ALBUM: Erlend Ropstad følger opp albumdebuten «Bright Late Nights» fra 2007 med et enda mer nedstrippet album (sangen «Fishing With John» var rett og slett for lystig og ble droppet på albumet...).

Vokser

Ropstad står igjen med 11 låter som blir bedre og bedre utover albumet og som har den fabelaktige egenskapen at de vokser på deg for hver lytting, slik at du blir mer og mer glad i dem.

Samtidig har han snevret inn lydbildet til et mer ensartet, melankolsk (og dystert) — og jevnere — uttrykk man kjenner igjen fra platene til artister som vår egen Thomas Dybdahl og britiske Tom McRae og Damien Rice.

En viktig rettleder i så henseende har vært italieneren Davide Bertolini, som også har produsert de to siste albumene til Kings of Convenience.

Han faller aldri for fristelsen til å forstyrre Ropstads less is more-holdning, tvert imot understreker han den i en varm og fin produksjon.

Bergen

Som sist er albumet spilt inn i Bergen, med strykere fra Bergen Filharmoniske Orkester på enkelte spor.

Men det betyr ikke at det lesses på med instrumenter og lyd, tvert imot er det et piano eller en akustisk gitar som dominerer ved siden av Ropstads ofte vevre og såre stemme, med en steelgitar som et stemningsskapende element.
 
En foreløpig bestenotering kommer tidlig i form av countryinspirerte «The Past Is Closing In», mens voggesangen «Allnighter» utgjør et søtt mellomspill. «Ain't Nobody's Business», en sjarmerende, jazzinspirert poplåt der Ropstad går Thom Hell i næringa, innleder platas sterkeste - og lystigste - parti helt på tampen.

Her får du tre fantastiske låter som kan ses på som en belønning for at du har hengt med gjennom et, tross alt, ganske trist musikalsk landskap. Men for et statement!

Dette bør definitivt bli Erlend Ropstads år.