• Se tidligere saker på www.db.no/postkort

- Fjærland er jo et postkort.

Gaute Dvergsdal Bøyum (21) sto der, rundt ham grønne fjellsider, en fjord så turkis, en bre så tung.

- Jeg får dårlig samvittighet hver gang jeg reiser herfra. Jeg har aldri vært i Syden, jeg lar være å dra på ferie med familien for å være her. Hvorfor reise ut i verden når hele verden kommer hit?

Og når verden har kommet hit, til Fjærland i Sogndal kommune, ved foten av Jostedalsbreen, så har de stort sett alle besøkt Hotel Mundal. Det kremgule hotellet fra 1891 ligger i bygdesentrumet Mundal, og har knirkende tregulv, gamle malerier og hvite blondegardiner. Hit har det kommet utslitte vandrere som har sjanglet ned fra breen midt på natta, nasjonalromantiske malere, kongen av Siam (i 1906), ei egyptisk prinsesse (i 1932), maharinaen av Baroda i India som var det femte rikeste mennesket i verden og bare ba om et glass vann da hun ankom, dronning Sonja og en amerikansk visepresident (mer om det siden).

Nå står Billie Hull Orheim (66) i resepsjonen, med sølvgrått hår og svart kofte. Som ung kom hun til Norge fra England, og i førti år har hun vært her, helt siden hun giftet seg, på hotellet selvsagt, med sønnesønnen til ekteparet som bygde det.

- Jeg er ikke gift med ham lenger, men jeg er fremdeles gift med hotellet.

Og hun har gjort alt.

- Rengjort rom, skrelt poteter, luket i hagen, stått i vaskekjelleren, vært sjåfør og laget puddinger. Min svigerinne og jeg drev hotellet sammen i tjuefem år.

Hun kan fortelle om den skotske bonden som kjørte motorsykkel i svart skinndress hit hvert år i tretti år, om fjærlendingen Yngvar som hver dag syklet til ferjeleiet, noen ganger tre ganger om dagen, for å telle hvor mange som gikk i land. Da riksvei 5 kom til bygda i 1986, var ikke verden lenger den samme.

- Det var et sjokk. Før var det som å bo på en øy. Vi visste hvem som kom, når de kom, hva de spiste, for det hadde de skrevet i et brev på forhånd. Ingen kom tilfeldig. Så kom tunnelen og plutselig veltet hele verden inn.

Nå har Fjærland rundt 280 innbyggere.

- Hva driver de 279 andre med?

- Vi har bønder, lærere, lastebilsjåfører og veiarbeidere. Før var gjennomsnittsalderen seksti år, men nå yngler de som bare det. Tretten prosent av befolkningen er under seks år.

Og så var det Walter Mondale, da. Den tidligere amerikanske visepresidenten.

- Det blå huset der borte, sier Billie.

- Det er bygget på grunnmuren til oldefaren til Walter Mondale.

Han har vært her flere ganger, i 1979 kom han hit som visepresident.

- De hadde med seg en pansret bil. Til Mundal, som ikke hadde vei. Og så gikk han rundt her med lusekofte og sikkerhetsagenter, sier Billie.

Hun forteller at de opprettet en direkte telefonlinje fra rom 115 til Det hvite hus.

- Og her hadde det bare vært en sentral med plugger og sveiv og en sentraldame som pleide å legge seg klokka ti.

Det var den korte avstanden mellom isbreene og fjorden som gjorde at turistene begynte å ankomme Fjærland på 1870-tallet. De ble fraktet opp til breene med hest og kjerre, men etter hvert kom bilene.

- Vi har fortsatt Cadillacen som skysset folk til breen. Den ble innkjøpt i 1929, og da var det ingen som kunne kjøre bil her. De sendte en mann til Oslo for å hente den, og der fikk han et par timers opplæring.

Billie åpner dørene til et naust ved fjorden, og der står den, en Cadillac S-21, svart, med eiker av tre. I alle år har hun vært sjåfør og bilmekaniker.

- Jeg har kjørt dronning Sonja i denne. Hun er jo ei fjelldame.

Billie kjører gjennom Mundal. Forbi gamle fjøs fulle av bøker (Fjærland er Bokby med tretten bokutsalg og fire kilometer med bøker), en Jokerbutikk, ei rød kirke, Kaffistova med rødrutete gardiner, og svinger inn til ferjeleiet.

I starten var visstnok bøndene redde for Cadillacen. Den lukta og bråkte, men man kunne tjene penger på den også.

- Det var nitten grinder som måtte åpnes før man kom opp til breen. Det var et yrke for noen å være grindegutt, ligge på stigbrettet og åpne grindene. Jeg vet om en som sparte til konfirmasjonsdressen på den måten.

Det finnes de som bare vil oppover. Opp, opp, opp. Og Gaute Dvergsdal Bøyum (21) er en av dem. Han har fjellstøvler og skjeggstubber.

- Jeg springer opp på alle fjelltoppene. De kaller meg bare for fjellgeita.

Vi har kjørt oppover Bøyadalen som lå der skinnende grønn, spettet av gule løvetann. Nå står vi og kikker opp på Bøyabreen som hviler tung og lyseblå i skaret. Edelsteiner, kaller han breene.

- Skeisnipa, den toppen bak tåka der, skal jeg lage sti til. Egentlig skulle jeg lest til eksamen i dag, men jeg lager heller sti.

Med øks og sag rydder han 300 meter hver dag.

- Hvorfor ble du så interessert i å gå i fjellet?

- Det er en litt artig historie.

Ja, det hadde seg altså slik at dronning Sonja var i Fjærland i 2004. Da gikk hun opp til Flatbrehytta som hadde femtiårsjubileum og ligger på tusen meter.

- Da hun kom ned igjen, holdt hun en tale og fortalte at hun hadde vært der oppe flere ganger før. Der sto jeg, jeg bor her og hadde aldri vært der. Dagen etter gikk jeg opp dit. Det var min første fjelltur. Sola skinte, jeg hørte elva som suste, jeg kikket bort på breen, det var flott.

Siden har han gått så mye i fjellet som mulig.

- Naboen min sa at han hadde vært på alle toppene jeg kunne se hjemmefra. Da tenkte jeg at det skulle jeg også gjøre.

Rundt 100 fjelltopper har Gaute stått på. Årlig har han nesten 150 fjellturer, men han mangler fortsatt noen av toppene han kan se hjemmefra.

- Kaldakari, der har jeg ikke vært.

- Kaldakari?

- Historien sier at det var ei dame og en kar herfra som drev og tusket litt, og møttes i skjul. En dag skulle de møtes på den fjelltoppen. Kari kom seg opp dit, og ventet. Hun ventet og ventet, men han kom ikke. Hun ventet til hun frøys i hjel. Men det er sikkert mye tull i sånne historier.

Det er et par ting til ved Gaute Bøyum som kan være verdt å nevne. De aller fleste fjellturer må avsluttes før klokka 19.30. Da ser han på «Hotel Cæsar». («Det er merkelig, men jeg har sett på hver dag siden første episode».) Og han, oppvokst på gård som han er, hater fjøs. («Fjøs er det verste jeg veit. Jeg kan ikke fordra lukta.») Dessuten: Han liker stillheten i fjellet, men han liker ikke å gå alene.

- Jeg vil helst gå sammen med noen. Jeg spør egentlig alle om de vil være med. Men det bor bare tre, fire stykker på min alder her, så jeg må ofte ta til takke med å gå i fjellet med femtiåringer.

Om sommeren tar han med turister på turer. Dersom han ikke kommer inn på journaliststudier i Volda, blir han brefører.

- Hva er det du liker ved å gå i fjellet?

- Du slipper å tenke på noe. Når du går i fjellet, tenker du bare på en ting. Å komme opp.

Dette er siste sommeren for Billie i Fjærland. Hver sommer siden 1968 har hun vært her, men nå er det slutt.

- Jeg skal reise andre steder. Livet begynner nå, og det hadde ikke vært det samme å reise alene.

Hun har noen å reise med, og han heter Ben. Billie var sammen med Ben for førti år siden da de begge studerte ved Oxford. Siden hadde de ikke sett hverandre.

- Men førti år seinere ble han skilt, og ville finne ut hvor jeg befant meg. Han fant søsteren min og ba henne spørre om jeg husket ham. Da hadde jeg vært skilt ett år, og sa til henne : «Du kan si at jeg husker ham».

Dette var januar for fem år siden.

- Så kom Ben på besøk, og det sa pling. Nå bygger vi hus på Jamaica og skal bo der om vinteren. Du vet, når du blir så gammel, kan du ikke lure på hva du skal gjøre. Du må bare gjøre det. •

jog@dagbladet.no