Til å sykle så fort, går Thor Hushovd overraskende sakte. Ja, det ... er ... så ... vidt ... det ... går ... framover der han sleper slippersene bortover strandpromenaden i Monaco. En gul Ferrari glir forbi, det turkise Middelhavet duver mot stranda, under parasollene nytes cocktails og sigarer, det er damer bare iført bikini og høye hæler, men Thor Hushovd er tilsynelatende uanfektet av dette der han subber inn på restauranten La Note Bleue. Han har bermudashorts og solbriller, skjeggstubber og hvilepuls på trettitre, tjukke blodårer nedover de glattbarberte leggene og en stålplate med seks skruer over det brukne kragebeinet. Han har arr på albuen, knærne, haka. Noen ferske og rosa, andre gamle og blå.

- Det husker jeg. Det var forferdelig. Han ler kort når han sier det, og peker på det knudrete merket på kneet.

- Det var i Belgia, på høsten. Jeg trodde jeg klarte å velte bra, men så satte jeg kneet inn i bakhjulet. Du kan se merket etter eikene. Ser du? Hele kneet åpnet seg, det var regn, grus og sand, ja, det var helt forferdelig.

- Og det på leggen?

- Det er fra EM i 1998 i Sverige. Jeg traff en sykkel og fikk tannhjula inn i leggen. Og etter at jeg landet med knokene på brosteinen på Sardinia måtte jeg sende gifteringen til reparasjon. Den var bøyd og helt skrapet opp. Og den ene skinka var som en kjøttkake, eller pizza. Sånne småting skjer hele tida.

- Småting?

- Ja, så lenge du ikke treffer et autovern, et tre eller en bil, ja, touch wood...Han banker på bordet med knokene.

- ...så lenge du ikke treffer noe, går det greit. Da bare glir du bortover og skreller av huden, og så våkner du dagen etter. Og da henger lakenet fast i såret.

- Likevel fortsetter du?

- Ja, ja. Det er sånn det er, vi sitter på to hjul, og man må ta sjanser.

Så er det altså i gang igjen. Tour de France. Verdens lengste og hardeste etapperitt. Tre uker på sykkelsetet, 3600 kilometer, i stekende sol, i motvind og medvind, i regn, opp fjell, ned fjell, gjennom trange gater, omringet av hylende tilskuere. Sju etapper har Hushovd vunnet. Nå skal han forsøke å vinne noen til.

- Hva pakker man med seg?

- Minst mulig. Jeg pleier å ta med en toalettveske, en pc med noen dvd-er - i fjor så jeg serien «Entourage» - og så pleier jeg å ta med ei bok. Det er ikke alltid jeg har krefter til å begynne på den.

Flere ganger, sier Hushovd, har boka blitt liggende i kofferten, ikke bare gjennom Tour de France, men gjennom et helt år.

- Etter en etappe ligger jeg i senga og orker ikke gjøre noe annet.

Etappene kan vare seks timer, noen ganger lenger, så det er klart at noe dødtid blir det nok underveis.

- Ja, det er ofte jeg kan kjede meg. Det tar jo lang tid.

- Og da prater dere om løst og fast?

- Ja, og det er vel som når du møter bekjente på kafé. Vi snakker om familien, om menneskene vi ser langs veien, om sykkelløp, om landet de kommer fra, hvor de bor.

- Hva snakker du og Lance Armstrong om?

- Sist sa han at jeg måtte holde på så lenge som mulig. Ellers snakker vi om trening, og så har han fortalt meg noen Hollywood-historier fra den gangen han levde singellivet.

- Du og Lance snakker om damer i feltet?

- Det var damer involvert, men jeg kan ikke si hva han fortalte. Det hadde vært dårlig gjort. Men det hørtes artig ut.

- Hva hadde du å slå i bordet med?

- Det var ikke rare greiene.

Andre ganger sitter Hushovd i sin egen verden, tenker, kikker på naturen og drømmer seg vekk.

- Juli er jo en feriemåned, så vi ser mange som koser seg langs veien. Ofte er det ekstremt varmt, og så kjører vi forbi ei elv, og der ser vi masse folk som er på piknik og bader, og den elva ser du er god og avkjølende. Tenk å sitte der! Tenk å være i skjærgården i Grimstad, ute i ei sjekte og spise reker!

- Får du noen gang lyst til å stoppe?

- Jeg får ofte lyst til å stoppe.

- Å?

- Ja, men lysten er aldri så stor at jeg vurderer å gjøre det.

Men det er ikke bare dødtid. Selvsagt ikke. Det hender jo at det skjer noe...som ikke kommer på tv.

- Ja, det er mye artig. Det har jo hendt at noen plutselig drar ned buksa og spurter forbi feltet med rumpa bar. Det blir litt sløvt, da, men sånne ting kan skje hvis det går seint. Og for noen år siden satt alle og kjedet seg litt og pratet. Plutselig sto det tre damer langs veien og dro fram puppene. Da ble alle veldig gira.

- Det kan jeg tenke meg.

- Ja, spesielt når man ikke har sett pupper på tre uker. He-he-he!

Mer enn noe annet, kan man forestille seg, består Tour de France av smerte.

- På tunge dager gjør det vondt hver gang jeg tråkker ned pedalen. Og så har jeg hundre tråkk i minuttet, og vi sykler i fire hundre minutter. Det er...ekstremt ubehagelig.

Det kan svi i låra, brenne i brystet, men så er det også den andre smerten, som kommer av å sykle i mange, mange timer.

- Det er den som er vanskelig. De som sikkert kjenner den, er de som går over vidder eller opp høye fjell. Hele kroppen er utmattet. Beina vil ikke mer, men du må trampe hardere, og da gjør det vondt i hodet også. Den utmattelsen er hard å komme seg gjennom.

- Er det da du må tenke at om to timer er det over?

- Ja. Du lurer deg selv på en måte. Du må klare å si til hjernen at du vet hva som gjenstår. Å klare å si det til deg selv, når du er helt gåen, å tåle det, det er en vanskelig smerte. Og så tenker du: «Hva er to timer når du har trent så mange timer gjennom hele året?»

- Smerte er forræderisk. Hører du stemmen: «Thor, nå hadde det vært deilig å gi seg»?

- Ja. Vi sier ofte at vi har en på hver skulder, en som sier: «Stopp, sett deg i bilen, reis til hotellet og legg deg i senga, drit i det her». Og så har du han andre: «Nei, nei, ikke gjør det, det er mye bedre hvis du fullfører. Så blir du mer fornøyd med deg selv». Jeg har vært gjennom det mange ganger. Du kikkerpå skuldrene, faktisk.

- Hvordan ser de ut, de som sitter på skuldrene dine?

- Nei...jeg kan se for meg en sånn gul, liten pippip på den ene skulderen, og en svart på den andre. Man må bare ikke høre på ham...ja...han onde djevelen.

- Har du alltid hatt høy smerteterskel?

- Jeg tror jeg alltid har vært god på å få ut det meste av kroppen min. Det har alltid vært et eller annet der som jeg ikke har brydd meg om, å gi på, tømme meg, pine meg.

- Faren din kan ikke huske å ha sett deg gråte.

- Nei, jeg tror ikke jeg er en som griner av for mye smerte.

- Og da tror jeg at jeg var mest opptatt av ikke å få blod på t-skjorta.

- Det sier sitt?

- Ja, det gjør sikkert det. Skal du komme langt i toppidrett, må du ha visse kvaliteter som er ekstreme.

- Når gråt du sist?

- Nei...da jeg krasjet nå og brakk kragebeinet.

- Kona mi kom, og jeg skulle forklare hva som skjedde med den lille jenta, da kom det noen tårer. Jeg har en datter selv, og så for meg hva som kunne ha skjedd med henne.

- Så det var ikke av smerte?

- Nei. Jeg vet ikke om man griner av smerte når man er trettito, jeg.

Monaco, altså. Denne skråningen på to kvadratkilometer ned mot Middelhavet der diamantene er store og bikkjene små, bilene lave og yachtene blanke. Hushovd har bodd her i halvannet år.

- Det viktigste når man skal investere i ny leilighet, er beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet. Var det slik for deg også da du flyttet hit?

- Ja, beliggenhet er viktig. Her har jeg treningskamerater, fint vær og gode veier.

- Så det var ikke null skatt, null skatt, null skatt?

- Nei, det var ikke bare det. Da kunne jeg flyttet hit for mange år siden. Men selvfølgelig, jeg bor i Monaco, jeg kjenner fordelene. Hvorfor skal jeg bo fem kilometer på utsida?

Nei, hvorfor skal man det? Det er jo her luksusen befinner seg.

- Hvis du står på utsida av Hotel de Paris og ser alle bilene, så går du ned bakken og ser alle yachtene...det er litt sånn...mye. For Du kan velge å leve to liv her. Du kan velge det dyre og flotte livet og alltid gå dit hvor de fine bilene står parkert, eller du kan velge bakgatene. Der synes jeg det er finere, og der treffer jeg vanlige folk. Men det er artig å besøke det andre livet en gang i blant, men det blir veldig fjernt. Det er litt som...Disneyland.

La oss bare nevne at Hushovd, ifølge magasinet Cycle Sport, har en årslønn på åtte millioner kroner. Selv sier han at det ikke stemmer.

- Drømmer du om en yacht i havna?

- Ikke i det hele tatt. De er fascinerende, men noen av dem ser jo ut som ferjer. Det eneste de femten ansatte gjør hver dag, er å vaske båten, og så forlater den aldri havna. Det er sånn det er med rikdom.

- Man må vel være glad i sportsbiler for å bo her?

- Det må man selvfølgelig ikke, men jeg er jo selvfølgelig det. Som de fleste gutter.

Og her skal vi skyte inn en liten historie om da Hushovd var tjue år og på treningssamling i Italia.

- Vi syklet opp en bakke, og der lå det en bilbutikk. Utenfor sto en sølvgrå Porsche.

Hushovd svingte inn og kjøpte den bilen, så syklet han videre. Nå har han en annen Porsche, en svart 911 Turbo. Også beskrevet av hans kone som «bare tull».

- Jeg har alltid likt biler, og jeg synes det er spesielt med Porsche. De har kjørt sin stil gjennom flere år, og så er de litt nøytrale. Det er ikke en gul Lamborghini.

- Men det er ikke en familiebil heller?

- Nei, det er det ikke. Selvfølgelig. Noe lek må man unne seg.

- Er det plass til flere enn to?

- Ja da. Det er plass til to små baki.

Sakte går Thor Hushovd hjemover. Vi kommer fram til en lys blokk, tar heisen opp til ellevte etasje. I entreen står sykkelen, over stuebordet henger et fotografi av seierspallen i Tour de France. Lance Armstrong i gult, Thor Hushovd i grønt til venstre. Hushovd åpner skyvedørene av glass og går ut på terrassen. Derfra kan han se stranda som buer seg som en sigd, havet som strekker seg utover i den slørete disen, en yacht som krysser horisonten, noen palmer og ungdommer som sitter på moloen og røyker.

Her bor de altså, sykkelfamilien. I sofaen sitter hans ett år gamle datter Isabel og kona Susanne, også hun fra Grimstad. De traff hverandre første gang høsten 1998 på Café Galleri. Da de giftet seg i hjembyen i 2007 sammenliknet presten ekteskapet med å sykle lagtempo. Man er avhengig av hverandre for at det skal fungere.

- Jeg vet ikke hvor mange bursdager jeg har gått glipp av. Det er mange. Jeg fikk ikke feiret ettårsdagen til datteren min. Da var jeg i Italia. Min egen bursdag har jeg ikke feiret med familien på sikkert femten år.

- Bursdagen til kona di, da?

- Nei...i 2006 var jeg sammen med henne, på 30-årsdagen. Vi var i Las Vegas. Og da fridde jeg. He-he! Det var bra. Jeg fridde på en god restaurant på Bellagio, der hvor de har det vannshowet.

- Hvor vanskelig har det vært å prioritere?

- Stort sett har det vært greit. Dette er jobben min. Men når gode venner drar i gang et ordentlig trettiårslag, og de ringer meg utpå kvelden, og jeg sitter på rommet på et kjedelig hotell, det er litt tungt å svelge. Men da pleier jeg å tenke at min dag kommer. Jeg kan være der når de fyller førti.

- Hva skal til for at sykkellaget ikke kommer først?

- Da datteren min ble født i fjor, brøyt jeg et sykkelløp for å få med meg fødselen. Sykkel er ikke det viktigste i livet.

Like fullt sykler han nesten hundre ritt i året, og har over to hundre reisedøgn. Sammen med kona går han gjennom terminlista.

- Hun har selvfølgelig mye tid alene.

- Hvordan hadde du taklet å vente like mye?

- Det tror jeg ikke jeg hadde klart. Jeg har all respekt for det hun har gått igjennom. Så...all honnør til idrettsenkene. Det er ikke bare fryd og glamour.

For det første, sier Hushovd, har hans kone ofret sin egen karriere, sin utdannelse, og sin tid med familie og venner. Susanne er utdannet frisør, men måtte gi opp planene om en lærerutdannelse.

- Hun har hatt sine drømmer som hun har satt på vent. Men så gjør vi også dette sammen. Det er begges mål. Hun sier aldri: «Thor, ikke tren i dag».

- Hva gjør du når du ikke sykler?

- Jeg lever to forskjellige liv. Hjemme i Norge liker jeg å dra på jakt. Rådyr, elg og hjort. Her nede er det mye jobb, men nå som jeg har vært skadet, har det vært litt annerledes. I går var vi en tur i Saint-Tropez, og jeg har hatt tid til å sitte på stranda med Isabel med bøtte og spade.

- Klarer datteren din å si Tour de France?

- Nei, det holder at hun sier «pappa». Nå er det gøyere å komme hjem fra trening enn noen gang. Jeg banker på døra, og så kommer hun løpende rett i armene mine.

- Det er kanskje tyngre å reise hjemmefra for å sykle Tour de France også?

- Litt tyngre, men jeg vet at hun har det godt hjemme med moren sin. Og så må jeg ut og...fø familien.

Hvert år sykler Thor Hushovd nesten 35000 kilometer. Tretti-fem-tusen-kilometer. Han mangler bare fem tusen kilometer på å sykle rundt ekvator årlig.

- Å ja? Tenk hvis noen hadde ordnet det, i stedet for å sykle på de samme veiene.

- Det kunne vært et tv-program, det?

- Ja, ikke sant. «EkvaThor». Med «th». Det hadde vært noe.

- Hvor lang tid bruker du på å sykle gjennom Monaco?

- Nei...på tvers bruker jeg nok fire minutter.

Hver dag står han opp klokka sju, lager frokost til datteren, så til seg selv, så møter han sykkelkameratene klokka ni, og da venter fra to til sju timer på sykkelsetet. Hvert år sykler Thor Hushovd nesten 35000 kilometer

- Jeg har hørt at du har begynt å stoppe for å ta deg en kaffe?

- Ja, nesten alltid. Jeg tror at når man blir eldre, så nyter man livet mer. Man finner ting man setter pris på.

Så der sykler han, Thor Hushovd, innover i Frankrike, til Italia, kanskje til Cannes, Grasse eller San Remo, og så setter sykkelgjengen seg ned på en hyggelig kafé, svette, i pinetrange sykkelshorts.

- Og der tar vi en kaffe, jeg er jo en cappuccino-mann, og kanskje tar vi et lite kakestykke. Så sykler vi hjem igjen.

- Alle yrker har sine yrkesskader. Er impotens den mest alvorlige for syklister?

- Jeg har mange venner i feltet med veldig mange unger, så jeg vet ikke om det ryktet stemmer eller er en myte. Jeg føler ikke at jeg sliter så veldig.

Han ler litt.

- Men hvis du er utrent og sykler Trondheim-Oslo på tjue timer, kan nok det gå ut over både det ene og det andre.

- Når det kommer en rakett forbi deg i feltet, tilsynelatende uberørt av motbakker, tenker du da at her er det noe muffens?

- Nei, men når du ser enkelte tilfeller, som Floyd Landis (vant TdF suverent i 2006, men ble tatt for doping, red.anm.), så klør jeg meg i huet over at det går litt vel fort. Selv om det har vært en idrett med mye juks og fanteri, så kan man liksom ikke tro at alle som sykler fort, jukser. Da blir man helt tullete.

- Men det er kanskje ikke alltid like enkelt å gå bort og gratulere noen med seieren?

- Nei, det er det selvfølgelig ikke. Nå vant Ivan Basso, som har vært suspendert, Giro d'Italia. Vinokurov, som ble tatt for bloddoping, er tilbake, vinner løp og koser seg i glansen. Sånne folk klarer ikke jeg å gratulere. Da er det bedre å unngå å snakke med dem.

Det er jo de siste par hundre meterne av etappene at Thor Hushovd gjør jobben sin. I nesten 70 kilometer i timen.

- Hvis to hundre mann vil være blant de fem første, sier det seg selv at det ikke er plass til alle. Da blir det knuffing og slåssing og litt action. Og jeg vet at kona mi, Susanne, blir veldig stresset. Hun blir sliten av å se på Tour de France.

Og det er da, når de nærmer seg mål, at noe skjer med den sindige sørlendingen. «Når dyret våkner, er han nådeløs», sier treneren Atle Kvålsvoll.

- Jeg har alltid vært opptatt av å vinne og gi alt, i enhver mulighet. Og hvis jeg ser at jeg kan klare å vinne, da er jeg ikke den samme. Da er jeg en som kan skrike fra meg, gi dem en albue eller en skulder, hvis det må til. Man må på en måte være litt vill, skal man klare å vinne.

- Hvorfor våkner dyret?

- Det er fordi jeg ser målstreken.

- Husker du spurtene etterpå?

- Nei, veldig mye er borte. Da jeg veltet i spurten i Flandern i fjor, husket jeg ingenting. Da jeg så det på tv, skjønte jeg at det var jeg som var der, men det var helt fjernt for meg.

Snart skal han krumme ryggen igjen, Thor Hushovd, og lene seg ned mot styret. Nå står han i gangen.

- Du går veldig sakte?

- Åh? Gjør jeg det?

- Ja, du gjør det, roper kona fra kjøkkenet.

Han trekker på skuldrene.

- Jeg vet ikke hvorfor. Det er vel fordi jeg ikke skal rekke noe.

jog@dagbladet.no