- Jeg er ikke et hyttemenneske. - Ikke? - Nei. Dette er en arbeidsplass.

ROY JACOBSEN, FORFATTEREN av romansuksesser som «Vidunderbarn» og «Seierherrene», sitter ved kjøkkenbordet på husmannsplassen sin langt, langt inne i Nordmarka.

Bilturen fra hjemmet hans - en staselig tømmervilla i Solveien på Nordstrand i Oslo - har tatt over en time på kronglete, humpete skogsveier bygget for tømmerdrift.

Her inne, så nær, men likevel fjernt fra hovedstaden, finnes det et rike med dype skoger, trolske fiskevann, travle beverdemninger, beskjedne husmannsplasser - og ikke fullt så beskjedne jaktslott. Langs veiene ruver digre lass med nyfelt tømmer og skogsmaskiner store som fjell.

I ti år har forfatteren leid seg en bortgjemt plass, med ei rød stue, låve, stabbur og vognskjul.

- Vi bruker stedet hele året. Siden seinsommeren i fjor er det bare tre helger jeg ikke har vært her. Da har jeg vært på reise.

- Likevel kaller du deg ikke et hyttemenneske?

- Nei. Jeg innbiller meg at når folk drar på hytta, så tar de på seg treningsoverallen, skrur korken av brennevinsflaska, lager noe god mat - og så sitter de der og slapper av. He-he.

Han gliser og virker ikke fristet av konseptet.

- Trenger ikke du et fristed fra arbeid og plikter?

- Nei. Når vi drar på hytta, sitter kona i stua og leser russisk, mens jeg sitter og skriver der inne, på «Röda Rummet». Der sitter jeg når jeg er her alene, også.

Han peker mot et rødmalt rom, oppkalt etter August Strindbergs klassiske romantittel. En hvit Mac står klar på skrivebordet under vinduet. Skrivestua er mistenkelig ryddig.

- Det er fordi jeg er «inbetween books». Den nye romanen min kommer ikke før neste år.

OPPFØLGEREN TIL FJORÅRETS STORSELGER «Vidunderbarn» er godt i gang. Den klekket han ut i løpet av intense skrivemåneder på husmannsplassen i vinter.

- Jobber du bedre her?

- Ikke nødvendigvis, men i innspurten på ei bok skriver jeg alltid gjennom hele boka på nytt, og da trenger jeg å konsentrere meg totalt. Dessuten er det fint å skifte åsted når man skriver. Det skjer noe bra når man har steder å reise til. Og jeg liker total ensomhet i perioder. Jeg er god til å være alene, selv om jeg er glad i mennesker.

I VÅR HAR HAN jobbet med en nyoversettelse av Snorres Kongesaga sammen med pater Kjell Arild Pollestad i Paris. Samtidig har pateren stått midt i mediestormen etter overgrepssakene i Den Katolske Kirke.

Til det har Roy Jacobsen en ting å si:

- Pollestad er en hedersmann jeg har kjent i årtier. Han er en fryd å jobbe sammen med, og en intellektuell kapasitet av de sjeldne.

ALLE KONTROVERSER virker langt borte her på husmannsplassen, som har vært bebodd i mer enn 200 år. I gamle dager var det drivere som bodde her. Driverne var husmenn som arbeidet for godsherren med å frakte tømmeret ut av skogen mot at de fikk dyrke det lille som var av jord rundt plassen til eget bruk. De fastboende flyttet på 1970-tallet, og deretter har stedet vært leid ut som fritidsbolig på åremål.

Roy og kona Anneliese har et slektssted i Nord-Norge også, men var på jakt etter hytte i nærheten av Oslo da de fikk tilbud om å overta stedet av de forrige leietakerne. Hytta er enkel, men de nølte ikke.

-Det er utedass og kaldt vann, og det gjør ikke noe. Jeg liker at det er annerledes her enn hjemme. Moderne hytter ser jo ut som vanlige hjem. Så lenge jeg har det viktigste rundt meg, og ting fungerer, gidder jeg ikke å bruke mye tid på interiør og innredning. For å si det sånn: Jeg har ikke en godt utviklet «ha det fint rundt meg»-filosofi. Eller som kameratene mine ville sagt: Roy eier ikke smak.

Fritida på hytta brukes til lesing, turer, kantarellplukking og film. En moderne flatskjerm er rigget opp i stua, slik at den selverklærte filmfriken kan se film også her. I hytta er det stue, kjøkken, skrivestue og tre soverom i en blanding av opprinnelig 1800-talls stil og 1960-talls oppussing. Rommene er malt i varme, sterke farger - av de forrige leietakerne. De har også satt igjen en rekke møbler og pyntegjenstander, og Roy og kona har spedd på med Fretex-funn.

Utedassen ved den gamle stallen er en nybygget stolthet, med hjort i solnedgang på veggen.

-Kjøkkenet her i huset er likt det vi hadde hjemme i oppveksten. Skrå overskap med skyvedører, forteller Roy.

HAN VOKSTE OPP på Årvoll, en av de tidlige drabantbyene i Oslo. Faren var arbeiderklassegutt og gravemaskinfører, moren kom fra Nord-Norge til hovedstaden som tjenestepike før krigen. Slektshistorien inspirerte ham til å skrive «Seierherrene», den store romanen om klassereisen gjennomNorge på 1900-tallet.

-I dag sitter du selv som suksessforfatter i Solveien. Er det en nostalgitripp å dra på denne enkle hytta?

-Ja. Nostalgi er viktig, så lenge det ikke handler om å tro at alt var mye bedre før. Opprinnelig betyr det sykelig opphøyd hjemlengsel, men kan også bety noe i retning av et gammelt arr som det er godt å klø på. Det er mye kulere. Samtidig mener jeg det handler om å ha historisk bevissthet. At du har noen referansepunkter i livet og husker hvor du kommer fra. Det tror jeg vi alle trenger en påminnelse om.

NORDMARKA HAR VÆRT viktig fra han var guttunge.

-Faren min dro oss med ut på tur fra vi var små. Det var han vant til hjemmefra. Vi dro ut med mat og sekk, bærpeller, ski eller fiskestang. Og ganske tidlig begynte jeg å dra i marka med vennene mine.

Roy «Rogern» Jacobsen har en stor og mangslungen vennekrets.

Den teller alt fra barndomsvenner fra oppveksten på Årvoll og kompiser som har gått på en smell med drikking og stoff, til kjente navn fra maktelite, kultur, politikk og presse.

Han selger lodd med Jonas (Gahr Støre), fleiper med DnB Nor-sjef Rune (Bjerke), som kan prestere å ankomme hytta i dress, prater moderne reklame med Kjetil (Try) og har rusleavstand til hytta av forfatterkollega Henrik (Langeland).

FLERE GANGER i året samler han en gjeng av gutta til en real fylletur på hytta i Nordmarka. Med øl, akevitt, The Doors og røverhistorier.

-Vi holder på i et døgn. Det er nok. Men vi tar med oss «fløyelsfylla» dagen derpå. Du vet, når du våkner etter noen få timers søvn, og tar deg en øl og en liten pinne. Da blir det en helt spesiell stemning.

Et nytt, fornøyd glis over kjøkkenbordet.

-Det er da vi begynner å fortelle hverandre de gode historiene. bfro@dagbladet.no

©Dagbladet