LEKENDE LETT: Det er noe fascinerende absurd ved at de megalomane britene i Muse fremstår som et av de mest samlende bandene i Hovefestivalens historie.  

Ikke bare er de så politisk ukorrekte på de fleste populærkulturelle nivåer som det er mulig å komme, Muse er også til tider faretruende innadvendt.  

Politisk ukorrekt

La oss bare for orden skyld fortelle at bassisten bruker mye av scenetiden til å røyke pipe, vokalist Matt Bellamy sprader rundt i glitrende sølvbukser, og det siste ekstranummeret, «Knights of Cydonia», sender publikummet ut i ekstase med en cocktail bestående av skamløse Dick Dale-, Queen- og ABBA-referanser.  

Kanskje ikke det første man forbinder med et festivalpublikum som sannsynligvis havner på en gjennomsnittsalder som teller 19 år.  

Tøylesløst

Det er heller ingen som protesterer når Muse jammer seg gjennom de to første låtene «MK Ultra» og «Map of the Problematique», før de sparker i gang festen med «Uprising», og avansert progrock fremstår med en gang som verdens mest naturlige popfrieri.  

Og slik går det slag i slag. Gjengen støyer og leker seg gjennom favoritter som «Supermassive Black Hole», «Starlight» og «Plug in Baby», mens Hove-publikummet svelger villig unna.  

Prangende

Sparsommelighet er ingen dyd for Muse, og det overdådige lys- og bildeshowet gir de barokke eskapadene en kledelig innramming.  

Konserten får en liten dupp midtveis, men det forblir underordnet. Det er vanskelig å se at noen kan levere et musikkanarki av samme klasse og allikevel vekke en tilsvarende unison begeistring som Muse gjorde under sitt første Hove-besøk.