tre år er lenge å ha det vondt?

- Ja. Men mellomdistanse på skøyter handler også om å ha vondt ofte. Jeg er vant til det.

Søndrål hadde et usedvanlig fysisk talent. Gutten briljerte på skøytebanen. Alt gikk så fort og lett. Det eneste som gjensto, var å bli best i verden. Han trodde det lå rett rundt hjørnet. Det var da han begynte å falle. Siste sving. Siste indre.

- Jeg ramlet seks, syv store løp på rad. I både EM og VM. Da jeg kom til den siste svingen, var det akkurat som et høl i isen åpnet seg hver gang.

Frontfiguren i norsk skøytesport var i alle kanaler.

Men det verste var de gamle damene på Samvirkelaget. Julebordsgjestene. Taxisjåførene. Alle visste. Alle kommenterte og ga råd. Han husker lyden av femten tusen tilskuere som holdt pusten og ventet på at han skal falle.

- De satte inn et svært apparat av psykologer som skulle få orden på hodet mitt.

- Når du ser tilbake, hva gjorde at du falt?

- En mental låsning i hodet. Tenker du at det går galt, da går det galt. Men jeg lærte mye den gangen, og fikk et rikholdig verktøyskrin. Min svakhet, det mentale, ble jeg veldig god på. Det har jeg brukt i disse åra.

Kompanjongen kjøpte ei T-skjorte til ham i USA. På den sto det «Failure is not an option». Merkelig nok ble det øyeblikket et vendepunkt. Søndrål hengte den opp på veggen, og visste at han ikke kunne feile. Omkostningene ved et tap var så store at han ikke orket å tenke omfanget av dem.

- Selv om det høres sadomasochistisk ut, så er det noe vakkert i sårheten.

- Vakkert?

- Ja, fordi jeg virkelig kjenner at jeg lever. Jeg vet at jobben jeg gjør har betydning. Jeg har kjent kniven på strupen. Og det er nakent. Ærlig. Den følelsen trigger meg. At det bare er meg det kommer an på.

- Nesten alle andre frykter den følelsen?

- Ja, de fleste søker trygghet og fast jobb. Men jeg kjente at hver dag var spennende. Jeg følte meg så

veldig, veldig levende.

I årene etter at han la opp, ble han kjent med kjedsomheten. Den la seg som en hinne over alt. Som et tynt lag støv som gjør alt litt gråere. Sett utenfra gikk det

glitrende. Han fikk prestisjefulle jobber som mekler og eiendomsutvikler. Tok etterutdanning på Harvard

Business School. Likevel kunne det aldri matche brølet fra tribunen. Adrenalinet som pumpet gjennom kroppen.

- Jeg hadde en høy status, et ego stort som et fjell og en enorm tro på hva jeg kunne utrette. Jeg tenkte faktisk at jeg kunne bli best på alt i verden. Det høres rart ut, men sånn må man tenke som idrettsutøver.

- Hvordan ble møtet med arbeidslivet?

- Jeg fikk meg noen på trynet.

- Var det vanskelig å bare være vanlig?

- Ja. Jeg hatet det. Dypt og inderlig. Jeg var vant til at andre holdt kjeft når jeg pratet. Men det var sunt å få det bildet justert. Jeg innså at jeg måtte starte på nytt.

Hans suksess var mulig, fordi ekskona ordnet det meste hjemme. De møttes på en ferie. Hun nykronet miss. Han skøytekronprins. Han forfulgte drømmen.

- Oppga hun sin karriere for deg?

- Vi ble foreldre tidlig. Jeg var 23. Verden ser litt

annerledes ut da. Jeg har aldri spurt henne om hva hun oppga. Men det ble sånn. Jeg reiste mye. Hun ble mor. Det har noen konsekvenser for hva man kan velge. Jeg er veldig takknemlig for den jobben.

- Var du vanskelig å bo med?

- Jeg var ganske god til å pakke sammen idrettsutøveren når jeg kom hjem. Men jeg måtte være egoistisk. Jeg måtte ta en del kyniske valg.

- Som hva da?

- Da min andre sønn ble født hadde jeg et VM samme dag som termin. Dilemmaet om hvor jeg skulle være, på banen eller fødestua, var et vanskelig valg.

- Hva valgte du?

- Det løste seg selv. Vetle ble født på en onsdag. Løpet var på fredag.

Det var da han og Koss var nasjonalhelter. På forsidene smilte de side om side. Det var et spill for galleriet.

- I dag er han en av mine beste venner, men

profesjonelt var det veldig, veldig slitsomt. Vi tar begge stor plass, og kom inn på landslaget likt. Lenge var det ikke plass nok til oss begge. Jeg ble aldri ordentlig god, før Koss sluttet.

- Hvorfor var det ikke plass nok?

- Han satte regimet og reglene. Alt var rettet inn mot at Johann skulle bli god. Så sluttet han, og da var det min tur til å lage reglene.

- Stod du i skyggen av ham?

- Ja, det følte jeg. Jeg var misunnelig og sjalu på Johann. Det var vanskelig. Vi kunne begynne å slåss på trening hvis vi var uenige.

- Har du slått Koss?

- Jeg har i alle fall tuppen han på leggen, sier han og ler.

Kjøpesenteret blinker i sola. Nesten alle butikklokalene er utleid. Mange har fått nye jobber. Tallene forteller at finanskrisa er glemt og at shopping er nordmenns favorittferiesyssel. Søndrål har fått seg ny kjæreste. Han sier det går bra. Kanskje kan dette kapittelet snart lukkes.

- Jeg har måttet legge hodet på stabben ordentlig for å få med alle leietakere. Jeg har et enorm ønske om at dette skal bli en suksess.

- Hva tenkte du da alt så ut til å gå i vasken?

- At situasjonen så mørk ut, fikk jeg ikke gjort noe med. Så jeg tok tak i de elementene jeg kunne påvirke.

- Failure is not an option?

- Jeg måtte eie utviklingen, eie resultatet. Jeg kunne ikke bli et offer.

- Ville du aldri gi opp?

- Gi opp? Jeg er født uten det genet.•

iwt@dagbladet.no

Følg Ingvild Wedaa Tennfjord på Twitter: twitter.com/tennfjord