En morgen i 1932 satte ei budeie seg på en gris. Og det ble Norges mest kjente postkort. Send oss ditt morsomste postkort!

Tips oss 2400
Falleferdig: - Det er vel bare et spørsmål om tid før husene ramler ned, sier Aud Skår Straumsøy, barnebarnet til budeia som for 80 år siden satt på en gris her. Nå suser tungtrafikken forbi på E16. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

Falleferdig: - Det er vel bare et spørsmål om tid før husene ramler ned, sier Aud Skår Straumsøy, barnebarnet til budeia som for 80 år siden satt på en gris her. Nå suser tungtrafikken forbi på E16. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

DELTA I KONKURRANSEN!

• Norges fineste, styggeste elle morsomste postkort? Send det til oss!

• Merk eposten med «Postkort» og send til oss på 2400@db.no eller mms til 2400 (ingen merking) De kuleste postkortene premieres med en bok av Andreas Viestad.

• Husk å skrive hvor postkortet er fra.
FOTOGRAFIET: - Jeg fikk bildet da farmor døde, og etter at jeg flyttet hjemmefra har jeg alltid hatt det på veggen, sier Aud Skår Straumsøy. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

FOTOGRAFIET: - Jeg fikk bildet da farmor døde, og etter at jeg flyttet hjemmefra har jeg alltid hatt det på veggen, sier Aud Skår Straumsøy. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

NOEN DER: Lite tegn til liv på Galdestølen i dag. 
Foto: Agnete Brun / Dagbladet

NOEN DER: Lite tegn til liv på Galdestølen i dag. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

POSTKORTFAMILIE: Aud Skår Straumsøy bor nå utenfor Odda med mannen Hans Arne og sønnene Harald (10) og Jonas (5). Foto: Agnete Brun / Dagbladet

POSTKORTFAMILIE: Aud Skår Straumsøy bor nå utenfor Odda med mannen Hans Arne og sønnene Harald (10) og Jonas (5). Foto: Agnete Brun / Dagbladet

Værmelding for Galdestølen

I dag I morgen Mandag Tirsdag
Lett regnSluddSluddSkyet-2°

    Se større kart Galdestølen

    Veien slynger seg langs Lærdalselva, klemt mellom bratte fjellsider, gjennom mørke tunneler med strenger av gult lys i taket, forbi sauer i skråningene, det ligger snørester i skar og sprekker på fjelltoppene, vi passerer Borlaug, og så begynner veien å klatre i krappe svinger oppover Hemsedalsfjellet og der, på høyre side av veien, ser vi noen rustne blikktak.

    - Det er godt mulig å kjøre forbi uten å se det, hadde hun sagt.

    Men der ligger altså Galdestølen, to værbitte og skakke hus atskilt av en gressgrodd vei. De grå plankene spriker på fjøset til høyre, en gammel komfyr ligger veltet i skråningen, en rusten og sprukken trillebår kneler foran stølshuset der det en gang hang et skilt om ekte geitost til salgs. Rutene er knust, og det blafrer i ei gul gardin. Det suser fra ei elv, himmelen er gråblek og trailere

    tordner forbi på veien tjue meter unna.

    Her ble det altså tatt, Norges mest kjente postkort.

    Bare fordi budeia Anna Skår skulle flytte en gris.

    Men denne historien må vi fortelle fra et annet sted. Nærmere bestemt fra et boligfelt i Skare ved Odda, i et lysegrått hus der fotballdrakter henger til tørk på verandaen og kaninen Petra står i bur på utsida, for der bor budeias barnebarn, apotekteknikeren Aud Skår Straumsøy (38), og hun serverer eplekake hun har bakt selv, i stua med utsikt mot Øktarnuten.

    - Hvorfor satte farmoren din seg på den grisen?

    - Jo, det var fordi grisen hadde stoppet midt i veien og ikke ville flytte på seg, sier Aud.

    I 1985 fortalte budeia selv, Anna Skår, dette til Norsk Ukeblad: «I fjøset hadde vi også noen kyr og en enslig purke som slo seg vrang den dagen bildet ble tatt. Det var i solrenningen i sekstiden. Grisen skulle ut på beite, men tjukk og lat som den var, ville den ikke og ble stående midt i veien. Jeg måtte få den unna før turistene kom for å kjøpe geitost, og ung og full av skøy som jeg var, hoppet jeg opp på purkeryggen.»

    Hva skjedde så?

    Det hadde seg slik at en turist fra Oslo, Fredrik Johannes Hancke, hadde leid en liten, rød hytte like ved, og gjennom vinduet så han budeia sitte på grisen. Da stormet han ut.

    - Bestemor gikk av grisen, men så kom han fotografen springende og lurte på om hun ikke kunne sette seg oppå igjen. Og det gjorde hun.

    Slik ble altså et lite stykke Norge brent fast til negativet.

    Seinere skulle fotografiet, via omveier, havne hos postkortprodusenten Normanns Kunstforlag, og det fikk tittelen «Seterjentens fridag». Til det kommenterte budeia selv: «Det var så visst ingen fridag». Nei, det hadde vært en helt vanlig arbeidsdag, som hadde startet klokka fire om morgenen.

    - Hun ser ut som ei gammel dame på det postkortet, men hun var ung. Hun var bare nitten år, sier Aud.

    Fotografiet ble tatt på Galdestølen i Mørkdalen, og det var første sommeren Anna jobbet der som budeie,

    sommeren 1932.

    - De gikk opp dit. Jeg tror de brukte en dag på den turen, sier Aud.

    «Den gang gikk det bare en kjerrevei til stølen, den samme som du ser på bildet. Trafikken måtte mellom den gamle stua og fjøset, men den var jo ikke så stor da som nå - med biler som raser av sted på den nye veien på oversiden av stølen. Når vi skulle dit, måtte vi gå i mange, lange timer og ha niste med og spise underveis.»

    Anna bodde i den gamle stua til høyre, i rommet ved siden av ystet hun geitost og holdt fyren ved like. Hun var yngst av fire budeier som jobbet der, så man kan jo fundere litt på tilfeldighetene ved det hele, sammentreffene, men det ble altså Anna Skår som satt på grisen som ble til vårt mest kjente postkort.

    Men det visste ikke Anna Skår.

    Nei, hun visste ikke engang at fotografiet ble til et postkort.

    - Hun visste ingenting. Ikke før hun begynte å få tilsendt mange postkort. Folk hadde kjent henne igjen og sendte postkortet til henne. Jeg så aldri at hun sparte på dem. Hun var vel ikke så begeistret for det postkortet, egentlig.

    - Nei?

    - Hun sa en gang at hvis hun hadde blitt spurt, så hadde hun sagt nei. Men hun vennet seg nok til tanken, og så ble det artigere da hun ble eldre.

    Forlaget anslår at «Seterjentens fridag» totalt er trykket opp i rundt to millioner eksemplarer, og det gjør det trolig til Norges mest solgte postkort.

    - Det er snakk om at det selges 30000 i året fortsatt, sier Aud.

    - Tenk om farmor hadde fått noen øre for hvert postkort som har blitt solgt. Hun fikk ingenting, bare to kopier av bildet. Ett av dem henger nede.

    Så dette vet vi: En tidlig morgen i 1932 satt Anna Skår på en gris, og hun ble tatt bilde av. Men hvem var hun så, budeia på grisen?

    Anna Skår ble født i 1913, datter av en veivokter på Filefjell, og hun vokste opp med seks søsken på den gamle husmannsplassen Steingjerdet ved Lærdal, der dalen er på det smaleste og elva, huset og veien er klemt sammen mellom fjellene. Tolv år gammel var hun på en støl for første gang, og der lærte hun å melke og yste. «Det var ikke annet arbeid å få for meg enn å bli budeie», har hun selv sagt.

    - Hun var vel egentlig ei ganske sprudlende dame, sier Aud.

    - Lettlivet, hun lo godt, men var likevel veldig bestemt. Hun var nok ikke så utadvendt, og det var sikkert derfor hun aldri gjorde noe vesen ut av det postkortet. Hun gjorde aldri noe vesen av seg selv heller, egentlig.

    29 år gammel møtte Anna en veiarbeider på en støl i Valdres. Siden veiarbeideren var invalidisert av ei arbeidsulykke og ikke kunne forsørge familien, valgte Anna å reise hjem for å få barnet som var på vei.

    - Hun dro tilbake til barndomshjemmet. Der ble hun værende og tok vare på foreldrene sine og var alenemor. Å være alenemor på 40-tallet var sikkert ikke så enkelt.

    Noen hundre meter fra hjemstedet lå Husum Hotell, der Anna Skår jobbet på kjøkkenet. Hun var ansatt der til hun fylte 70 år. Året etter, i 1984, kom hun på gamlehjem.

    - På sine eldre dager reiste hun rundt og bakte lefse-kling. Hun tok med seg kjevle og takke, og folk leide henne inn til jul, påske, 17. mai og konfirmasjoner. Og da hendte det at jeg fikk lov til å være med hvis jeg satt stille på en krakk.

    Aud stopper litt.

    - Og så døde hun dagen før kong Olav, i 1991. 77 år gammel.

    Under trappa, i halvmørket ved entreen, henger fotografiet av hennes farmor, innrammet.

    - Jeg synes det er et fint bilde. Det har alltid vært en del av oss, av meg. Farmor hadde det hengende på veggen på gamlehjemmet. Jeg fikk bildet da hun døde, og etter at jeg flyttet hjemmefra har jeg alltid hatt det på veggen.

    - Sender du det som postkort?

    - Nei. Hvis jeg sender postkort, er jeg på ferie, og da har jeg ikke tatt med meg postkortet av farmor. Jeg tror aldri jeg har fått det tilsendt, heller.

    Men to postkort har hun likevel kjøpt.

    - De har jeg limt inn i «Min egen minnebok» til ungene mine, slik at de ikke skal glemme det.

    - Hvorfor tror du at det er blitt så populært?

    - Jeg vet ikke, men det kan kanskje selge over hele landet, siden det ikke er knyttet til et bestemt sted. Dessuten er det masse farger i et postkortstativ, og så står det der, i svart-hvitt. Og det er jo litt artig. Det er ikke så vanlig å sitte på en gris.

    - Og når man setter seg på en gris, så flytter den seg?

    - Det er visst bare når grisen er i brunst at du kan sitte på den, ellers blir den veldig sint.

    - Har du noen gang sittet på en gris?

    - Nei, jeg har aldri sittet på en gris. Det er nok ikke det som frister mest. •

    magasinet@dagbladet.no

    • Norge fineste, styggeste elle morsomste postkort? Send det til oss!

    Merk eposten med «Postkort» og send til oss på 2400@db.no eller mms til 2400 (ingen merking) De kuleste postkortene premieres med en bok av Andreas Viestad.