KONSERT: Så glissent foran Hovescenen under en hovedattraksjon som det var da Massive Attack-avsluttet torsdagens festivitas, har det ikke vært siden Panic at the Disco! satt med samme oppgave i 2008.  

Kanskje ikke så forferdelig underlig med tanke på at det er 12 år siden triphop-bølgen med Massive Attack og Portishead øverst hadde sine kraftigste dønninger.

Etter det har skummet  mer eller mindre forvitret beskjedent mellom fjæresteinene.  

At det også blir tynnere i rekkene utover i konserten forteller sitt tydelige språk om at Massive Attacks innadvendte og dunkle messer ikke egner seg på tampen av en festivalaften.

Slaget tapt

Del Naja & co har heller ingen åpenbare behov for å inngå noen broderskapsløfter med Hove-publikummet, der de serverer nytt og gammelt materiale i hakket mer tafatte tapninger enn studioversjonene.  

Når låter som «Risingson» og «Teardrop», som i utgangspunktet burde ha gode forutsetninger for å skape sommerlig magi blant trekronene på Hovesletta, forsvinner i uengasjert pludring, er det bare å konstatere at dette er et slag Massive Attack med gjester ikke er i form til å utkjempe.  

Gammel helt

De hederlige unntakene er det Horace Andy som skal kvittere på honorarsjekken for. Det aldrende reggae-ikonet med sitt furete ansikt og grå rastafletter har en befriende og intens tilstedeværelse, tross sin beskjedne fremtoning.  

Nylåten «Girl I Love You» og fortreffelige «Angel» sammen med Deborah Millers tolkning av «Unfinished Sympathy» forblir de tre enkeltstående høydepunktene under en konsert som ikke kommuniserer på noen nivåer.  

Lite for øyet

Det eneste for øyet er fragmenter av norske avisoverskrifter som ruller på en lysskjerm i bakgrunnen, og det er vel ikke akkurat noe å deise i bakken over etter at Muse har vist frem sine hakket mer imponerende TV-skjermer to dager tidligere.